des 11

EM i strandsykling i treskoland

Så var man hjemme igjen til skikkelig vintervær, etter skikkelig nederlandsk møkkavær. Ikke normal kost for en østlending å sykle i tung sand i regn, sludd og snø, mens man prøver å unngå skjell og møtende syklister. Var så heldig at Wubbo hos Skør’n sykler ordnet så jeg kunne få være med villvællersen Jonas Nermoen nedover til Nederland for å prøve meg på strandsykling. Arrangøren var interessert i å få med folk fra flere land og dekket overnatting og startkontingenten vår. I tillegg hadde vi den luksusen av at vi ble fraktet til og fra flyplassen.
Strandsykling er en gren som er veldig populær i Belgia og Nederland, med mange ritt og selvfølgelig en spesiell type sykkel. En slags hybridsykling med plass til brede ballongdekk og et spesialutviklet styre. EM i strandsykling, som for andre året på rad var offisielt EM, viste seg å bli en psykisk og fysisk prøvelse med 54km i sludd, snø og masse vind.
Varmet opp i regnvær og bare en plussgrad. På start var det nesten opphold. Jonas og jeg fikk veldig bra startposisjoner, da det var startposisjon etter land. Vi ble derfor passert i rad en og to, mens Tour de France- ryttere og andre kjente navn, som blant annet Koning, Zinkeldamm og Hoogerland , måtte stille i startpuljer bak oss.
Ut fra start ble det spurtet helt hinsides, tenkte det ville sette seg når vi kom ned til vannkanten, men den gang ei. Spurtingen bare fortsatte. Hev etter pusten i vinden så det peip i fuglebrystet og beina stod rett ut. Måtte etter hvert bare se meg passert av mange. Følte jeg var desidert sist. Mot runding etter 5-6 minutter begynte det å etablere seg en gruppe og vi fikk satt i gang en vifteformet rulle med vinden side imot. Kunne skimte Jonas i en mindre gruppe rett foran, og tenkte vi kom til å ta de igjen. Ikke nubbsjans til å komme fra gruppa med den vinden. Her var det bare å innfinne seg i å være med i rulla og håpe det kom noen sterke slow-startere.

Nordover begynte det å sludde og været var bra ufyselig. I nord skulle vi opp over sanddynene og inn på en promenade litt nordover før vi skulle over sanddynene og ned på stranden igjen. Måtte løpe opp og prøve å unngå å tryne på veien ned igjen, før det var ca ti strake kilometer til runding en runde.

På vei sørover for siste gang. Fingra var stivfrosne og vonde, neglspretten så det sang. Ble passert av beste mastere med fem minutter, good old Erik Dekker, hang meg på, men da fikk jeg klar beskjed fra en følgebil om at jeg ikke kunne være med. Viste seg i etterkant at jeg kunne snyltet hjul, men ikke være med å bidra i rulla. Var jo mye bedre fart der, men hoppet av og ned igjen til gruppa mi.
Mot mål virket det som om flere i gruppa var ferdige. Hvilken plassering jeg kjempet om ante jeg ikke, men jeg skulle i hvert fall ikke gi meg uten kamp. Klarte å komme først inn mot sandkanten som måtte forseres før mål og dermed unngå velt og kløning. Jammen klarte jeg ikke å vinne en avslutning i det minste!

Jonas i mål i finværet 🙂

Jeg kom inn til 47.plass,  Jonas på 44.plass litt over halvminuttet foran meg og vi var ca 12 minutter bak vinneren Ockeloen. 3-4 timer etter målgang var det kommet 15 cm snø. Kaos med brøytebiler og mye forsinkelser i flyavganger.

Takk til Wubbo, RGSK og jobben for at jeg fikk muligheten til å være med på dette, og ikke minst Jonas for turen 🙂

okt 27

Lapskaus og dritdyr avføring

Jeg tenker å gi et lite innblikk i hvilke aspekter som jeg trener etter og hvorfor ting er som det er og har blitt som det har blitt for meg og min sykling.

