I år skulle vi ta litt ferie i Sverige og sjekke ut Leksand Sommarland, og fant en fin liten campingplass i Bjursås ikke langt fra Falun. Vann med fiske- og bademuligheter og kort reisetid til sommarland og en stor skatepark i Ludvika hvor Eskil kunne teste sparkesykkelen.


Hetebølgen var i Skandinavia denne langhelga, så det ble bra varmt, men godt man har unger som er glade i å bade. I Ludvika skulle det også arrangeres ritt denne søndagen, så da skulle jeg få anledning til å bli kokt i de svenske skoger.

Fant meg noen segmenter på strava og fikk laget meg noe som kunne ligne på en fin stitur dagen etter ankomst. Lite visste jeg da at bikingdalarna.com hadde et enormt nettverk av stier og stikart for sykling. Enorme muligheter og fine stier, med selskap av både elg, rådyr og lappugle på turen.

Finnmarksturen
Det tradisjonsrike maratonrittet skullle i år også være svensk mesterskap, og jeg meldte meg på i eliteklassen. Rittet var i anledningen også utvidet med ca 13km og det meste sti, så det skulle bli hardt. Sjekket traseen og skulle få Hege og unga til å stå med ei flaske halvveis når vi passerte.
Prøvde å kjøle meg ned med vann over hodet og skygge helt fram til start, hadde fått lagt fram sykkelen i pulje 1, og ingen ville stille seg opp til start i sola før de måtte. Hadde forhørt meg litt, og tok sjansen på Fast Trak foran og Renegade bak på fulldemperen under disse tørre forholdene.

Ut fra start gikk det overraskende greit opp første bakken, før det etterhvert gikk over i skiløype og farten økte betraktelig på vekslende underlagt. Hang med teten første 12-13 km før strikken begynte å strekkes.


Fikk ei god gruppe to å sykle med, og vi var vel ca 10 ryttere. Prøvde å ta drikke, samt vann over hodet og nakken ved alle drikkestasjoner. Merket at dette kom til å bli tungt. Fikk ny flaske av Hege, idet vi passerte de i enorm fart på et flatt strekke halvveis. Her var vi ca 2 min bak teten.


Etter hvert begynte det å bli tungt å holde følge, da det var gutter med bra trøkk og motor. Merket at jeg ikke hadde drukket nok, burde minst hatt det dobbelte, og måtte slippe meg nedover. Litt skuffet, da jeg følte jeg burde vært med disse. Holdt allikevel jevnt driv inn til mål, og var ca 13 min bak Wengelin som ble svensk mester, til en 25.plass.

To flasker var definitivt tre for lite på litt over tre timer rittid. Wengelin hadde visstnok drukket det meste av sine 10 små flasker, over 4 liter.

Grenserittet
Reiste nedover dagen i forveien med Martin, og skulle overnatte hos Jørgen. Kjekt å skravle, kjøre ny Porsche og spise pizza hos trivelige kompiser det er lenge siden man har sett. Når Hege ikke er med, er det fint man har Jørgen som står opp før kl 0600 for å koke grøt til oss 🙂

Fremme til start i god tid, hadde organisert oss så vi fikk tre langinger, så i dag var det mulig å få nok drikke. Syklet hardtail med Fast Trak foran og bak.

Ut fra start gikk det kanskje litt roligere enn tidligere men det ble etter hvert veldig høy fart og ikke så mye rykk og napp som tidligere. Følte faktisk det gikk ganske greit lenge, og prøvde å plassere meg ganske godt framme i feltet. Hang godt med til det var godt ca 23km, men da ble strikket tøyd flere ganger, og måtte etter hvert slippe da Haraldseth satte bra fart for å ta igjen noen utbrytere.

Ble derfra og inn liggende i gruppe to som etter hvert ble ganske stor, men med Nermoen og Gjællebek som gampet mest, mens Jonas Amundsen og jeg prøvde å bidra når vi kunne. Ellers føltes det som om det var 15 mann på halen. Plukket etter hvert opp noen ryttere, og følte det tidvis gikk bra unna, men litt skuffet over å måtte slippe tetgruppa.


