Grenserittet – kamikazestart og punktering

Tradisjonen tro var det også i år Strömstad Spa & Resort som tok imot de fleste fra RGSK.  På tross av at det er dårlig med aircondition og altfor varme rom, ser det ut til at vi havner hit vært år. Årets sykkelbuffè var dog knallbra 🙂 Samkjørte og delte rom med klubbkompis Morten Schnell, noe som var helt suverent og fungerte glimrende.

Grenserittet er det av de store rittene med veldig god stemning, både blant deltagere og ikke minst publikum langs løypa. Hadde satt opp Rocket Ron foran og Thunder Burt bak, begge slangeløst, og kjørte med 36T drev.
sportograf-52461581
Stilte meg opp midt i eliteklassen, med respekt for starten som alltid er kaotisk. I år var det fra arrangørens side gjort tiltak ved filming av starten og advarsler om diskvalifisering dersom man krysset motsatt kjørefelt. For å unngå dette hadde det arrangøren gjort noe så dumt som å sette opp monsterkjegler som delere på gulstripa. Dette medførte i at folk kræsjet i disse, det flagret kjegler og ryttere en stund. Liten tvil om at denne veien burde vært sperret for biltrafikk, slik at vi kunne ha «fri flyt» istedet. Et annet alternativ er å endre starten, om mulig, slik at man klarer å strekke feltet mer før terreng og krappe svinger.

Inn på grusen lå jeg derfor helt bakerst i feltet, ville ikke risikere liv og helse her, da fikk det heller bli dårligere sluttid. Prøvde å kjøre meg opp innover gruskneikene og når vi etterhvert kom ut av første terrengparti, var vi ei stor gruppe på ca 40 mann. Her lå jeg til min store overraskelse i front og kontrollerte sammen med Geir Nysveen, noe vi skulle gjøre lenge. Innover i traseen ble det etterhvert tynnet ut av folk, men det var hele tiden kun 3-5 av oss som gjorde jobben.


Syntes det til tide gikk sakte, og var irritert over folk som tro på, la seg i front og begynte å ta til seg mat og drikke. I eliteklasse burde man vite at dette gjøres ikke i front. I tillegg var det skuffende liten vilje til å holde farten oppe i lettere partier og nedover, så da ble det til at jeg la meg i front. Dette bidro også til at faren for uhell var mindre. Så av og til at folk kjørte ut eller forårsaket farlige situasjoner bak meg.


Etter ca 60 km kjenner jeg til min store skuffelse at bakdekket begynner å slingre, og lufta gikk sakte men sikkert ut. Måtte derfor kaste meg til side og prøve guffeboksen. Denne fikk jeg ikke til å fungere, virket helt tett, så jeg klemte på med luftpatron og kjørte videre. Mistet da den fine gruppen og fortsatte i ensom majestet i 10 km. Ble da tatt igjen av nok en gruppe med blant annet Even Antonsen, og ble med de. Men det ble bare et noen km før jeg måtte fylle luft igjen. Da ble slengte jeg meg med neste gruppe med Kjell Karlsen noen km til, men rett etter colabakken måtte jeg ta en siste påfyll av luft før jeg fikk karret meg til mål.


Hadde avtalt langing med Britt-Line Mehl og samboeren til Beitmyren, noe som fungerte optimal. Takk til dere for at jeg slapp å bekymre meg for næring underveis 🙂

I ettertid har jeg lært at man må velge sikrere dekk. Det er mange som har punktert på Rocket Ron og Thunder Burt i år, og Thunder Burt spesielt, da de er ekstremt tynne og lette. Etter å ha tatt av dekket ser jeg jo at det har vært småhull i hele rullebana. På terrengsykkelforumet refererer også et par andre til at det samme skjedde med de på samme sted, så det må ha vært skarp grus eller småglass. Med mer knaster i rullebana hadde nok dette vært unngått.

Frem mot neste ritt forsøker jeg helt nye dekk. Back to basics, 4 år siden jeg kjørte 26″ med Race King 2.2, så jeg har nå kjøpt inn Race King RaceSport 2.2 og panserslanger til neste ritt, som blir BMC 1814 rittet på Eidsvoll/Hurdal til helgen.