CK Elverum disket nok engang opp med Terningenrittet. Selv om disse stiene ikke har vært min sterkeste side, må jeg si det er et av de artigste rittene jeg sykler. Høy fart, mye flyt, ekstreme pulsverdier og syre så det spurter ut av øra har som regel vært tradisjon her. På grunn av veibygging, måtte de i fjor legge om traseen, slik at det ble syklet 4 runder à 8km. Stier som har det meste med skogsveier, løs sand og fine stier krydret med gjørmehull, steiner og røtter.

Var spådd bra med nedbør før og under rittet, og med forrige helgs dårlige opplevelse på Elgrittet, hadde jeg veldig lite forventninger før start. Listen over påmeldte viste at det kom til å bli beinhardt i toppen dersom alle stilte, men på startstreken manglet det nok noen som hadde fått værsyken.

Ut fra start gikk det som vanlig hardt, og en kamp for å komme tidlig inn på stiene. Greit å la de antatt sterkere få ligge foran, så det ikke skaper umødvendige situasjoner. Eskil Evensen-Lie bare føk forbi og så seg aldri tilbake. Kom meg inn på stiene på ca 8-10 plass, men passerte raskt et par stykker. I tillegg så følte junior Fiskvik for å legge seg ned i lyngen og slippe Mehl pent forbi. Ble deretter liggende bak Lømo og Fiskvik på de smale sleipe stiene på første runden. Fisken sleit nok litt med hardtailen på mest tekniske partiene, men gampa bra på på skogsveiene og skiløypa inn mot runding.

Etter runding og etter pumptracken, klarte jeg å ta en innersving og passerte Fiskvik. Fikk god fyt opp første sandbakken og så det ble luke. Tentke det var dumt å tråkke på for hardt å stivne, så jeg tok det pent i de sleipe svingene etterpå. Ut på kjerreveien var det fortsatt luke, fortsatte i jevnt tempo og forventet at de skulle ta meg igjen, men det gjorde de ikke. Kjørte jamnt uten å pushe for hardt og prøvde å finne flyt. Helt sinnsykt digg følelse å pløye gjennom gjørma på runde to uten å ha beina ut av pedalene. Ble sekundert med halvminuttet ned til forfølgerne ved runding.

Rundte 3 og 4 gikk i noenlunde samme tempo, men med mange passeringer av ryttere vi tok igjen med en runde. Vanskelige og forhold som skilte mye med tanke på form, teknikk og dekkvalg.

Ut på siste runde fikk jeg beskjed om at det var minuttet bakover til nestemann. Slo inni kanten av en klopp og tenkte at nå punkterte jeg. Stoppet litt for å sjekke dekket, men det var gudskjelov ingen lekkasje. Tro på det jeg hadde, og satt egentlig og koste meg på sisterunden.

Fornøyd med følelse, flyt og ikke minst å komme i mål til en 4.plass.

Styrkeprøven Oslo – Mysen
Da var rittsesongen 2019 i gang, er forsåvidt en måned siden jeg startet rittsesongen med den nye grusklassikeren fra Styrkeproven.no, nemlig Oslo-Mysen. Et hardt landeveisritt på litt over 200 km med mange knekkere og flere grussektorer.

Tidlig start, endel sterke lokale ryttere og ikke minst de som var med i front på Oslo-Lærdal året før var på startstreken. Ut fra start gikk det forholdsvis greit, alle ventet på ei fryktet bratt kneik rett etter masteren slipper. Gikk en i brudd opp her, men ellers gikk det greit. Satt godt plassert i fremre del av feltet og prøvde hele tiden å følge med på evnt støt og forsøk fra de jeg visste var sterke. Dette kostet nok mer krefter enn jeg trodde.

Etter 5-6 mil hadde det vært endel forsøk og mange hadde punktert, deriblant mange av de jeg så på som sterkest. Etterhvert var vi 5-6 stykker som kom fra og kjørte bra sammen ei stund, merket kjøret og at jeg hadde drukket og fått i meg altfor lite næring. Litt mye action og dessverre dårlig fokus fra min side.