Følte hardtail ikke satte meg noe tilbake i gruppe to, da jeg kom godt fram i stipartier og nedover under jernbanen, og hadde luker ut av disse partiene.

Inn mot mål ble det litt mer fokus om posisjoner, men vi foran som hadde gjort jobben prøvde å unngå at alle de på halen skulle komme forbi mot spurt og mål. Gode gamle Thomas Morgan Knutsen prøvde seg med en solid spurt, da han fikk opptrekk av Tom Larsen, men da gikk det litt ekstra f… i meg, så jeg klarte faktisk å bli nr 3 i spurten i gruppe 2. det holdt til 19.plass i eliteklassen og en tid på 2.36.56. Utrolig artig at Vidar tar sin tredje strake seier, og enormt sterk prestasjon av Martin og Odd Erlend som var med teten inn og ble nr 10 og 13. Fire RGSK’ere topp 20 er knall!


I ettertid er jeg bra fornøyd med dette, pers i plassering og aldri har hengt med teten så lenge. Kunne kanskje vært en fordel for meg med fulldemper i starten for å spare litt krefter der det humper, men det er vanskelig å konkludere med.

I helga var det klart for Offroad Valdres, som i år vartet opp med 125km hvor jeg tror nesten 100 av de var på sti, kjerrevei og dyretråkk. Etter fjorårets smell, hvor dagsform og varme etter hvert gjorde at jeg måtte bryte, var jeg nå veldig sugen på en revansj. I år var det for første gang åpnet for å kjøre alene også i Helvegs-utgaven, og værmeldingene varslet overskyet og knall rittemperatur på ca 15 varmegrader.

Dro også i år opp dagen i forveien for å overnatte på Fagernes Camping, og hadde her også med meg Smører’n som hjelper og kjeftsmelle underveis i rittet. Vi kjørte opp på fjellet for å sykle avslutningen fra Gribbe og ned til Leira dagen før.

Etter en del regn på natta og formiddagen, var det sleipt og vått, men steike for en sti Ole Christian Nymoen hadde satt sammen og laget. Ikke dumt å ha svigerfar og Lena som sørget for at bilen vår stod i Leira når vi kom ned igjen heller 🙂
Video 1 fra avslutningen
Video 2 fra avslutningen

God bunkring av karbo med pizza på Tasty House, etterfulgt av is og godis mens vi klargjorde utstyr og sekk. Vekkeklokka på 05.40; Zzzzzzzz.

Sykkel satt opp med Maxxis Rekon Race EXO 2.25 dekk slangeløst med Barbieri skuminnlegg, fra www.sykkelkomponenter.no, for å beskytte felg og hindre gjennomslag. Kjedet smurt med Holmenkol Lube Extreme spray og Rex Lube. Seteveske med verktøy, slange, patron, girøre og kjedelås for å ha minst mulig på ryggen. Lett liten sekk med det påkrevde utstyret og satset på å klare meg med en drikkeflaske da jeg kunne fylle den opp på alle drikkestasjoner.


Ut fra start var det masterkjøring på asfalten i 11 km før vi skulle ta fatt på den første lange bakken. Sammen med den gule trioen i Jumbo Visma klær, Helgesen,Beitmyren og Østvold, dannet vi fronten i feltet. Grusen i bakken var noe sugende etter gårsdagens nedbør, og valgte bare å legge meg på en watt jeg visste jeg klarte å holde uten å få noe syre. Litt overrasket over at det ble luke til de andre så tidlig, så da bare fortsatte jeg på min jevne malende fart. I fjor var det her jeg fikk smellen, i år var det tyngre forhold, men syklet allikevel både fortere og mer kontrollert enn året før. Snittet faktisk på 349w, som Mehl og jeg hadde satt som mål året før 🙂

