«

»

jun 27

Trans Østerdalen – stiperler på en snor

Steike for et arrangement og noen stiperler de disket opp med på Trans Østerdalen i år. Nå ble riktignok dette forsterket av det fine været lørdag og søndag, men som speakeren sa; «Det var til å få orgasme av».

Reiste opp fredags morgen med Vidar Mehl. «Endelig» terrengsykling og ritt sammen igjen, selv om reisen med gjengen i Aurora Borealis har vært enestående og noe jeg ikke ville vært foruten, er det ålreit å komme seg bort fra asfalten også. Veldig spent på beina med kun 5 hele dager siden ferden fra Trondheim til Oslo…

Vi innlosjerte oss hos Ragnar og Hilde på Tynset. Mer joviale og lettvinne folk å bo hos skal man leite lenge etter. Hvert vårt soverom, mat etter ritt og Ragnar som vår egen servicemann og langer under alle etappene. Forøvrig veldig fornøyd med å få «ny» servicebil med den nye dekorerte V90’n min fra Bilia Gjøvik. Komfort i særklasse for ryttere og servicemannen.

Min bil er lastet med Hardrocx 🙂

Etappe 1 kjørte jeg for første gang på fulldemper, noe de fleste andre også valgte. Vurderte hardtail for å få en lettere reise i motbakkene i starten, men det viste seg at jeg klarte å holde følge også med fulldemperen. Den blir jo dønn stiv og benytter samme hjulene som på hardtailen, så det blir kun halvannen kilo i forskjell med senkepinnen på. Bare 4-5 grader og fare for yr og regn undeveis på etappen.
Opp og inn i første terrengparti Sparsjøvollan var vi 11 mann, men nedover på stiene knoten en rytter foran og det ble luke til de syv i front, og jeg havnet bakerst av oss 10 som var igjen. Med luke til Odd Erlend og Håkon på litt 100-150m ut på grusen, gampet jeg det jeg var kar om. Beina føltes rare, men jeg kom meg veldig nærme før rulleskibanen på Savalen, så det gikk nok ikke så sakte allikevel. Var innpå de to andre før vi kom ut på veien, og vi kjørte tremannstempo. Håkon klaget når jeg var i front, så tok det veldig positivt 🙂
Rett før vi skulle ned langs Fåa var vi på halen av feltet, men jaggu klarte ikke Odd Erlend å lage luke en gang til. Vi kom oss oppatt rett før brattbakken, men der vart det trøkka til i front og det delte seg. Ut på grusen var vi igjen oss tre, uten at vi så de andre. Vi fortsatte samarbeidet og gampet i vei med vekslende føringer, og når vi kom under rv.3 så vi frontgruppa rett borti jordkanten. Dette ga ny giv og jammen hentet vi de ikke inn igjen rett før Kjærlighetsstien. Utrolig artig å klare dette og ikke minst få være med i spurten. Endel luring og noen småfarlige situasjoner i spurten, men kunne ikke la være å prøve. Ble til slutt 6.plass i spurten, som Vidar vant.
Viste seg at det var 2 grader på Savalen når vi passerte, så det var godt man hadde tatt på seg neoprenehansker, supertrøye og lange armer. Temperaturen tilsa lite skravlings etter målgang, så vi trillet til Ragnar og tok en rask varm dusj, og jammen stod ikke tacoen klar på bordet når vi kom ut av dusjen. Digg! Som vanlig samling på kommunehuset på kvelden med premiering, uttrekspremier, gjennomgang av neste dag og endel sladder

På lørdag og etappe 2 var det mye bedre vær og klart for å sykle i stuttbukse og uten løse armer. Med en lang veldig seig startbakke på ca 8 km og 350 høydemeter var jeg spent på om jeg klarte å henge med.
Med et magadrag over siste kulen var jeg akkurat med over toppen og på halen inn på Såttåstien, men ned mot dalen var det knoting og kjedetrøbbel foran meg som gjorde at det nok en gang ble luke.
Enkelt å si i etterkant at jeg burde vært lenger fremme og at det var egen feilvurdering. Nede i bunnen og ut på grusveien, var det bare Svaland som kom halsende 100m bak, og ingen å se foran. Valgte derfor å forsøke å vente på Svaland, lite vitende om at det var lurekjøring i front og at de var rett over kulen.