Etter litt over 14mil begynte bakhjulet å vandre og jeg hadde punktert. På det tidspunktet var jeg ganske sliten også, hoppet av sykkelen og fikk dytta inn en luftpatron. Satset på at guffa tetta. Prøvde et par minutter å ta de igjen, men det var nyttesløst. Fortsatte i jevn gamp alene, helt til ei gruppe på fem tok meg igjen. Her satt det et par kjente, Frode fra Kjekkas IF og Moldestad fra Follo og tidligere RGSK’er. Prøvde å være med på rulle med disse det jeg klarte, og mange her også merket kjøret virket det som.

Samarbeidet bra inn til mål, hvor det var løst og litt kaos rundt på grusbanen, hvor jeg trakk det lengste strådet og kom inn til 5.plass.

Rojan Offroad
Med kurs i Oslo hele uka og masse fin villvællerssykling med Jonas i Østmara, var det duket for Rojan Offroad i ny utgave og trasee. Tre runder i hellinga mellom Brandbu og Lygna. Morsom og beinhard trasee med bratte moter og morsomme stier nedover.

Fra start hadde jeg bestemt meg for å åpne litt mer «kontrollert» og ikke sprengeåpne for å prøve å holde følge med teten. Her er det såpass mye sti og teknisk at det uansett vil skille seg. Halvveis ut på første runden lå jeg vel på ca 10.plass, men ved runding hadde jeg tatt igjen noen, så jeg passerte på 6.plass. Følte jeg disponerte kreftene bra, men kombinasjonen av at det ble oppkjørt og gjørmete, samtidig som jeg gutset for mye nedover, gjorde at bakhjulet plutselig var på felgen. Så hvor det seiv ut luft, prøvde å riste på plass guffe og blåste inn en patron. Dessverre var det flatt igjen etter et noen få meter sykling, så da var det bare å sette inn slange og pumpe for harde livet med den lille pumpa. Fortsatte i jevnt sig og plukket endel av de som hadde passert meg, før jeg mot slutten av siste rundte igjen hadde flatt dekk. Var nok for mye dritt som hadde blitt med inn i dekket ved slangebyttet. Da var det bare å ta beina fatt på de fine heldempede sykkelskoene og jogge ved siden av sykkelen siste 3 km.

Elgrittet
Gledet meg stort til dette rittet som kunne og burde passe meg ganske bra, med mye grus og kun et skikkelig stiparti som i tillegg var nedover. Valgte å derfor å stille med hardttailen, rigget med nye Racing Ralph og Racing Ray. Oppladningen ble ikke helt optimal da jeg klarte å bli bilsyk og kvalm i bilen på vei til rittet.

Med sterkere startfelt enn på norgescup og andre store ritt, var det dukket for voldsom fart fra start av. Emil Hasund Eid rykket tidlig og kjørte solo hele rittet, Vidar prøvde å henge på men måtte gi tapt i «langbakken».

Etter at Emil hadde rykket ifra ble det kjørt mye rykk og napp, og mange steder ble det luker. Det ble etterhvert for tungt å tette alle, og plutselig satt jeg alene med Espen Malo på ute på asfalten, mens Jonas Amundsen desperat prøvde å komme opp til gruppa foran.

Inn i langbakken tok vi etterhvert igjen Jonas og også Ole Dalsjø mot toppen. Derfra og inn fikk vi i gang et greit samarbeid med vekslende føringer innover grusveiene. Tok også etterhvert igjen Eirik Bakke. Inn mot terrengpartiet tro Jonas til og kjørte bra på nedover med fulldemperen sin.

Vi fire andre kom ganske samlet ut på grusen igjen men klarte ikke å ta igjen Jonas. Jeg klarte å klemme ut en det siste i en spurt om 15.plassen.

Hadde håpet på en bedre følelse og plassering her idag, men det var dessverre ikke mer å hente.