Grusveien gikk etter hvert over i kjerrevei og sti innover mot Syni, burde nok tatt turen helt oppom for utsikten sin del, men rett under toppen snudde vi ned mot Gomobu, ei nedkjøring med mye flyt som jeg hadde kjørt et par ganger for noen år siden. Fikk plutselig besøk av Ådne Anmarkrud og Tor Einar Hulloen, Ådne var i særklasse på de tekniske nedkjøringene, så det var bare å henge seg på og vi var samlet inn på første drikkestasjon på Gomobu, hvor jeg fikk ny flaske av Ronnie.



Gikk styggfort nedover skiløypene og inn i Valdresrittraseen før vi begynte på klatringene opp Svartebekk. Her fikk Tor Einar teknisk med en felg og eiker som løsnet, så jeg fortsatte bare i jevnt driv oppover. Visste jo ikke hvordan det lå an med de bak. Opp mot og under Grønnsennknippa, dukket det plutselig opp en elgokse som travet foran meg i horisonten lenge, må ha vært et par minutter minst, så klatringa opp gikk mye lettere enn antatt.



Mot neste drikkestasjon på Valtjern, fikk jeg besøk av Ådne igjen, som hadde fortsatt på egenhånd. Han hadde brukt mye krefter på å hente meg igjen, og opp mot Brattåsen merket jeg han måtte gi luker flere ganger. Fortsatte bare i jevnt gamp videre, med både hare og rype som selskap underveis. Artig nedkjøring mot Vasetdansen hvor Bjørn, Lena og Ronnie stod som heiagjeng og motivatører. Fine stier videre mot Sanderstølen, hvor motvinden siste stykket på asfalt var blytungt.

På Sanderstøen med 3 min ledelse til Ådne og ble fortalt at det var ca 15 min til JumboVisma-gutta. Hadde vært pissatreng siste timen, så første jeg tenkte på var å tømme tanken. Spiste og drakk godt, skravlet og prøvde utveksle noen ord med en OA-journalist. Litt morsomt at en tur til Sverige og sommarland, ble til ferie med tivoli og lekeland resten av sommeren 🙂 Utrolig artig med mange kjente på Sanderstølen, det ga bra med motivasjon.



Ut fra Sanderstølen gikk det i en del skiløype, myr og seige stigninger opp mot toppen over Stogofjorden, før man kunne nyte mange fine stier ned mot Timannstølen og videre til Bjørkestølen camping. Passerte heiagjengen, Bjørn og Lena, igjen før den brutalt bratte stigningen på sti og videre i skitrekket opp til Brattstølen hvor det var ny drikkestasjon. Beklageligvis fikk ikke jeg med meg at det ble servert fristende lapper her. Var nok litt for klar for å komme meg i mål.


Grusveiene og over på sti mot Gribbe gikk på det jevne, men føltes som man stod stille, men satt bare å gledet meg til avslutningen. Mye jobbing, men vekslende terreng og noen stiperler gjorde nedkjøringen til en drøm. Pur glede.

Nede i dalen var det bare å holde trøkket inn mot mål. Sinnsykt god følelse å trille over mål som første mann totalt uansett klasse og første vinner av singelklasse Helvegs.



Ingen uhell eller tekniske problemer, fin temperatur, nesten hele rittet på stier, kjempeutsikt, vakker natur og dyreliv, heiing og kjente i traseen gjorde totalopplevelsen super. Klokket inn på tiden 7.00.42 og logget 124km, rett inn til intervju og en enestående servering av lokal kortreist mat. Digger burgerne og pølsene fra Mikael i mfkjott.no.

STOR takk til Ronnie som er med på dette også. Suveren service og støtte, kompis. Familie og kjente som står rundt i løypa er motivasjonsboost i dimensjoner. Ikke minst stor takk til gjengen i CK Valdresekspressen med Stian, Ole Christian og Oddleif i spissen og hele arrangementet, løype, mat og service. Når i tillegg Ola Morken leverer bilder i superkvalitet blir det hele en innertier.

