jul 31

Northugtaktikk uten piff

På vei til Sjusjørittet, overskyet, halvgrått og temperaturen viste 8 grader i JULI. Dro oppover hele gjengen, gutta klare for barneritt mens vi voksna var ute og skulle kjempe mellom fåreskallene på grusveiene. Nå er ikke akkurat disse ulldåtta mine beste venner, men jaggu er det mange av de og da også deres mørke kaker i veiene innover fra Sjusjøen og Ringsakerfjellet.

Med løse armer og trøye med vindstopper gikk starten over Elgåsen i ganske lungt tempo, selv om beina mine ikke følte det slik. Håpet at dette bare var «pausebein» og at det skulle kvikne til underveis. Holdt meg langt fram i feltet uten å ta for mye vind og føringer. Liker ikke å snylte, men med de siste to rittene i bakhodet måtte jeg prøve å være sleip. Opp bakken ved Reina var det bom stopp i beina når det ble satt fart. Var jo ikke med i det hele tatt og datt igjennom feltet som en potitsekk. Null futt.  Klarte akkurat å karre meg med over toppen og etter kort tid kvikner beina til igjen. På dieselfart under terskel fungerer alt suverent.
Inn i første «terrengparti» med skiløype eller traktorveistatus klarer jeg akkurat å karre meg med på halen over. En liten dytt av Jonas Amundsen i grevens tid faktisk. Jonas hadde hatt uhell med kjempet seg mesterlig opp i front. Herfra til Rosinbakken var det greit å sitte i gruppa, men med en gang det ble satt fart var det bom stopp igjen. Beina vil ikke selv om kropp og puls føles veldig fine. Klarer akkurat å kjempe meg med i gruppe med Beiten og Jørgen gjennom siste stien, og kjører etterhvert en gruppe på grusen. Teten er ikke langt foran oss, men vi klarer ikke å samarbeide så vi tar de igjen, selv om vi var veldig nære.

Klarer akkurat å kjempe meg med over kneikene før Storåsen. Gir gass siste del av asfalten i håp om å komme gjennom tunnelen og inn på stadion i god posisjon. Risikerer ikke velt og skader på den løse grusen og er vel gjennom tunnelen som nr 3 i gruppa. Reiser meg for å spurte. Det holdt sikkert i maks 10 meter. Beina stoppet helt. Visper inn til mål til 20.plass totalt, ca halvannet minutt bak Jonas Amundsen som vant. Kjempemoro at du vant, Jonas! Mer jovial fyr å sykle med på ritt skal man lete lenge etter.
På vei til hytta til Jørgen for å dusje, sier Hege at jeg vant klassen M35-39. Med så mye snylting og slik beina var skal man vel ikke klage, men ting er ikke på stell.Med snittpuls godt nede i sone 2 og såvidt det er sone 4 puls, viser det at det langt unna normalen. Treningsintensitet og mengde etter infeksjonen har vært lavere enn normalt, så hadde håpet at det gjorde susen. Er påmeldt Grenserittet til helga, så får anstrenge meg ekstra for å ligge med beina høyt og ta en enda roligere uke i håp om at det kommer seg. Lettere sagt enn gjort 🙂

 

jul 24

Furusjøen rundt – oppattat og nedattat

Ladet opp til Furusjøen rundt med ungefri nesten hele uka og håpet beina skulle være bedre enn forrige helg da jeg har følt jeg har hatt mer overskudd i kropp og huet. Fredagen dro Hege og jeg opp til Kvam, og jeg ble med Haraldseth på opp den seige grusbakken fra Kvam, før vi koste oss ned igjen på stiene etterpå. Knallfine forhold og for en natur. Innlosjerte oss på nye Peer Gynt Hotel i Vinstra og avsluttet dagen med god pizza på Milano Pizzeria.