Tidlig i høst tikket det inn en reklamemail fra Andorra Bike Race. Måtte jo selvfølgelig sjekke opp hva dette var. Tre dagers etapperitt i Pyrineene med lav rittavgift ved tidlig påmelding. 1500 kr er jo bare på linje med Birken og Grenserittet, og her fikk jeg tre dager med konkurranse. Det var reklamert for prolog, en lang etappe på 8 mil og en kortere en på nesten 4 mil, masse høydemeter og alt foregikk langt over tregrensen i Norge.

Sjekket opp fly, hotell og leiebil og kom fram til at dersom man reiste to stykker ble det ca 7000 pr pers inklusiv parkering på Gardermoen. Samtidig som vi da var borte i seks netter. Snakket litt lett om dette på en sykkeltur med Martin Røste Omdahl, og hadde nesten glemt det da han litt senere nevnte at han var klar for å bli med. Jeg ble nok litt nølende først, men som vanlig mente Hege at man måtte benytte sjansen. I tillegg ble faren til Martin, Ole Werner, med som langer og sjåfør.

Før avreise var det meldt endel nedbør, så var spent på hvordan dette ville slå ut i høyden nå på høsten. Kunne jo fort bli snø. I tillegg var vi begge veldig usikre på hvordan høyden slo ut på form og puls, da hele rittet foregikk mellom 1500-2500 moh.

Det var veldig varmt når vi landet i Barcelona onsdag formiddag og fikk hentet ut leiebilen. Noe usikre på prisen da vi hadde forhåndsbetalt det meste, mens spanjolen bak skranken forlangte 280euro til, hvor noe var depositum. 2.5 timer senere ankom vi Andorra de la Vella, hovedstaden i Andorra som lå på litt over 1000moh. Ekstremt dype dalføre og høye fjell, men ikke mye snø og se på toppene.

Hotellet ordnet jeg via booking.com, så vi var også litt spente på dette. ET rom på 20kvm, en dobbeltseng, to enkeltsenger og et bad. Helt greit. Måtte dog klage så vi fikk byttet rom, da vi sikkert var det eneste rommet uten trådløs dekning. Litt greit med internett, da Andorra er en stat utenfor EU, og dermed svindyr bruk av data via mobilnettet.

Frokostbuffeten var helt grei, men stor forskjell fra norsk standard med sunnere og grønnere utvalg. Etter frokost torsdag kjørte Ole Werner oss opp til Vall Nord 1900moh , hvor verdenscup rundbane har blitt arrangert de siste årene. Martin og jeg fikk testet høyden, bratte bakker og artig rundbanetrase. Prøvde å lete etter noen av løypene vi skulle sykle, men det var ikke bare lett.

Etter noen runder der oppe med litt lapskaussykling, tok vi endurotrase ned til La Massana. Bratt, masse doseringer og ekstremt artig. Måtte ta det litt forsiktig da vi ikke akkurat hadde tilstrekkelig med beskyttelse og ryggskinner.Utpå ettermiddagen var det innregistrering på rittet og henting av startnr og litt informasjon. Dagen ble fullført med litt sightseeing for å bli kjent og ikke minst finne seg ei pizzasjappe. Prøvde TripAdviser, men kom til stengte dører, og sulten gjorde at valget nok ble litt for raskt og dårlig. Supermarkedet reddet sulten før vi landet i senga.

Fredag var det frokost før v i dro opp til Vall Nord igjen. Her var prologen, som bestod av en hel runde i rundbanetraseen. Martin og jeg syklet «rolig» gjennom en runde før vi tok oss litt mat og slappet av et par timer før oppvarming og start.

Så ut til å være endel små og raske spanjoler, men også endel på lavere nivåer. Startet med ett minutts intervaller, og jeg var ut som nr 28. Prøvde å åpne kontrollert i første lange motbakke før det bar inn på sti. Økte trøkket og syklet det jeg klarte. Syra kom fort, men visste dette kom til å bli under kvarteret med syra oppunder øra. Klønet til litt i en sving så jeg måtte av sykkelen litt, men kom fort igjang igjen. Tok igjen et par ryttere foran meg og fikk brukt ringeklokka på styret. I mål på 12.08, hele TO minutter foran beste spanjol hittil. Mange overraskende blikk i målområde, og selvfølgelig var jeg storfornøyd.