Det har blitt en tradisjon å sykle Valdresrittet, og med unntak 2013, har jeg syklet dette rittet siden jeg ble bitt av basillen i 2010. Har kamp om å henge med og posisjon inn i første terrengparti, motvind langs Syndin og vondt, hardt og som regel varmt opp mot Sonjavarden. Men naturen og utsikten i fjellet, sammen med endel kjentfolk langs løypa og i mål gjør dette til et av sesongens høydepunkt.

I år var det vel nesten tidenes minste elitefelt, men ikke noe lettere av den grunn, med kun 14 startende i menn senior elite. Alle skjønte vel at førsteårs senior Tormod Weydahl var den man måtte prøve å holde bakhjulet til, og det gikk til dels veldig kontrollert opp mot Grønnsennhøgda og første terrengparti.


Følte det gikk greit hit og satt godt med som nr 3 inn på kjerreveien, bak Weydahl og Granberg. Litt fight om posisjoner inn mot Ormestadstølen, men var fjerdemann inn på stien ned mot Svult. Men rett før kloppene merket jeg at bakhjulet begynte å slenge, og jeg fikk mindre og mindre luft. Hoppet av etter kloppene, trøkte på med en gasspatron idet gruppa bak passerte i stor fart. Kunne virke som guffa tettet det lille hullet inne ved felgen. Kastet meg ut på sykkelen og måtte gi det jeg hadde bortover grusveien for å klare å tette luka på 50-60m til de foran, for der satt jo Nermoen og taua som en gal.

Kom meg etterhvert opp og måtte hive godt etter pusten ei stund. Prøvde å få i meg godt med drikke og roe ned litt, men så merker jeg at det begynner å bli lite luft igjen. Motvind langs Syndin og grusveien innover mot Sonjavarden er tung alene, så bestemmer meg for å henge med så lenge jeg ikke sykler helt på felgen. Prøver å ta noen føringer når det er min tur, men er tungt å sykle og se på bakhjulet med under 10 psi. Får tatt et vannkrus ved drikkestasjonen og slengt oppi hjelmen, varmen er ikke min venn. Gynger bra innover, får flaska mi av super-Smører’n etter Syndinstogo. Kaster innpå en gel og drikker godt i varmen, men da vi skal svinge brått av og ta fatt på klatringa mot Sonjavarden er bakdekket helt flatt.

Må stoppe i krysset, fisker fram en skumboks, løsner ventilen og trøkker inn. Skumlegger nok sykkelen og legga mer enn inn i dekket og der forsvinner også ventilkjernen. I stresset ved første stopp kan det virke som om jeg fikk løsnet kjernen og ikke strammet godt nok. Leter febrisk etter den, og får hjelp av en løypevakt. FInner den etterhvert, og da kommer jammen Ole Werner, faren til Martin, kjørende og har fotpumpe. Får pumpet opp og kaster meg på sykkelen igjen. Desidert sist i elitefeltet.

Oppi bakken skimter jeg to rygger, og etter kort tid på stien plukker jeg første mann, og tar opp jakten på to nye rygger lenger fram. Tok ikke lang tid før jeg var forbi de, Mr BigOne Aas og Martin Støvern. Støvern henger seg på og jeg tauer i veien. Har bra flyt og fart i terrengpartiene føler jeg, og tar alt som god trening. Martin tar en kort føring før vi bikker ned mot Vaset og elva i stor fart. Kommer meg foran nedover og er først over brua. Setter et jevnt tempo oppover kjerreveien, merker at han må slippe, og tenker at jeg må sykle for å få ei god tid.

I mål ender jeg på 11.plass. Ikke helt det jeg hadde sett for meg, men tror jeg fikk det beste ut av situasjonen. Da er det bare å kjøpe seg nye dekk og lade til Offroad Valdres på lørdag med 13 mil på mye sti i fin natur.

