Den STORE Styrkeprøven…

Reiste oppover etter jobb torsdag kveld med de to andre fra Gjøvik på Aurora Borealis aka Nordlyset, til Trondheim. Greit å ha en rolig dag fredag, da vi skulle starte kl 04.10 NATT til lørdag.  Liten trill og utstyrssjekk fredag formiddag, god lunsj og hotellsenga med VM-kamper på TV. Pastabuffe med etterfølgende lagmøte på ettermiddagen før man lå enda mer på hotellsenga. Uvant for denna kroppen… Vanskelig å få sove når vekkeklokka står på 02.00, lå bare å vrei seg og altfor mye tanker i huggu. Maks 30min søvn.

Hotellets frokostpakke og en kaffe. Spsite bare to skiver og en musliyoghurt. Ville ikke være stappa for å kanskje lettere få i seg næring på sykkelen istedet. Lagrene var jo fulle fra dagen før. En liten felles trill før vi rullet frem til startstreken. Bare, ikke overraskende, fulle trøndere i gatene. Valgte å starte med Brynje undertrøye, med kjerringas påheklede matlommer, tempodrakta, løse armer og hansker.

Ut fra start rullet vi avgårde med en fast oppstilling, hvor 8 av oss skulle kjøre rulla opp Heimdalsbakken. Følte det gikk greit, og på toppen ledet vi brukbart allerede på resten av lagene. Lite visste jeg at vi allerede rett etter start hadde mistet Rørvik, da han hadde teknisk girtrøbbel.

Fra Klett ble det satt igang full rulle og det dampet avgårde i jevnt god fart. Fulgte med på klokka og spiste hvert 20-30minutt, enten jeg hadde lyst eller ikke. Startet med polarbrød og brødskiver, samtidig som det ble tatt en slurk sportsdrikk hvert 10.minutt. Mot Oppdal og vi hadde snittfart på ca 41 km/t. Etter første langing i Drivdalen merket jeg at vi hadde færre folk, hadde mistet noen folk på vei opp dit. Så etterhvert at Kvernvold var borte, som hadde fått teknisk trøbbel dessverre. I tillegg tre-fire andre sterke ryttere som måtte kaste inn håndkleet.

18 mann klare for Dovrefjellet   Foto: Marthe Granrud

Opp mot fjellet og over fjellet økte vinden, og det stod 8 m/s på skiltet ved Hjerkinn. Merket den godt, men gikk utrolig bra. Spiste og trøkket på jevnt i rulla og begynte å bli bra pissatreng.Ned fra Fjellet mot Dombås prøvde jeg som mange andre i rulla å få pisset. Aldri prøvd det før, og fikk ikke klemt ut så mye som en liten dråpe engang. Plutselig var vi nedi dalen og det gikk bra unna på E6 nedover.

Rett etter Otta ropes det om stopping. Jeg lå foran i rulla og hadde ikke fått med meg at Pål Gravem hadde gått i grøfta. Hele laget stoppet, så vi fikk sjekket status. Så ikke pent ut med blod rennende fra panna, men han sa det gikkk bra, og det var en annen politibetjent der som tok seg av han. Benyttet også anledningen til å tømme tanken.

Da jeg skulle sette meg på sykkelen igjen, smalt det skikkelig i korsryggen. Klarte knapt å sitte på sykkelen, og da jeg skulle runde i rulle og trå litt ekstra watt i pedalene var det null trøkk. Mistet all kraft og følelse i høyrebeinet. Som knivstikk nederst i ryggen/bekken med stikkinger nedover høyre lår. La meg i sekken og reiste meg opp. Prøvde å myke opp uten å lykkes merkbart, men var straks ny langestopp. Var vissst ikke noe alternativ å gi seg ifølge Kvernvold og Pål Kristian Moen som stappet lommene mine fulle med mat og byttet flasker. Fortsatte litt til i sekken, men ga kort tid etterpå opp og så toget sige fra… Var langt nede og kjente faktisk tårer presse på, DNF for noe slikt er surt når alt har gått lett til nå. Mange erfarne har sagt det er mye som kan gå over på slike lange ritt, jeg gikk noen runder med meg selv og det stod mange og heiet der vi skulle svinge ned mot Sjoa. FAEN heller tenkte jeg, jeg skal ikke gi meg, og tro på. Klarte å komme meg innpå etter avkjøringa. Satt et par minutter til i sekken før jeg slengte meg inn i rulla igjen. Litt etter litt kom kraften i beinet igjen, ryggen var merkbar og vond, men så lengde det var kraft i beina var det bare å trø.