10 minutter etter meg startet Martin, så han var ute i løypa. Trillet raskt ned i traseen og fant Ole Werner, som tok noen bilder av oss. Martin passerte og virket veldig kvikk. Hadde visstnok startet som en rakett ut fra mål og fått mange kommentarer på trøkket. Siste passering før målgang og Martin lå helt klart foran meg. I mål på tiden 11.34, og jammen var vi ikke to fra RGSK i tet i Andorra. VI hadde tatt ut det vi hadde og ventet spent på resten. ET par superraske spanjoler i egen klasse, hvor den ene ble disket. Uvisst hvorfor. Uansett ende vi på 5. og 7.plass etter prologen, 47s og 1m21s bak lederen.

Dag to var også start i Vall Nord, og foran oss viste det seg at det ikke var 8mil som oppgitt, men målgang på siste topp. Lengden ble da ca 67km og 2500 høydemeter. Etter prologen var vi seedet topp20 som fikk starte 5 minutter før alle andre. Digg.

Ut fra start gikk det i en forrykende fart på de lette og sterke spanjolene, som vi hadde undersøkt var tidligere verdensmestere og toppryttere. Ene hadde også vært på laget til Jose Hermida, for de som er mer kjent innen terrengsyklingen. Martin og jeg la oss i en fart vi mente vi klarte å holde, det vil si at Martin var sterk, så han tilpasset seg litt min fart. Merket at trøkk og puls ikke var helt som i lavlandet. Vi plukket raskt opp endel ryttere som hadde åpnet for hardt og lå på 5-8.plass etter ca 10km sykling.

Litt etter hvert så jeg at Martin mistet luft i bakdekket. Ordnet en patron, da jeg hadde en ekstra, og han fylte i to ganger. Etter litt over to mil måtte han derimot gi opp og legge i en slange, mens jeg skulle sykle kontrollert videre. Så etter Martin bak meg lenge i motbakkene, da man hadde god oversikt, men måtte etterhvert bare gi opp at han kom opp til meg igjen, og sykle videre. Lite visste jeg da at Martin ikke hadde fått i luft i slangen og måtte vente på noen med pumpe.

Fikk etterhvert besøk av en liten spanjol som var lett i motbakkene på sin hardtail, men med senkepinne og fulldemper dro jeg ifra han nedover. Tre lange bakker med opp mot 12% i snitt og halvtimes varighet, ble det tyngre og tyngre i sola. Klarte allikevel å mobilisere så jeg etterhvert så et par ryttere foran meg, og klarte til slutt å ta igjen en rytter og sikre meg 6.plass på etappen på tiden 3t54m. Martin syklet seg opp og kom i mål som nr 8, ca 10 minutter bak meg. I etterkant viser gpsen at han tapte ca 18minutter på punkteringen.

Etter målgang, 1 km før den reelle fjelltoppen, fikk vi skifteklær og mat, før vi skulle sykle siste kilometren opp og teste endurostier ned til sentrum. Skjønner helt klart i etterkant hvorfor de valgte målgang der de gjorde. Den kilometren opp til toppen var brattere og mye lengre enn opp fra Djuposet på Birken, så det var bare å ta beina fatt. I tillegg var det skikkelig bratt og røff endurosti med mye steiner, røtter og farlige grøfter. Det hadde vært uforsvarlig å slippe oss der i konkurransemodus etter over fire timers sykling.

Søndag var det start 2100moh, og 18km med 1000 høydemeter var på planen. Det var spådd mye regn, så vi var spente. Gudskjelov var det bare tåke og ellers fint vær over skyene i Pyrineene. Det startet også her i en enorm fart, men Martin og jeg fant en mer passende fart. Første kilometren i motbakke på asfalt. Martins wattmåler viste over 700, mens spanjolene bare dro ifra i tet.