I helgen var det tid for Norges hardeste og mest brutale ritt, Furusjøen Rundt, som i år også var vertsskap for europamesterskap for utøvere i elite og masterklasser. I år med et enormt sterkt elite- og masterfelt fra flere nasjoner. I M35-39, som jeg er eldst i, var det påmeldt en sveitser, som google sa kom til å bli en hard nøtt, sammen med andre sterke norske.

Har syklet denne beinharde traseen to ganger tidligere, i 2015 og 2017. 73 km med over 2100 høydemeter, med en ekstrem start i bratte grusknekkere, før man må krabbe opp på fjellet og prøve å komme seg på sykkelen igjen. Man tror det verste har gitt seg når man har passert Sukkertoppen på 1260 moh, men vi er ikke på det høyeste før vi passerer Tjønnsæterfjellet på over 1350 moh.

Vi startet sammen med M30-34, hvor Nermoen og Helgesen så ut til å være de sterkeste norske. Ivrige fra start var det vi tre som lå i front ut av første stiparti før vi skulle ta fatt på de tunge høydemetrene.

Helgesen satte en enorm fart, fikk følge av et par-tre utlendinger og ble lenger og lenger borte oppover mot Sukkertoppen. Holdt følge med Nermoen en stund, men måtte finne min egen fart, og lå på 5-6 plass lenge. Ble etterhvert tatt igjen av en rask spanjol som startet 2 min bak, som jeg hang meg på en stund. Over det verste rundt Tjønnsæterfjellet før det ble kuppert med morsomme nedkjøringer, noen harde knekkere og passeringer av bekker.

Etter ganske nøyaktig en times sykling merket jeg at jeg fikk et gjennomslag i bakdekket, og den kjedelige lyden av luft som siver ut kom.Kaster meg av sykkelen og ser det pipler guffe , tar fram Sahmuraisword festet i enden av styret, en slags plugging/vulking av dekket. Satte den fort inn og fisket fram en luftpatron, men ser da at det også pipler inne ved felgen. Fisket fram en plugg til fra lomma, fikk etterhvert satt den inn, og smalt inn en patron. Det så tett ut. Litt mye luft i dekket, men det er bedre enn flatt, og godt å ha noe å gå på dersom det siver.

Ble passert av flere ryttere og minst tre fra min klasse. Ser de innover vidda og jobber meg sakte med sikkert opp i ryggen på to av de før vi kommer til første drikkestasjon på Krøkla.

Ved Krøkla stod Ronnie klar med flaske til meg, han hadde nemlig kjørt til Rondane i ens ærend for å lange meg. Snakk om service og kamerat! Liten tvil om at det motiverer til å gi jernet og ikke få mørke tanker om å bryte underveis.

Etter Krøkla kommer det jeg synes nesten er av de verste partiene, først må vi opp noen styggbratte knekkere opp til 1250 moh før vi passerer under Gråhø og skal ned mot andre drikkestasjon på Tjørnsætra. Her er vi også inne på noe av traseen til de som sykler det vanlige 70km seedingsrittet. Nedover en sti som er ei dyp bekkerenne, med mye skarpe steiner. Plukker folk som har passert meg jevnt og trutt, men i bunnen merker jeg at jeg har fått sivepunktering på framhjulet. Hopper av, finner hullet og prøver å riste guffe dit så det skal tette. Fisker frem den siste luftpatronen og håper på det beste. Jammen ser det ut til å tette. Litt harde dekk nå, men det får så være.

Jaja, fortsatt ikke halvveis, kun halvannen time syklet av de ca fire estimerte, og ikke minst at vi skal ha de siste halvannen timene med mye høydemeter på grus opp fra Kvam, gjør at jeg fortsatt har trua på pallen i klassen. Mot drikkestasjonen ved Tjørnsætra ser jeg den danske verdensmesteren i rundbane M50 og en til foran meg, tar en god slurk av vannflaske i fart ved drikkestasjonen, slipper bra på nedover kjerreveien og har tatt de igjen og passerer de på inn på stien vi svinger inn på.

