Planen i sommer var egentlig å sykle norgescup Helterittet denne helgen, men tanken på 4t biltur, lenge borte med hotellovernatting, 4,5timer rittid og totalkostnad både økonomisk og krefter gjorde at jeg droppet dette. Valget ble da enkelt, et morsomt lite og mer uhøytidlg ritt i hjemkommunen Sør-Aurdal. Her er det mange gamle kjente, god stemning, god konkurranse i lokale villvællerser og ikke minst multitalentet Arne Post. I tillegg lokket de med knallgod premiering med spekepølser fra mfkjott.no. Kona og alle barna skulle sykle familierittet på 16 km sammen med tanta mi, mens jeg syklet den lange traseen på 46km.
Under oppvarming med alltid blide Jonas Nermoen, var beina daue og de føltes som gele. Mye trening etter Grenserittet har skylda i dette, med 3 lengre 4timersturer siden søndag. Planen var litt mengde nå denne halvannen uka etter Grenserittet for så å roe ned litt før Birken. Derfor veldig spent på hvordan dette skulle gå med en kvikk Nermoen, Arne Post og sulten Ulven på start.
Ut fra start i sterk medvind gikk det raskt, men pent. Når vi svingte av på den litt grovere veien før første gjørmete terrengparti ble det satt mer fart. Lite kniving om fronten og jeg fikk ligge å styre egen fart og linjer gjennom gjørma.
Ut på grusen igjen hadde jeg luke, og kunne ta meg tid til litt gel og drikke. Ble raskt samlet en litt større gruppe innover grusen, og når vi vi nærmet oss andre terrengparti ble det satt litt mere trøkk i et par kneiker slik at gruppa sprakk opp. Opp den grovere grusen før terrengpartiet lå jeg spent side om side med Post, og ventet på rykket han viste ifjor, men det kom aldri. Tok derfor innersvingen i starten på stien og fikk ligge alene og uforstyrret i front gjennom hele partiet. Hørte det var noen som gikk over styret i noen gjørmehull, så jeg hadde en god luke ut av terrenget.
Luken gjorde at jeg kunne ta meg god tid opp de neste kneikene på sætervei, og vi ble samlet 5 mann på toppen. Følte det ville være overmodig og dumt med solostunt herfra i motvind, 2 mil grus og 4 mann jagende bak. Istedet fikk vi kjørt noe som lignet en lagtempo, med litt vekslende føringer innover grusen. Fikk flaske av onkel som var løypevakt når vi kom ut på Teinvassvegen. Herfra var det tungt i motvinden, men når vi snudde og fikk medvind langs Buvatnet gikk det fort.
I kneika opp mot siste terrengparti ble det satt litt mer fart og Ulven kom først inn på stien med meg på hjul. Merket fort at det ble litt luke bakover, men dette ble nesten tettet når vi måtte av sykkelen i noen steinrøyser. Litt mer stisykling og det ble nok en gang luke og denne fikk vi også ut på grusen etter siste bropassering.
Sa til Ulven at nå måtte vi bare kjøre på, med ca 8-9 km til mål. Byttet på å ta føringer og følte jeg var sterk, men føler meg aldri trygg på Ulven 😉 Jeg er ingen spurter, så tråkket jevnt hardt opp til hovedveien, og ut siste 2 km mot mål visste jeg det var motvind, så jeg prøvde å øke farta inn i svingen og ut på veien. Da fikk ikke Ulven bakhjul og dragsuget bak meg, og jeg fikk luke. Skimtet Nermoen jagende bak og prøvde å gi det jeg hadde i motvinden. 500 meter igjen og jeg skjønte jeg hadde seieren. Passerte Hege og Mina som var på vei mot mål i familerittet og fikk heiet på de.
Yes! Moro med seier på «hjemmebane» og ikke minst ei solid spekepølse i premie. Sluttid ble 1.28.27, 1.30 bak løyperekorden til Post fra 2014.
Fornøyd pølsemaker og vinner. Det er plass til en sykkel til bakpå 🙂