Martin hadde det litt tyngre i starten, men vi samarbeidet bra og pushet hverandre. Dessverre røk Martin på en ny punktering etter ca 7.5km, og jeg måtte fortsette på egenhånd. Mange bakker med over 25% stigning gjorde at man måtte ta beina fatt. Beina var helt ferdige, men etter siste toppen var det en knallfin flytsti som gjorde at det meste var glemt. I mål på ca 1t20m, og jammen kom ikke Martin inn rett bak etter en knallbra avslutning.

Sammenlagt endte jeg på 6.plass og Martin på 8.plass. Noe vi er veldig fornøyd med. Ante jo lite om traseen, høyden, konkurrentene, antall deltagere og  været.

Ned fra siste etappe var dessverre Martin uheldig og sklei med sykkelen på en kumlokk. Fikk vondt i håndleddet utpå kvelden, og verre dagen etter. Dermed ble sykkelturen mandag alene på asfaltveier etter at regnet hadde gitt seg. Dessverre viste det seg at det var brudd i håndleddet til Martin etter røntgen her hjemme. Gips i åtte uker 🙁

Utrolig morsomt med annen type ritt, miljø og erfaring enn rittene her hjemme.  Da er det bare å finne seg noe annet ritt i utlandet et sted neste år! Regner med Martin og kanskje andre også er klare for det 🙂

Satt værfast med familien på Madeira i februar og fikk en snap fra en kompis som lurte på om jeg ble med på Oslo-Lærdal 1.sept. Den hadde åpnet påmelding til den  gamle klassikeren, som gikk fra 1986-2000 gjennom gamle trakter i fra Oslo til Hønefoss og gjennom Begnadalen og Valdres over Filefjell til Lærdal, på ca 34mil og 3500 høydemeter. Ikke vanskelig å be jeg…

Følte jeg angret litt på dette de første dagene etter Birken, men hadde fått med meg kompis Morten Schnell også, og kona hans som support og serving av kjente mat- og drikkevarer på matstasjonene. Start kl 05.00 ved Bogstad camping, så vi valgte å reise dagen før og sov i ei campinghytte.

Tidlig og kaldt med lang kjøring bak masterbil, nesten 45min i lav hastighet. Så ut som om de fleste allerede syklet på vaskebrett med all den skjelvinga. Opp Solliehøgda fryktet jeg at de skulle sette en solid fart for å få splittet gruppa, men rittet er så langt at de ville nok dra nytte av en større gruppe litt lengre oppi dalen.

Foto: Styrkeprøven AS

Ned til Sundvollen og østsiden av Tyrifjorden til Klekken, to ryttere i brudd, men ingen fryktet at de klarte å holde ut og lot de gå. Første matstasjon på Hallingby, kaldt nok på morgenen med temperatur helt nedi 2 grader. Lite svetting så alle hadde vel nok drikke, og ingen stoppet. Noen grupperinger stoppet av og til for å late vannet, og det var lite problem å kjøre seg opp igjen i gruppa. Drakk nok lite, men spiste fire kakuskiver med spekeskinke og ost, med litt smågodt innomellom.

Ved matstasjon i Begna etter ca 4 timer, ved Joker’n, stoppet de fleste. Byttet begge flasker og rasket med litt ekstra brødmat og lefse. Utrolig morsomt med så mange tidligere sambygdinger som hadde møtt opp for å heie. Stod også flere langs austsidevegen oppover mot Fønhus. Kaldt med et 3-4 grader i skyggesida oppover dalen, og alle skjønte at det kom til å bli kjør i bakken fra Bagn til Reinli.

Lå godt framme inn i bakken sammen med de jeg antok som hardest, Knut Sande, diger rå mann som vant fellestart Trondheim-Oslo i 2016 og i år, noen Follo-ryttere og et par fra NTNUI osm hadde seier med Trønderexpressen på Trondheim-Oslo for lag. Spent på beina etter ca fem timer sykling, men følte det gikk i en jevn fart jeg håndterte, litt under 400w, og ser etterpå at jeg snittet på 372w i ca 11 minutter. Over toppen var vi bare 5-6 stykker med en stor gruppe halsende bak. Noe lurekjøring da enkelte hadde klubbryttere i gruppa bak de ville ha med videre. Både Bjarte og Braadland fra Aurora Borealis var med der, men Braadland var uheldig og ødela girøret oppå toppen.