Da er det bare å fylle godt på med drikke på de korte gruspartiene før vi skal begi oss ut på de tunge myrete og sleipe stiene ut fra Sålshaugen mot Hillingen. Bra sliten, men er nå oppe i ryggen på to andre i min klasse og også Yngvar fra Mosjøen, som jeg kjenner litt fra tidligere bataljer. Blir dessverre liggende litt bak de to andre ned mot Kvam, men tenker det er fint, og føler jeg har noenlunde kontroll på dem da det er mye motbakke mot mål.

Inn mot Kvamshallen, får av meg de løse armene så det blir litt kjøligere i klatringene. Får langing av Sidsel, kona til Beitmyren, flaske med gel og et rør med koffeinshot. Får i meg gel og shot sammen med godt med drikke etter langing før man tar fatt på de tunge klatringene. Får ei luke til de to andre på asfalten og nærmer meg Yngvar oppover grusen. Beina er tunge og grusen suger krefter. Selve gruspartiet er nesten 8km med 7% stigning i snitt. Snakker litt med Yngvar i det jeg passerer han, og litt ovenfor står også Østen Bergum, som jeg syklet Trondheim-Oslo med i fjor, med kamera. Noen kommentarer og morsomheter fisket fram finger’n, men ikke vondt ment, Østen 😉

Legger meg foran på kjerreveien etter terrengpartiet og tråkker jevnt uten noe mer syre, og plutselig sitter vi bare tre mann igjen, ingen av oss i samme klasse, så vi får til bra samarbeid. Foran kan jeg skimte den blå drakta til Risto Holm, og vi nærmer oss raskt. Sølvet er innen rekkevidde 🙂

Holder jevnt driv over toppen, innover og ned mot neste drikkestasjon. Så de andre hadde samlet seg litt over toppen bak meg. Ny flaske med colablanding av Ronnie og en gel til. Prøver å tråkke jevnt på asfalten, men kjenner krampa nærmer seg i ene hamstringen. Ser over skuldra at de er 4-5 stykker 100m bak meg. Girer ned, tar gel og godt med drikke, og prøver å vispe lett for å få ut krampetendensene, før jeg henger meg på de andre når de kommer opp. Passet fint med samkjøring og rulle i motvinden innover grusen mot Tjønnmorka.

Passerer siste drikkestasjon ved Kringsætrin og ser han på veien ovenfor. Inn på første sti ved Vålåsjøen og er helt opp på bakhjulet til Risto da han plutselig banner, og har punktert. Utrolig kjedelig for han på et slikt tidspunkt, men for meg gir det jo da ekstra energiboost. Ut på grusen og litt partempo med Håkon Ishoel, og får føring før vi går inn på siste sti med mye klopper, Vessmillom, og jeg tråkker på.

Blir luker bakover og nærmer meg igjen Greg Saw og dansken foran. Opp siste grusknekkerne før stien over til Rondablikk Høyfjellshotell og jeg er rett bak de, og ingen å se bakover. YES! Digg følelse å sykle de siste metrene mot mål og vite at man har tatt sølvet og er beste norske rytter i M35-39. Klarte målet mitt!

Må rette en utrolig stor takk til Ronnie som er langer, service og suppert hele dagen. I tillegg Sidsel som langer i Kvam, og Heidi og Christer og andre fra klubben som gjør dette til en skikkelig morsom begivenhet. Også takk til Fredrik, Vidar og de andre i Team Hardrocx Swix for at jeg fikk være med og overnatte på Kvamshytta.