På et så langt ritt er det rart om det ikke skulle oppstå noe, og ute langs E6, mener det var litt etter Fåvang hadde vi plutselig Braadland langt utpå et jorde. Vi så at alt gikk bra og ventet til han var inne i rulla. Nå måtte vi ha så mange som mulig inn. Inn mot Fåberg, og der stod jammen Borealis- og YT-triatlongjengen og heiet oss frem. Man tror ikke det har så mye å si, men på et slikt langt ritt er alle slike ting betydelige og nødvendige avbrekk for hodet. Nå var det «bare» den kjente Lillehammer-Oslo-strekningen igjen.. Utrolig glad jeg hadde fyllt rammevesken smekkfull av smågodt. Utrolig godt med noe annet enn gel og barer, noe jeg tror Per «Ulv» Lund er enig i 😉 15 mann igjen ved Fåberg.

Foto: Marthe Granrud

På Biristrand ventet neste langestopp, og servicefolket, med enorm støtte, ventet med forsyninger. Lommene ble stappet med lefser og gel og nye fulle flasker på syklene. Fikk også to ibux i håp om lindring av ryggsmerter.  Da var det bare å komme seg til Gjøvik, hvor jeg visste det stod kjente som hadde ventet en time på oss. Det beynte å bli veldig få i rulla, og vi var ofte nede i 6-7 stykker. Nå måtte vi sørge for å ha med de som var igjen inn.

Utrolig artig å sykle gjennom Gjøvik med så mange kjente langs løype som heiet oss frem. Utrolig stas å ha syklet så langt og fortsatt være med når vi passerte hjemme, og kone og barn som heiet.

Før Kapphøgda hadde vi mistet enda to ryttere, syntes utrolig synd på sinnsykt sterke Lien som hadde tynet ut det som var av kroppen. En kropp som ikke hadde tatt til seg næring på gud veit hvor lenge…

Langs Skreiafjella var vi helt nede i fem mann aktivt i rulla i en periode, og merket det var veldig lite hvile, men ny langing på Minnesund, hvor det var bestilt COLA, ga motivasjon. Tror ikke jeg har smakt bedre døven cola noen gang. Nå var vi 11 mann videre, Vegard Jevnessveen fikk ikke lov å gi seg og fikk ordre om å henge på, men det var ikke lenge han klarte. Sterkt av en superreserve og bli med i siste liten og gi så enormt mye for laget. Råsterkt.

Rulla ved Kløfta
Foto: Marthe Granrud

Inn mot Oslo måtte farten justeres slik at de resterende klarte å være med inn. Utrolig sterkt av alle å mobilisere som de gjorde, og bidra der de kunne. Mektig imponert over Nyhus, digre mannen var jo helhvit av salt han hadde svettet ut, og ikke minst Leif Oddvin som beit  styretapen gud veit hvor lenge. ikke minst artig med svigers og onkelunge Julius med plakat langs løypa.

Stas 🙂

Inn i mål til 2.plass i lagkonkurransen, sluttiden 14.08.19 og en snittfart litt over 38 km/t. Bare å bøye seg i hatten for Trønderexpressen som slo oss med litt over 10 min og tok hjem seieren. Utrolig godt å høre at det gikk bra med Pål etter grøftebesøket oppi dalen…

tøggin’

Stor takk til HELE laget, alle som en, for at jeg fikk være med på dette og ikke minst alt dere alle bidro med i trening, oppkjøringsritt og innsatsen dere gjorde under ferden fra Trondheim til Oslo. Helt rått med en kaptein som Slakter’n, Rune Morten, og hvordan han styrer, går foran og motiverer laget og ryttere underveis.