Morten Schnell leder an i gruppa bak.          Foto: Styrkeprøven AS

Ned mot andre drikkestasjon ved Leira var vi litt over 20 mann, og det ble litt lurekjøring langs Strandefjorden, men i kneika i enden av fjorden, ved Graneisbrua, ble det kjørt så hardt at det delte seg, og vi satt igjen seks mann i front. Vi fikk til bra samarbeid så farten økte. Sekunderingene fra folk langs løypa og rittleder var positive. Svinge opp brattbakken ved Hemsin bru, etter 7t sykling begynte jeg å merke kjøret skikkelig, og en mann måtte slippe her. Ser jeg hadde 11 min med 313w snitt. Svingte så inn grus på Vennisvegen og syklet kontrollert for å unngå punkteringer samtidig som vi avtalte pissepause og påfyll på matstasjonen i Øye.

Vennisvegen Foto: Styrkeprøven AS

I Øye svingte vi av på vestiden av Strøndafjorden på nygruset tung vei slakt imot. Ekstremt tungt og føltes helt jævlig på racer. Bare flaks at ingen av oss punkterte. Ut på veien og opp mot Tyinkrysset og jeg måtte slippe da de begynte støtingen. Klarte å mobilisere det siste jeg hadde av krefter, giret opp på storklinga og klarte å komme meg opp igjen. Helt ferdig, og veldig overrasket over at Eivind for NTNUI måtte slippe, da han så sterk ut hele veien.

Foto:Knut Skaarnæs-Moldestad

Hang med forbi Tyinkrysset, men da det ble rykket nok en gang før Otrøvatnet og rett før vi bikket opp på flata på Filefjell var det game over. Flimret for øya og helt på felgen. Måtte roe ned til rolig langturtempo, ta til meg næring og komme meg før jeg fortsatte i den marsfarten jeg klarte. Ser jeg på strekka over Filefjell på 14km og en halvtime bare hadde hatt 230w i motvinden. Tittet meg bakover ofte, og forventet å bli tatt igjen av en stor gruppe og at jeg måtte kjempe med nebb og klør om en 10.plass etter å ha ligget med foran så lenge.

Foto: Styrkeprøven AS

Rett før Bjøråk skimtet jeg til min glede at Eivind kom sigende innpå med en sinnsyk trill på hjula. Måtte trå bak han når han lå i ramma. Sammen kjørte vi partempo med bra trøkk igjen. Kjørte lenge med ett og ett minutt hver ca, men etterhvert ble det lengre føringer på Eivind. Lå på 300w+ i føringene, og ned mot Lærdal så vi bilkø langt der framme som tydet på at vi hadde tatt innpå teten. Vi holdt trøkket helt inn og vi ble enige om å sykle likt over mål.

De tre sterkeste Foto: Styrkeprøven AS

Kom i mål til 4.plass på tiden 9.56.21, etter ifølge strava, 335km og ca 3700 høydemeter. LANGT over min forventning i dette selskapet. Lav temperatur var nok med på å gjøre reisen lettere for meg. Akkurat passe kledd. Startet og sluttet med det samme. Åpnet kun vindvesten i bakkene. Skotrekk, løse knær, lange høsthansker, undertrøye og vindvest.

Forbruk underveis var ca 2.5-3 liter drikke, Brødmat i starten og skarpere skyts etterhvert resulterte i fem brødskiver, 2 pakker vestlandslefse, god porsjon smågodt, en Bounty og 3 gel. Altfor lite drikke, men stoppet og tisset fem ganger i løpet av turen. Ikke lett å drikke når man er migatreng.

