Reiste opp til hytta i Tisleidalen, Furuseth, fredag etter jobb. Bilen godt pakket med det som må til med bikkje, tre unger og sykkelritt i planene. Svigerfar og kone kom også opp denne kvelden. Digg å slappe av på hytta, men følte meg trøtt og slapp, men gjorde meg klar til morgendagens dyst.
Lørdag morgen var jeg fortsatt daff og trøtt, men rittmagen var på plass, så jeg tenkte ikke så mye mer over det. Vidar Mehl med familien dukket opp lørdag morgen litt over klokken ti. De satte igjen eldstejenta, så ho kunne leke med mine barn mens vi var på rtt. Britt-Line skulle som vanlig ivrig lange oss ved runding på Geilohallen 🙂
Vidar og jeg varmet opp med å besiktige de første 5-6 km av traseen, litt gjørmete kjerrevei etter ca 5 km kom til å bli der feltet ble strukket. På start stod det bare 23 ryttere, og de fleste sterke og kjente navn, ihvertfall for meg. Stilte meg opp i bakerste rekke, ikke nødvendig å ødelegge for de med ambisjoner om topp ti plassinger.
Ut fra start gikk det greit og som vi trodde var vi samlet til den våte kjerreveien. Her var det dessverre et par stykker foran meg som klønet, så alt stoppet opp, og rytterne foran forsvant. Så Martin Haugo litt foran meg og tenkte jeg fikk trå meg opp i den ryggen. Vel fremme på bakhjulet hans, var det noe jeg følte ikke stemte, så jeg la meg ut og syklet i jevnt tempo videre. Haugo var nok ikke i slag denne dagen, så måtte sikte meg inn på neste rygg. En CK Øst rytter, Jørgen Pettersen. Ut på asfalten og på stigningene dro jeg på jevnt og hadde lyke en stund, men tenkte det var lurt å vente på han. Følte ikke det var mye trøkk, men Pettersen signaliserte allikevel at det gikk fort nok på flatene. Jeg dro mye første timen, men Pettersen var sterk i de bratteste bakkene. Han hadde også mistet begge flaskene sine, men jeg ga fra meg min lille, da jeg hadde nok igjen i den store. King Cage er uvurderlig på terrengritt.
Opp fifty-fifty bakken, etter ca 35 km, merket jeg for alvor at dette ikke var dagen. Måtte gi luke til Pettersen oppover, men vi holdt allikevel sammen, da han ventet litt på meg her. Vi kjørte sammen, med meg endel bak på vei opp gamle Skurdalsveien første gang. Ryggen begynte virkelig å slå seg vrang i klatringene. Følte det løsnet litt på flata og nedover asfalten mot Skurdalen. Hjul og dekk trillet godt, og trillet til maksfart på 76 km/t.
Opp fra Dagali Oppvekstsenter begynte jeg å slite mer og mer. Ryggen smerten og beina ville ikke tråkke på puls i høy sone 3 lenger. Måtte slippe Pettersen mot toppen og inn på de nydelige høyfjellsstiene. Her var det mer steinete og myrete enn jeg hadde sett for meg før start, noe kanskje ryggen og veldig stakato stisykling bidro enda mer til. De som syklet NC her året før, snakket før start om at det bare var et grusritt, men det er absolutt lurt å benytte demper og dekk med volum her. Punkteringsfare var det liten tvil om at det var.
Tok etterhvert igjen Martin Andersen, som hadde tryna og slått hodet. Han trodde det var hjernerystelse, ble svimmel ved høy puls, men ville fullføre for å prøve å beholde tredjeplassen i NC sammenlagt. Bestemte meg da for å være med Martin et stykke for å se hvordan det gikk, istedenfor å bryte, som jeg da hadde i tankene mine. Visste jo at Britt-Line stod der med en flaske og gel til, i tillegg til at kjerringa hadde gitt meg klar beskjed om at DNF ikke var noe alternativ å komme hjem med.
Fortsatte et kvarters tid med Martin oppover gamle Skurdalsvei igjen. Det gikk så smått at pulsen viste sone 1 og lav 2, og fikk etterhvert beskjed fra Martin om å sykle på det inn mot mål. Klarte å øke farten så pulsen viste lav sone 3 i det minste, og fokuset var på å holde dette inn. Det var tungt siste 8-9 km rundt Ustedalsfjorden alene med skrikende rygg.
Kom i mål på tiden 3.36.23 og 16.plass av 23 startende. Jørgen Pettersen som jeg syklet lenge med, kom inn på 3.29 og plassen foran meg, så jeg tapte ingen plasseringer på å ta det med ro et lite stykke med Andersen. Selv om lange og harde ritt normalt gir lavere gjennomsnittpuls, var nok dette under pari for meg, med kun 82% i snitt…
Gledelig var det at Vidar fortsatte å vise god høstform, klarte å mobilisere og cruiset inn til 3.plass, sin beste plassering i norgescup terreng maraton. Grattis!
Håper på bedre bein og høstform i sesongavslutningen i Hillerød i Damark. Der venter MTB Marathon, 103 km med mye singeltrack 🙂