Mange blogger, artikler og innlegg i blader hevder å ha fasiten på hva som er riktig trening og hva som gir best resultater. Uansett hva deres fasit sier, mener jeg det viktigste er å holde seg i aktivitet og gjøre noe man synes er gøy og som gjør at man har kontinuitet i treningsarbeidet. Dette for å unngå at treningen blir skippertaksorientert med kun trening i januar og august, hvor man har dårlig samvittighet etter mye hvile og god mat i de lengre ferieperiodene. Første aspektet er lyst, motivasjon og kontinuitet.

Det andre aspektet er de som trener mye uten å få fremgang, der målet blir å føle at man har noe igjen for den tiden man legger den i treningen. Jeg da snakke mest om syklister i egen kategori, de som har jobb, familie og barn å følge opp, ved siden av at de ønsker å sykle fortest mulig. Det er mange som legger ned mer enn 10 timer trening i uka, setter seg gjerne et mål om å komme under tre timer på den vanlige «grusbirken». Ikke alle klarer dette, hverken å trene 10 timer i uka eller å komme under 3 timer på Birken. Det kan være mange årsaker til, uten at jeg skal påberope meg å gi noen svar på dette, men jeg kan skrive hva som har fungert for meg.

Bakgrunn
For å forstå hva jeg gjør i dag er det viktig å vite litt om hva jeg har gjort før. Etter fotball og første meniskoperasjon allerede når jeg var 17 år, begynte jeg med styrketrening noen år. Dette gjorde jeg noen år samtidig som jeg prøvde andre aktiviteter ved siden av. Noe innebandy og mye sandvolleyball på sommeren under videregående. Da jeg begynte på studere på Gjøvik prøvde meg på studentvolleyball og fotball igjen, men kneet ville fortsatt ikke, så det ble nok engang tilbake til mer styrketrening og etter hvert også en del spinning. Sitte stille kan man jo ikke!

Det var først høsten 2009 at jeg slengte meg med på ski sammen med en kompis og skulle gå Birken. Med det var «hjulet» med Birkenbeinertrippelen i gang. Jeg måtte etter hvert kutte ned på løpingen på grunn av kneet, mens ski og sykkel gikk bra. Uten skiteknikk og med rask fremgang på sykkel ble forskjellen i mestringsfølelse og dermed også motivasjonen stor. Det her ble fort tegningen i treninga, og med syklingen har også treningsmengden økt.

Ut ifra denne bakgrunnen og fremgangen tenkte jeg å nevne noe jeg mener er og har vært med til å bidra i fremgangen så langt.

Sosialt
Finn noe du liker å drive med og da gjerne noen du kan bedrive idretten med. Om du ønsker å holde deg på et kontinuerlig aktivitetsnivå uten fokus på fremgang tror jeg dette er det aller viktigste punktet. Gjerne noen på noenlunde samme nivå og med muligheter for å trene på samme tidspunkter.

Ønsker man fremgang, tips og gode råd er det nok lurt å finne en gjeng med samme motivasjon, og da er det gjerne også litt mer spredning i gruppa slik at man hele tiden har noen å strekke seg etter eller som puster deg i nakken. Da vil man, i hvert fall slik jeg føler det selv, kunne pushe litt ekstra og ikke minst ha det veldig gøy på trening, selv om jeg nok er skrudd sammen så jeg lett klarer å få blodsmak og syre oppetter øra når jeg trener alene også.
De fleste av mine kompiser er kompiser jeg trener med,. Altså dekker dette både mitt treningsbehov og det sosiale behovet. Dette gjør at lysten for en tur på byen eller Aiya Napa blir borte. Når man i tillegg ikke er så glad i alkohyler avtar også noen av disse lystene.

Struktur og planlegging
I en familiesituasjon med full jobb, tre barn i skolealder og kone i full jobb krever et ønske om mye trening og fremgang mye i forhold til struktur, planlegging og kontinuitet. Er man ikke motivert og har med sin bedre halvdel på dette blir det selvfølgelig en helt annen situasjon. Jeg er nok ikke bare litt bortskjemt i så tilfelle.