Litt nerdete info for de interesserte ift utstyr og ernæring:
Sykkel: Hardrocx Forza Volante LTD 2017mod med sram eagle og 34t drev
Dekk: 2019 Schwalbe Racing Ray og Racing Ralph 2.25 snakeskin

På rittdagen spiser jeg som vanlig havregrøt 3 timer før start, og en energibar mellom 30-60min før start, sammen med farris på flaska. Liker ikke for mye sukkerdrikk. Startet med 0.7l Sponser Long Energy drikk med en Sponser Energy Plus innblandet da det er vanskelig å ta gel og næring på de stiene første to timene. Samme blanding fikk jeg av Ronnie på første langing ved Krøkla. Tok også god slurk vann på Krøkla, og en gel før vann på drikkestasjonen på Tjørnsætra. I Kvam fikk jeg en svakere blanding av Sponser Long Energy og Isotonic blodappelsin for litt mer smak. På denne flaska hadde jeg tapet på en gel og et rør med Sponser Activator koffeinshot. Siste langing på asfalten etter den lange grusbakken fikk jeg Energy Cola og en gel av Ronnie. Godt med noe helt annet på slutten.

I helgen var det igjen duket for tre-dagers etapperittet i Tynset, med Trans Østerdalen, som i år hadde fått norgescupstatus. Som vanlig er jeg så heldig å få kapre et soverom hos Plaza Haugland, høyere standard og service finner man ikke på noe hotell i Norge. Denne gangen ble også Øystein Myrland med til Tynset for å kjenne på tredagersritt og gjestfriheten Nord-Østerdal’n. Når det i tillegg var all-time-high med 13 deltagere fra Raufoss og Gjøvik SK var det det duket for en knallfin helg med mye sykling.

Etappe 1
Med norgescupstatus var det duket for tidenes sterkeste startfelt og hardkjør fra start på fredagens første etappe på 58 km, som også nok ansees som den teknisk letteste. Rett inn i lang motbakke og kjøret var igang. Granberg var gira på å strekke feltet, og det var bare å prøve å henge på så lenge som mulig. Er man med over blir det ei lettere reise inn mot første terrengparti. Dessverre var ikke kropp og bein helt der jeg hadde håpet på, det var veldig tungt, men klarte akkurat å henge på gruppe 2 over toppen. Med flere sterke i gruppa, som Thomas Wikstøl Jaerson og Marius Fjeld, klarte vi etterhvert å komme oss opp til tetgruppa igjen. Ned mot setervollen og første terrengparti var det veldig sporete vei, og plutselig trynet rytteren foran meg og jeg gikk rett i grusen, med Vinjar Løkken over meg. Fikk spurt om det gikk bra med de andre og kastet meg på sykkelen igjen. Ikke noe ødelagt som jeg merket gudskjelov. Med bra fart nedover grusen klarte vi akkurat å hekte oss på halen inn i terrengpartiet, men da hadde mange av oss brent mye krutt og det strakk seg bra. Samlet seg allikevel en gruppe på 5-6 ryttere, med blant annet Vinjar og Martin. Alltid artig å sykle med kompiser, og samarbeidet gikk bra.

Ut på asfalten etter Savalen visste jeg som hadde syklet det tidligere at det er lurt å ikke ha for mange foran seg. Tenkte jeg måtte få frem Martin og enten komme inn som nr 1 eller 2. Martin er god teknisk så jeg tok hjulet hans nedover på stien langs Flåa, med Vinjar bak meg igjen. Gikk bra unna, med fin og sikker flyt. I et gjørmehull byttet vi plass så jeg tauet siste halvdel nedover, og ut på grusveien var det plutselig bare oss tre. Vi kjørte bra, og fikk advart de om løs grus i svingene ned mot brattbakken med over 25% stigning i løs grus. Klarte dessverre å gire så kjedet kom bak kassetten og måtte løpe opp. Tapte tid og krefter på å få dette på plass, ble passert av en Sagenerytter og tok opp jakten. Gravde dypt etter krefter og klarte etter hvert å komme meg inn på og ta igjen slik at vi var 4 som samarbeidet inn mot mål. Jeg fikk tatt føringen innover Kjærlighetsstien, og fikk fin flyt, men var helt ferdig da det skulle spurtes og kom inn på 16.plass, 1t55min, litt under 5 min bak vinneren.