Ja, det er fint med ferie, men en ting er sikkert, jeg og kroppen min fungerer helt klart best i en for noen hektisk hverdag med vanlige rutiner, mye aktivitet og ikke minst «normal» norsk temperatur.
Etter Offroad Valdres ble det reset og et par uker med normal trening. Etter en helg med fotballcup i Sverige med guttungen, var jeg veldig motivert og følte kroppen begynte å fungere veldig bra. Onsdagen etter arrangerte vi Åslendet rundt, riktignok med en litt annen start pga veiarbeid. Dette er et temporitt på terrengsykkel, hvor man kjører solo, og vi kjørte etter stravatider/segment. Startet kontrollert og kjørte etter wattmåleren i første bakken for så å trøkke på innover Åslendet for den som er kjent. Veldig fornøyd med bein og tall, og trodde nok først det var noe feil med måleren. 400w i snitt til Lefsebakeriet(ca 17min) var langt over hva jeg hadde trodd, og jobbet med å holde trøkket hele veien. Resultatet ble 42min med 384 i snittwatt. Styret og familiemedlemmer stilte med servering og sosialt etterpå. knallfin økt og arrangement.

11.august Kongsvegrittet – 2.plass totalt og klasseseier m30-39
Tradisjonen tro valgte jeg også i år å sykle det fine lille turrittet i Bagn i Valdres, nesten på hjemmebane, og hadde et håp om tre seire på rad. Med Botten, Ulven og andre harde vællersinger er det absolutt ikke noen «walk in the park». Botten og jeg prøvde å sette fart og trøkk etter første terrengparti, men traseen er lett å henge i frem til bakken før andre terrengparti etter 16km. Botten og jeg satte fart og fikk raskt luke før inngangen til terrenget. Følte det gikk i kontrollert god fart, også for å unngå punktering. Var endel blauthøl etter mye regn dagen før, og plutselig forsvant framhjulet mitt i et dypt høl og jeg gikk over styret. Raskt oppe igjen, ingen skade og kom meg opp til Eivind igjen. Ut på grusen avtalte vi å kjøre partempo med ett minutt hver i front. Det gikk bra unna og vi hadde lenge et håp om å klare ny løyperekord. Vi samarbeidet bra helt til det gjenstod 500m til mål, og jeg hadde ikke sjans i spurten mot kruttønna fra Andebarkji TSK. I mål var vi ca 2 min bak løyperekorden og litt over 5 min foran de neste på resultatlisten. Men viktigst av alt, en ny spekepølse fra MFkjøtt ble sikret.
18.august Kongerittet 9.plass
Et rent grusritt hvor Bilia stilte med imponerende over 140 ansatte på startstreken. Med landeveisryttere og mange av de sterke terrengsyklistene på start, var det liten tvil om at det kom til å bli hardt. Ut fra start gikk det greit, frem til første bakke, hvor det virkelig ble trøkket til. Dessverre var jeg siste mann som måtte slippe tetgruppen rett før første bakketopp. Ble da liggende i gruppe to hvor jeg da raskt følte meg veldig sterk og prøvde å holde trøkket oppe. Fikk kommentarer i gruppa på at det gikk fort, moro og inspirerende. Gruppa var til å begynne med 7-8 mann, men det skrelte av folk litt etter litt. Etterhvert våknet også Westgaard til så det ble enda mer trøkk og samarbeid. Inn mot mål var vi 4 mann, Karlsen fikk teknisk og Westgaard og jeg klarte å kjøre av siste mann, før det ble spurt. Ikke helt samme trøkket som Kristoffer i spurten, men storfornøyd med 9.plass i dette selskapet. Wattall på 350 i normalized og 320 i snitt, føler jeg trøkket var veldig bra 🙂

Når man da toppet det hele med utmerket burger og pølse i Biliateltet var dagen helt knall.