Med kone uten førerkort er det jeg som står for planlegging og skyssing av unger til og fra treninger og kamper. Ettersom barna nå har blitt litt eldre har vi også innenfor de ulike aktivitetene klart å få til samkjøring med andre foreldre til og fra treninger. Det er tross alt totalt unødvendig at 20-30 foreldre kjører og henter hver sine unger. Ikke bare forurenser det, men i tillegg skal man klage på at man ikke rekker ting. Planlegger man samkjøring, eller treningsøkta mens barna er på trening, så har man i hvert fall frigjort tid til andre aktiviteter, som trening, shopping, husvask eller overtidsjobbing.

Nå er det ikke alle som har hverken jobb eller privat situasjon som tillater å trene slik som jeg gjør, og det forstår jeg. Jeg mener likevel at dersom man har et ønske om å trene og være i aktivitet så mener jeg helt klart at det avhenger av om man ønsker og vil det nok selv. De fleste klarer å skvise inn og frigjøre plass om man ønsker det.

Kosthold
Gjennom åra har det vært mye snakk om lavkarbo, fedme og alskens dietter. Har mest trua på variert og sunt kosthold, noe mange sier (ikke minst Folkehelseinstituttet). Spesielt i forbindelse med styrketrening er det et enormt fokus på proteininntaket, det er eggehvite og proteinshaker det skal gå i. Det er riktignok viktig å få i seg energi og tilstrekkelig proteiner og karbohydrater i kort tid etter en treningsøkt, men jeg tror nok mange, spesielt innenfor styrketrening, stapper i seg veldig mye mer enn det kroppen faktisk klarer å ta til seg, og da blir det jo rett og slett bare dritdyr avføring. Spis mye frukt og grønt, fisk noen dager i uka og spe på med annen normal hverdagskost, så tror jeg man har gjort mye.

Selv er jeg påpasselig med å spise slik at man har nok og riktig med energi til de planlagte øktene og ikke minst å få i seg litt raske proteiner og karbohydrater rett etter trening. Dersom planen er å trene rett etter jobb, sørger jeg for å ha et par brødskiver, havregrøt, eller bananlapper som kona lager (JA, jeg er bortskjemt), som jeg spiser 30-60 min før økta. Dersom det var løping jeg skulle gjøre, ville jeg nok tatt dette halvannen time før økta, men syklingen er ikke like følsom for matinntak tett innpå økta. Under intervalløkter har jeg stort sett alltid energidrikk på en flaske og vann på en. Ikke fordi energidrikk er nødvendig for gjennomføringen av økta, men fordi kroppen svetter salter og karbohydratene bidrar til raskere restitusjon. Kjører jeg intervalløkt har jeg også gjerne med banan, proteinbar eller brødskive som jeg spiser kort tid etter siste drag. Dette skal da fylle lagrene og bidra til raskere restitusjon. Tar også gjerne et glassmelk eller liten smoothie med en gang jeg kommer inn døra hjemme før jeg dusjer i tillegg.

Må jo også innrømme og erkjenne at jeg er altfor glad i sjokolade, gjærbakst og nystekte grove vafler (er DESSVERRE bortskjemt her også 🙂 ) og dette smaker ekstremt godt utpå kvelden når økta er gjort, unga er lagt og man slækker’n på sofaen.

På rolige langturer har jeg stort sett vann og kalorifattig drikke med electrolytter og salter på flaskene, mens jeg på lommene aller helst benytter denne gjærbaksten om det finnes, eller banan, brødskiver eller proteinbarer. En sjokolade smaker forresten ekstremt godt ute på sykkeltur gjerne attått litt medbrakt kaffe 🙂
Intensitet og varighet
For folk flest tror jeg det viktigste er å gjøre det man har mest lyst til og synes er gøy. Om det er gåtur, styrketrening, spinningøkt, sirkeltrening i nyere tid kalt bootcamp og crossfit, løping ute eller inne, så er alt bedre enn å bare råtne i sofaen.