Etappe 2
Dag to og rittets lengste etappe på 74km gikk rett inn i enda lenger motbakke enn dagen før.



Gikk noe roligere i starten av bakken, det føltes ihvertfall slik, men mot toppen måtte man gi tapt, og det dannet seg en gruppe 2 bak de 5-6 i tetgruppa. Viste seg nok at det hadde gått fort nok allikevel, så kanskje jeg hadde bedre bein idag. Mot inngangen til første sti tok jeg inner’n og satset på at gjørmehullet der ikke var dypere enn at det gikk, og klarte med det henge meg på bakhjulet til Odd Erlend. Hørte det var mye noe velt og leven i yttersvingen, og der ble dessverre Vidar forhindret. Nedover Såttastien gikk det bra unna synes jeg og fikk fin flyt på å følge linjene til de foran. Ut på grusveien kom jr Fiskvik som et uvær og klarte akkurat å komme seg med så vi dannet en fin syvmannsrulle med Odd Erlend, Nesteby, Marius Fjeld, Mellegård og Thomas W Jaerson. Bak kunne jeg skimte Mehl som prøvde å komme seg opp, og under normal form hadde han fikset den biffen lett. Syntes litt synd på han da.

Fryktet det verste i bakken opp Hubdsetra da vi så teten foran oss. Var nok bra slitne andre også siden ingen klarte å tette de siste metrene, og jeg klarte akkurat å henge med over. Helt gull og strålende fornøyd for Doserveien er tung alene. Vi tok også igjen Vinjar som hadde fått smellen i tetgruppa, men opp de bratte knekkerne i Skardløypa måtte først Vinjar og til slutt jeg gi tapt. Klarte akkurat ikke å henge med og tette de 50m luke over toppen. Prøvde å holde jevnt driv, for skjønte det var bra luke bakover siden vi hadde kjørt fort og i tilegg var nærme teten for litt siden. I ingenmannsland, mutters alene og solokjøring, er det bra man har en wattmåler å følge med på. Den lyver ikke, pulsen kan være høy, beina vonde, men allikevel produsere lite kraft. Fokuset ble å ha god flyt på stiene og jevnt trøkk på grusen og bakkene. Syklet derfor hele siste timen solo og tapte kun 3 min til de beste i gruppa jeg lå i. Inn til 14.plass på 2t39min, 9 minutter bak vinneren.

Etappe 3
Etappe 3 på søndagen, med jaktstart for de som var innenfor 30min avstand til lederen. Startet da som nr 14, med 2 min frem til Vidar og hele 4 min ned til han som startet etter meg. Med andre ord ny dag alene i felten. Tenkte for meg selv at jeg skulle prøve å åpne pent de første 5 km på vei. Beina føltes ikke like gode som dagen før, men ser etterpå at jeg åpnet bra hardt i forhold til de andre, med litt over 380w på litt over 9 min motbakke.



Prøvde å ha fin flyt på stiene, og bruke kreftene der det lønte seg og bremse minst mulig. Fikk noe sekundering ift Vidar foran meg, hadde plukket litt på han halvveis og skjønte da at det ikke gikk så sakte allikevel. Kjørte kontrollert og sikkert i de litt sleipe stiene nedover.



I mål 12.plass på etappen og beholdt min 14.plass i sammendraget. Ikke mange minuttene opp til topp 10 heller 🙂

Norgescup Trans Østerdalen 3-dagers – sammenlagt

Utrolig stolt og fornøyd med disse plasseringene og tidene i dette selskapet. Det ble i år trøkket mye hardere i startbakkene enn noen gang tidligere. OG det er liten tvil om at service og hjelp fra Ragnar og Hilde hjelper stort.

Takk for helgen! Nå er det bare å lade mot EM Master Furusjøen Rundt førstkommende lørdag ??‍♂️