Skjønte etterhvert at jeg ikke kunne vente, og at Svaland syklet litt for sakte den dagen og fikk satt igang landeveisgampinga. Over kulen så jeg teten ca minuttet foran meg, og jeg nærmet meg en stund, men det ble for hardt i motvinden. Gampet derfra alene til klatringa opp mot Hobdsetra. Så en Savalenrytter komme ikke langt bak, og timet farten slik at han akkurat tok meg igjen på toppen av kneika, og fikk kjørt bra samarbeid med han på grusveiene videre.
Inn på stiene fikk jeg beskjed om å legge meg i front, og merket at han slet med å holde følge innimellom, men kjørte på jevnt uten å stivne. Inn stiene før siste tunge grusparti kom to fra aldersgruppe opp på halen. Valgte å ikke kjøre maks på grusen i fare for at de snyltet inn. Kjørte sammen på asfalten inn mot mål og tok spurten med de andre. 10.plass på etappen og 73km med litt over 1300 høydemeter på 2.49.Litt skravlings, nedsykling og Ragnar som hentet pizza til etter dusjing gjorde dagen helt knall.

Is og skravling med klubbkompiser på campigen

Søndagen og dag 3, ikke mindre spent på egen kropp og bein, i tillegg til at de bød opp til jaktstart etter slik vi lå an i sammendraget. Vidar startet alene i front med 4 min margin ned til nr 2, mens jeg gikk ut som nr 9, med 2 minutter frem til jr Fiskvik og 1 minutt bak meg var Savalens Leveika. I dag var det 35km med 800 høydemeter og over 20km sti.

Prøvde å åpne hardt, men kontrollert slik at jeg ikke skulle få smellen i første bakke på 3km og 6% i snitt. På toppen fikk jeg beskjed om at jeg var et minutt bak Fiskvik, og ble litt paff og redd for smellen (ser i ettertid at jeg kjørte bakken bare 2s saktere enn Vidar (9.17), så da åpnet jeg ihvertfall hardt nok).
Innover knallfine furunålsstier, med veldig lite røtter og hindringer. Rein skjær glede og smil innover, selv om svetten rant i varmen. Fokuserte på å sitte på setet og få godt tråkk, noe det kan se ut som jeg klarte. Hele tiden i tankene at man ble jaktet på.

Noen skikkelige knekkere opp mot langing etter 17 km. Veldig glad jeg hadde ren cola på flaska Ragnar stod med der. Veldig sliten på toppen, men utrolig hvor mye lettere man føler seg på de flytstiene de vartet opp med etterpå. Ikke minst utrolig digg med senkepinnen på de bratteste stiene.

Inn til mål på sluttid på 1.35, «bare» 4 min saktere enn Vidar, hvor vi begge hadde syklet alene hele dagen, synes jeg er innafor. Hadde tatt innpå Fiskvik på etappen og økt avstand bakover til to minutter. 7.plass i eliteklasen på etappen som resulterte i 9.plass sammenlagt. Bare å ta av seg hatten for Bjørnstad-Tuveng som syklet etappe 2 og 3 på hardtail med senkepinne og allikevel klarte bestetid på sisteetappen. Var nok også STOR fordel å kjenne traseen på forhånd.

Takk til Trans Østerdalen som disker opp med ritt og enestående stier i disse tider hvor det kreves mer av arrangørene og dugnadsfolket enn tidligere. Ikke minst stor takk til vertsskapet, Ragnar og Hilde, som holder ut med to rødkledde lycranisser ei hel helg.

Vi kommer nok tilbake neste år også om vi får muligheten 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan bruke følgende HTML tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>