For mosjonister og supermosjonister, definisjonen her strides de lærde om ser det ut til, er det mange myter og ikke minst forskning om varighet og intensitet både på intervaller og langkjøring. Her må jeg nok slå et lite slag for bloggen til Ingrid Kristiansen, hvor hun tar et oppgjør og forklaring rundt de lovpriste 4-4min intervallene til Helgerud og Hoff (http://www.ingridkristiansen.com/2017/10/24/treningsrevolusjonen-del-1/). Det samme gjør også blogger Lars Zachariassen (www.larszachariassen.no) som understøttes av doktorgradsavhandlingen til Øystein Sylta.

Er helt enig i det Kristiansen og Zachariassen skriver. Jeg synes Zachariassen oppsummerer kort og greit hvordan den norske gulloppskriften i «toppidrett» kan presenteres:
-Tren mellom 800 og 1000 timer i året.
-Tren 90% utholdenhet, resten primært spenst, hurtighet og styrke.
-Av utholdenhetstreningen skal 90 prosent være rolig* og 10% med høyere puls (OLT pulsone 3-5)

Det er klart at man her må nyansere i forhold til hvor mange dager i uken eller timer i året man trener. Trener man mindre kan man selvfølgelig ha en betydelig større andel av treningen i høye intensitetssoner. Lite hokuspokus i det. Dersom man har lite tid, eller rett og slett ønsker en «off-season» med mindre trening, tror jeg det viktigste er å opprettholde treningen med 1-2 høyintensive treninger i uken. Dette for å forminske forfallet, som også har vært en del diskutert i diverse blogger og innlegg i høst (ref www.wattkoden.no). Glem ikke at det er lov å drite i pulsen å ha litt sone 2 puls på langtur, og man går ikke av en halvgampetur eller god lapskausøkt om man føler for å trø litt hardere av og til.

Det er mange delte meninger om hva de 10-20% med høyintensiv trening skal bestå av. Dersom man skal bli god innenfor en type idrett bør nok det meste av denne treningen også foregå innenfor aktuell gren. Flere mener det er som å banne i kirka å kjøre o2-valler, korte høyintensive intervaller på høsten, og at det er her man skal bygge base og kjøre lange seige såkalte subterskel/sweetspot intervaller hvor man gjerne har dragtid på 8 til 20 minutter og en total dragtid på 40-60 minutter. Jeg mener jeg det er mer motiverende å variere litt, og følge periodiserings eller polarisert trening som det gjerne kalles. Varierer da gjerne med mengdeuke, harde og lette uker:
– Lett uke med forholdsvis korte økter og en til to intervaller
– Mengdeuke med gode langturer og gjerne ilagte seige lange drag hvor det heller ikke skader med noe spurtleik og korte drag mot slutten på noen av langturene.
– Hard uke med 4-5 intervaller, gjerne 3-4 intervalldager etterhverandre. Har selv følt jeg har hatt god effekt av tre til fire økter av type 3x10min med 30/15. Da kjører man 30 sekunder på 115-125% av ftp/terskel og 15 sekunder aktiv hvile 50-60% av ftp. Dersom man kjører intervalløkter flere påfølgende dager tror og føler jeg det er viktig at man fem-ti minutter etter siste drag, får kjørt ut syra med 10-15 min såkalt tempodrag på ca 80%ftp. En slik økt er kort og effektiv på 70-80 min om man ønsker det.

Med periodisering føler jeg at jeg kan tilpasse mengdeuker til en uke hvor jeg vet jeg kommer til å ha mulighet til å trene litt ekstra, f.eks. i egne ferier eller skoleferier, samtidig som man kan slenge inn lett- eller hard uke, som krever mindre tid, når man vet det er ekstra travelt.