25.august Birken 30.plass totalt og 2.plass i M35-39
Rittet man hater å elske og elsker å hate (sitat: Vaeng). Som vanlig helt BAK MÅL at eliten starter langt på ettermiddagen og helt sist. Ikke kan det være på grunn av TV-sending, da denne var kort, dårlig og ble sendt på søndag kveld på TV2 Sportskanalen.Ikke konkurrerer man under like forhold som aldersklassene tidligere på dagen, og ikke har vi samme inngang til mål som de. Det er heller ikke forsvarlig når vi kommer i stygghøy hastighet og tar igjen de tregeste og mest slitne syklistene fra Sjusjøen og ned til Håkonshallen. Når vi kom i mål var det også glissent og få publikum igjen, så det er heller ikke et argument å holde folk lengre på arenaen. Nok om det og tilbake til rittet…

Som de to rittene før, tok jeg også her sjansen på å stille med Thunderburt Liteskin slangeløst og stiv gaffel. Risky,da jeg sluttet å bruke dette dekket for et par år siden på grunn av endel punkteringer.

Ut fra start var det veldig mange foran meg, da hele junior elite var plassert mellom de A og B seedede seniorene. Ble litt manøvrering på asfalten, men var etterhvert oppi ryggene på Swix Hardrocx gutta. Fokuserte hele tiden på å holde meg langt framme. Gikk kontrollert opp mot Skramstad følte jeg, med unntak av noen rykk og fartsøkninger i noen kuler og kneiker. Passerte vel Skramstad på litt over 29 minutter, før det ble satt fart for posisjonering ned Djuposet. Var vel et sted mellom 20-30 inn i terrengpartiet før vi hoppet av sykkelen og løp/gikk fort oppover. Beina og syra kommer fort og som tidligere stod beina rett ut når man hopper på og skal sykle igjen. Følte jeg allikevel klarte bedre fart og posisjon enn tidligere ut av terrenget.

Ut på grusen og etter kort tid kom Willmann med Hoem på hjul susende forbi. Det ble drøyt å prøve å følge og mot Bringbusætra ble vi etterhvert en god gruppe. Bergebakken var sterk, men det var nok mange som fortsatt var sliten etter terrengpartiet. Etterhvert var det litt mer dravillighet, men dessverre for få og det virket umulig å få igang noe bra rulle og samarbeid. Passerte Bringbu på 56min, og vi kunne skimte teten en liten stund der.
Fortsatte i jevnt kok til Kvarstaddammen, hvor vi fikk beskjed om at vi bare var 40 sekunder bak teten. Gruppa, farten og lite god rulle fortsatte. Prøvde å være aktiv i front med Vaeng, Bergebakken og et par til. Inn i Rosinbakken og satt i front til å begynne med, på jevn fart, før Bergebakken kom forbi og satte opp farten. Klarte dessverre ikke å følge dette, og tenkte at vi var så mange at vi klarte å samle dette igjen etterpå, men der tok jeg feil. Jevnt trøkk videre over Storåsen og ned mot Sjusjøen. Overrasket over at det var så lett å få teten inn på Sjusjøen stadion og inn på «stien» som hadde blitt kjørt opp. Bortover hyttegrenda kom etterhvert Vaeng forbi på sin hardtail med cyclocross 33mm dekk, og vi trøkket på bra. Fikk luke bakover og hadde mange farlige passeringer av slitne syklister som hadde vært ute i over 6 timer.

Ristet nok av oss noen på veien nedover og ned på Sjøseterveien var vi færre. På nyfrest asfalt og oljegrus var det ikke lett å få til noe bra rulle da det var et oppsyklet smalt spor man måtte prøve å holde seg i. Inn på Birkebeinerstadion fikk jeg også nok en gang lov å være i front uten særlig kamp. Tokle dro på over moloen, men slapp meg overraskende forbi før det nye terrengpartiet i skiløypa. Holdt jevn fart og veldig behagelig å ha full oversikt over hull og steiner foran meg. Ned mot ballettbakken kom et par-tre stykker forbi meg, men jeg valgte å kjøre kontrollert ned da det var veldig løst siste halvdel av balletten. Holdt hjulet til Vaeng inn mot stadion og trillet forbi før målstreken. Litt overrasket over at det hold til 2.plass i klasen M35-39 og 30.plass totalt i menn elite. Tiden ble 2.41.20 og pers med ca 5 minutter.