Kontinuitet og motivasjon
Tilbake til det første aspektet. Det er liten tvil om at kontinuitet og trening over lengre tid er det som gir resultateter. Noe også forskningen understøtter. Skippertaksmetoden og livsstilsendring over en kort periode for å gå ned noen kilo, vil jo gjøre at man bare faller tilbake i de samme gamle trendene. Man må ha et ønske og ikke minst innse at det krever en varig livsstilsendring.

For å kunne ha denne kontinuiteten i trening er man helt avhengig av å finne noe man trives med. Nå er nok jeg skrudd sammen slik at ønsket mitt om å se om det er mulig å forbedre seg ytterligere, nok motivasjon i seg selv. Men for å understøtte dette og ikke minst skape ekstra motivasjon er det litt forskjellige ting jeg mener kan fungere:
– Trene sammen med andre. Selv om det ikke er lagidrett gir det å trene og ikke minst matche seg selv mot andre en fin motivasjon. Man utveksler erfaringer, skravler om alt mulig og kan pushe hverandre til å gi det lille ekstra.
– Det skader ikke å variere med andre bevegelsesformer. Ta for eksempel langtur på ski, en joggetur, intervall på rulleski eller lignende.
– Varier med å trene styrke og kjernemuskulatur. Ei god effektiv styrkeøkt på beina gjør man unna på 30-40 minutter. Avhengig av hva man skal trene dagen etter kan det være lurt å få seg en liten lett utvisp på sykkel eller annen bevegelsesform etterpå.
– Benytte treningsapp som for eksempel strava og se om man forbedrer seg fra gang til gang på spesifikke segmenter eller distanser. Det er ikke nødvendig å være i slik form at man jager topp-ti-lista eller KOM/bestetider.
– I forbindelse med sykling om høst, vinter og annet demotiverende vær som gjør det vanskelig, er dagens «smarte» sykkelruller hvor man kan sykle virtuelt mot andre og sykle gps-spor med tilhørende videoer fra andre steder være en fin variasjon. Selv liker jeg meg nok best ute uansett. Det er best med frisk luft selv om det røsker i kjakan eller det verker i neglesprett når man kommer inn igjen til en varm dusj. Jeg har trua på at man må trene i all slags vær, da man ikke vet hva slags vær det er under ritt eller konkurranse om man driver med den slags. I tillegg tror jeg også dette er med på å forsterke immunforsvaret. For det finnes ikke noe som er kjedeligere enn å være syk eller skadet og ikke få trent eller vært i aktivitet.
– Variasjon i type økter er en motivasjonsfaktor for meg. Elsker litt ekstra beinharde og lange økter. Skru sammen intervalløkter som er litt ekstra harde og som jeg ikke har prøvd før. Mestringsfølelsen av å gjennomføre og lykkes med slike økter synes jeg er enorm.
– Finne nye steder å kjøre sine intervaller og treningsturer. Se på kartet, finn nye stier, veier og gutuer. Alltid morsomt å utvide horisonten og bli mer kjent rundt omkring. Laga ruter på for eksempel strava, eller laste ned ruter fra andre og sykle disse.

Betraktninger i skadesituasjon og uten trening
Det er når man er syk og eller skadet at man ser hvor privilegert man er som har mulighet til å være ute og trene. Etter to solide tilfeller, en med infeksjon etter litt for mye sauemøkk, og en med skulderskade, er det en befrielse å sykle UTE. Men med to grader og regn/sludd ute, må jeg innrømme at også jeg trekker inn, både på grunn av været og tidsbruken.

sep 20

Å skar’n si…

Dagen etter at reinsdyrpølsa var sikret på Kongsvegrittet skulle jeg få en guidet stitur av Manengen på fine stier i Ultrabirkenområdet. Med utgangspunkt Pellestova i knallblå himmel, frisk fjelluft, bra selskap og knallfine stier var det veldig bra start på turen.

Helt til vi skulle tilbake til Pellestova for mellomlanding. Roligere og mer ufokusert sykling, og plutselig gikk jeg over styret og landet på skulderbladet i et skikkelig dunk. Prøvde å reise, men fikk raskt beskjed om å sette meg ned så jeg ikke skulle besvime. Prøvde å reise meg en gang til, men måtte sitte mer. Kom meg omsider opp og vi fikk tuslet ned til veien. Klarte å løfte armen på styret og sykle med en hånd til bilen. Fortsatt varm og med adrenalin i kroppen var jeg fortsatt litt optimistisk.

Kjørte bilen ned til Hunderfossen for å ta en dusj og hente Hege og unga som skulle kose seg der i det fine været. Tror jeg brukte et kvarter på å kle av meg, og fikk hjelp av en kollega, som tilfeldigvis var der, til å pakke bagen. Det ble da tidligere hjemreise og en tur til sykehuset for røntgen og ct. Bildene viste «dessverre» ikke noe brudd.

Fikk time hos legen dagen etter, som resulterte i to uker 100% sykmeldt og enda tre uker 50% sykmeldt. Jeg som elsker og sløven på sofaen hele dagen. Fikk utskrevet resept for Tramadol og noen andre medisiner. Like glad i medikamenter som å ligge på sofaen. Tramadolen spøy jeg som en gris av, så den ble brått kuttet ut, og jeg fikk en ukes kur med voltaren. Den virket å hjelpe. Kun ligge stille å ikke ha mulgiheten til å gjøre noe gikk meg på nervene, spesielt timene frem til lunsjtider. Etter råd fra Doc Stephansen, prøvde jeg meg på et lite program på rulla, hvor det var en liten økt på 45-60min hver dag. Andre uken løftet jeg armen frem på styret og prøvde jeg meg derfor på dette, og det hjalp ihvertfall på psyken.

Skjønte ganske tidlig at påmeldingen til Ultrabirken gikk fløyten, så den fikk jeg solgt. Ikke allverdens nedtur følte jeg, da jeg aller mest tenkte på og savnet det å kunne trene normalt. Det var derfor veldig godt når jeg endelig, etter to uker uten utesykling, tok meg en rolig tur langs veien med terrengsykkelen. Ukentlige behandlinger hos Matthew ved 60 Grader Nord Kiropraktikk, med nåler, massasje og knekking, hjelper utrolig føler jeg.

Uken etter fikk jeg også syklet endel,  men 50% sykemelding var noe av det tåpeligste jeg har vært med på syntes jeg. Er hverken fugl eller fisk følte jeg. Får dårlig samvittighet om man gjør noe annet og ikke føler man at man er på jobb. Valgte derfor å friskmelde meg selv mandagen etterpå istedet.

Nå etterpå har det blitt bra med treningsøkter, men da fortsatt kun på grus- og asfaltveier. Skuldra blir gradvis bedre, men det går fryktelig sakte. Tålmodighet er jo min dyd 🙂

Sjekket terminlisten og så at Lygna Opp 16.september kunne være noe å prøve seg på. 16km motbakke på terrengsykkel fra Gulsvik til Lygna. Hadde god form på intervalløktene i forkant, men ritt er gjerne noe annet enn jevne intervaller.

Ut fra start gikk det jevnt, med snitt på 400w første 10min. Når da Pjåka og Martin skulle rykke og kjempe om noen Oakleybriller som spurtpris, ble beina fort stinne.Mellegård ble liggende mellom, mens Vinjar, Kjetil Juul Pedersen og jeg dannet en trio bak. Etter spurten nærmet vi Martin fort. Gjennom et par korte terrengpartier, hvor jeg klarte å skli litt på ei rot. Skulderen var ikke særlig happy for det, men tapte lite. Vi kjørte da fire jevnt på, hvor jeg etterhvert tauet de opp til det nye hyttefeltet, og gruppa hadde også fått besøk av Robinson-McKenzie. Ikke særlig taktisk som vanlig. Opp siste kneika halvannen kilometer fra mål tro Martin og Vinjar til, Martin fikk god luke, mens vi «gamlinga» ikke klarte å svare. Kom i mål til 6.plass. Ekstra moro at Martin klarte 3.plassen og ble 1000 kr rikere, mens Vinjar ble nr 5. Artig å sykle så mye med klubbkompiser!

Etter vridningen er jeg enda mer sikker på at jeg bør stå av syklekrossesongen i høst, og heller la skuldra lege seg. Trene godt og ikke minst litt «det man har lyst» til i høst. Etterkontrollen hos legen bekreftet vel også dette, og mente at nærmere 12 uker måtte jeg regne med før det var helt 100. Når jeg skal trene det jeg har lyst til blir det som de fleste vet MYE trening ikke minst være med på det man kan av økter med andre.

Nå ser det også ut til at jeg skal være med å sykle EM Beachrace i Nederland 10.desember, da Wubbo hos Skør’n spurte om jeg ville være med. Reiser da nedover med Jonas og kanskje noen sulten «Ulver» fra Vællers. Det blir helt sikkert sosialt, TUNGT og moro.

Takk til sponsorer og støttespillere i en litt trøblete sesong med infeksjon og skade:
– Spiuk Norge for hjelm, sko og briller.
– Sportspro AS for produkter fra Isostar og Holmenkol
– Rojan Rundfahrt for solide og stive hjul
– Hardrocx for at jeg får være ambassadør for deres kvalitetssykler
– BHX for sykkelbekledning fra GSG Cyclingwear
– Bilia Gjøvik for enestående og unik service på min eldre Volvo
– Matthew hos 60 grader nord kiropraktikk for behandlinger og knekking
– Thomas hos kropp- og helseklinikken for smertefull men nødvendig massasje
– Toten Treningssenter for muligheten til å gjøre den kjedelige styrketreningen som absolutt trengs
– Torshov Sport Gjøvik og ikke minst Kalle for alt sykkel- og mekkemas
– Raufoss og Gjøvik SK og treningskompiser som holder ut med mitt evige mas om treninger og ritt
– Sist men ikke minst kjerring og unger som holder ut med en aktiv gubbe

aug 13

Pølsejakt i Vællers

Idag var det nok en gang klart for et lite lokalt og fint ritt på Bagnsåsen med start og mål på Hellebekk. For første gang stilte ikke Arne Post til start, men til gjengjeld hadde Henrik Lunder Aalrust funnet veien i grisgrente strøk. Sammen med Ulvenbrødrene og en eldre harding fra Sagene IF, skulle man få testet formen.

Ikke mange forhåndspåmeldte, men veldig fint arrangement for store og små, disket opp av suverene ildsjeler fra Bagn og Begnadalen.

Ut fra start var det medvind og Tormod satte åpningsfarten, mens Henrik vispet fløte bak med sin altfor lette utveksling. Før første terrengparti tro jeg til litt i front slik at jeg fikk litt sikring gjennom gjørma. Ut på veien skilte det seg raskt ut åtte ryttere og i starten kjørte vi bra rulle og fikk god luke bakover. Etterhvert roet dette seg ned, om det var fordi ikke alle ville kjøre fort eller om det gikk fort nok er jeg litt usikker på… En ting er sikkert at Birger skal ha for at han tro til på egenhånd og fikk ei god luke til oss andre.

Inn mot andre terrengparti kom vi opp i ryggen på Birger og jeg lå som nr 2 før jeg etterhvert kom forbi. Fikk da følge av Henrik, og etterhvert mannen fra Sagene og Olav. Ut fra terrenget var vi brått bare fire mann som tro på videre. Vi hadde bra samarbeid og det gikk jevnt gjennom grusveien. Ved vending tilbake mot mål var det lagt på bra med ny grus som var høvlet utover. Litt medvind her som vanlig gjorde at det gikk jevnt trutt.

Da vi svingte opp mot siste terrengparti satte Sagene bra fart på sin lette sykkel med stiv gaffel. Med hytte i nærheten visste han om hver stein og kjørte veldig bra. Et feil sporvalg og jeg kom forbi og syklet i front i jevnt fart. Trillet kontrollert sykkelen over elva og bruene og plutselig var det bare meg og Sagene igjen. Olav hadde sluppet i terrenget og Henrik var uheldig og punkterte.

Opp de seige bakkene mot hovedveien samarbeidet vi bra så vi ikke skulle bli tatt igjen. Sagene giret ned i ei kneik og prøvde et rykk, men jeg var våken og stoppet det raskt. Svingte inn siste 2 km i motvind mot mål, byttet på å være i front, før jeg tok et magadrag med 2-300 meter igjen. Fikk raskt luke og kunne sikre seieren. Sluttiden ble ca ett minutt saktere enn året før, men med bløtere terreng og nyhøvlete veier var det nok ganske likt.
Selv om dette er et lite ritt er det utrolig moro med så mange kjentfolk som deltar og arrangerer rittet. Ikke minst er det stas at man får veldig god spekepølse fra mfkjott.no i premie.
Takk til Bagn IL for et flott turritt!

aug 07

Endelig over grensa ?

Da var det dags for Grenserittet igjen, også i år på tur og overnatting med Hunndalslosen i Østbergstugan. Værmeldingene var som de pleier for Grenserittet, varmt og sol. Det samme gjaldt det meste andre også. Gruer seg mer enn andre ritt, mest til starten og bingokjøringen ut av Strømstad men også spent på om form og bein fungerer som det skal igjen. Hardtailen var som på andre ritt i år satt opp med fast trak 2.1 slangeløst foran og bak.
Det som derimot var annerledes i år var et mye lavere deltagerantall og nesten fritt for svensker i elitefeltet, da det var svensk mesterskap samme helg. Ut fra start gikk det veldig greit synes jeg. Farten til mastermotorsykkelen gjorde at det ikke ble like mye kaos bortover asfalten. Følte jeg kom greit ut og det gikk fint gjennom de første gruskulene. Forbi gården og opp den vante grove grusveien hvor det trøkkes til. Siger litt bakover men klarer akkurat å være med på halen over toppen. I neste 90graderssving, etter litt over 11km,  kommer jeg på kanten og går rett inn i en granbusk. Mister da gruppa, kaster meg på sykkelen og gir det jeg har for å komme opp i neste gruppe som hadde passert. Brukte nok for mye krefter etter fallet, og klarte ikke å følge og måtte slippe.

Derfra kjører jeg halvannen mil alene. Selv om jeg burde vært negativ, var det diggbart å dunke bortover flatene og se at jeg hadde høy puls. Kom meg nesten opp på halen på gruppa foran, men når de satt 6-7 stykker og samarbeidet, ble det for hardt. Etterhvert kom neste gruppe opp og jeg kjørte brått sammen med Amundsen, Pettersen og Lierhagen. Følte jeg var aktiv i front sammen med noen få andre. Dessverre lite hjelp å få av de 15-20 som hang på i starten. FIkk sekundering om at vi var veldig nære gruppen foran på et tidspunkt, men da samarbeidet ikke fungerte lå vi bare ca minuttet bak de inn mot mål.

Terrengpartiene ristet av noen av de på halen, og inn siste biten mot mål var det som vanlig lading for spurt. Hadde ikke tenkt å legge så mye i det, men når vi kom ved siden av golfbanen og siste grusbakken før oppløpet, tenkte jeg at all trening er god trening, og liten tvil om at jeg trenger spurttrening. Følte jeg kom godt ut av det og var inne i mål på en 29.plass i eliten på en tid litt over 2t40min. Riktignok kjørte endel fra pulje 1 raskere enn oss, så sluttplasseringen ble vel 43.

På tross av velt, dårligere plassering og tid enn i fjor, føles det som om hodet og kroppen letta 10kg. Endelig snittpuls på over 180 igjen og ikke minst makspuls på 199. Sinnsykt digg å føle at man kan ta i igjen. Ser jo på wattallene at det ble tatt i i de første kneikene.

En uke med litt rolig mengde og en kvalitetsøkt, før Kongsvegrittet står for tur til helga.