Lørdag morgen var det tidlig frokost og vi kom oss opp til start. Hadde et håp om at dersom beina ville skulle jeg være med å kjempe om seieren totalt i masterklassen med Joakim Vika. Veldig spent før start merket jeg, og da mest på egen form og bein. Følte meg tung på oppvarmingsrunden med Østen Bergum, men tenkte slik har det vært tidligere hvor jeg har hatt gode bein under rittet.
Ut fra start gikk det greit bak firhjulingen som loste oss fint avgårde, men allerede i første grusbakke merker jeg at dette blir tungt. Beina vil jo ingenting, selv om kropp og huet føler seg veldig bra ellers. Veldig vanskelig å beskrive denne følelsen. Er liksom ikke slik det pleier å være når man blir dritsliten av en for hard åpning. Er med helt til vi går av sykkelen opp skråningen før vi begynner å sykle på berget oppover fjellet. Her sier jeg bare til Joakim at han får komme seg frem i tet, for her er det tungt. Prøver å kjøre det jeg klarer oppover, men en etter en kommer de forbi. Fikk etter kort tid besøk av Østen, og vi snakket litt der vi tråkket oppover. Jeg var fast bestemt på å bare sykle over fjellet, bryte og ta veien opp igjen til Rondablikk, men Østen ville annet. Han sa jeg måtte ta det som god trening og i det minste slå følge med han inn. Fant etterhvert en fart og intensitet jeg klarte og holde, med puls vekslende mellom sone to og tre.

Etter Krøkla, over siste toppen og nedover igjen passerer vi en rytter, men så begynner Østen å merke antydning til krampe og sier jeg bare får sykle. Ut på grusen og forbi matstasjonen med en kjærkommen flaske fra faren til Fredrik Haraldseth. Får også beskjed om at vi ligger 10-12min bak teten. Holder jevnt trykk og oppover stiene fra Sålshaugen mot Hillingen og tar etterhvert igjen Hristo Holm og en til. Sykler jevnt videre og kontrollert nedover de bratte stiene mot Kvam, ene delen her viser 2.6km med -18% i snitt 🙂
Nede i Kvam stod gudskjelov Kari Mette Vika med en flaske til meg. Trodde ho hadde reist for lengst. Får i meg en bananbit og gel og trør jevnt oppover. Saktere enn » normalt», men jevnt hardt allikevel følte jeg. Fyttihelvete som sola steika oppi grusbakka. 5.6km med 7% stigning i snitt og temperaturen bikka 30 grader i sola. Vannflaskene på drikkestasjonen ble mye brukt til dynking av hode og nakke.

Etter siste langestasjon gikk det på autopilot i andregir om å komme seg til mål. Tenkte flere ganger på mitt første delmål, som var å ikke bli tatt igjen med EN time av eliten. Derfor veldig fornøyd med psyken og at jeg faktisk fullfører dette rittet. Helt kokt i mål. Tiden ble nesten den samme som for to år siden under noenlunde samme forhold. Kom i mål til 6.plass på 4.17, ca 13min bak Joakim som ble beste master. Grattis!
STOR takk til dere som gidder å hjelpe til med langing, Kari Mette, Bjørn, Dag og Sidsel, og ikke minst Hege som er med meg på denne galskapen 🙂 De gærne har det godt!

Helt rått syklet av Ole Hem med klar seier, og ikke minst like imponert over Vidar som nok en gang er på pallen i norgescup med sin tredjeplass. Imponert gutta!

Jeg syklet selvfølgelig på fulldemperen fra Hardrocx som fungerte prikkfritt. Det gjorde for første gang i år også fjernstyringen til demperen, etter suveren service hos Sykkologen på Lillehammer (https://www.facebook.com/sykkologen). Doningen hadde jeg skodd med Specialized Fast Trak Grid 2.3, panserdekk på nesten 800g og solid volum på de brede felgene fra Rojan Rundfahrt.

Håper på bedre bein og form videre i sesongen. Neste er forhåpentligvis Sjusjørittet nå på lørdag.

jul 18

Ikke spis sauebæsj …

Etter å ha fått mageinfeksjon etter uønsket inntak av sauebæsj på¨Trans Østerdalen for to uker siden, var det dags for å prøve seg på Valdresrittet denne helgen. Veldig spent på kroppen da jeg har følt meg småuggen lenge etterpå. Fikk telefon med svar på prøvene at det var campylobakter/tarminfeksjon som vi antok. Følte det satt i kroppen en 10-12 dager, og ennå var ikke overskudd eller bein helt på topp. Med fin ferie og mange rolige stiturerer på Slettestrand håpet jeg derimot at dette skulle komme seg. Ingen rittsommer uten idylliske Vadresrittet, som nesten er å anse som «hjemmebane».

Under oppvarmingen var det lite futt, men det har det også vært før, og jeg håpet i det lengste at det ble annerledes når startskuddet hadde gått.

Ut fra start ble det satt mer fart enn tidligere Valdresritt bortover flatene, og visste Bjerkseth var giret på løyperekord under de fine tørre forholdene.
Opp de vanlige kneikene ble det satt mer fart og jeg merket i første lengre bakke at beina ikke hadde noe å gi selv om kroppen og pulsen var veldig fin ellers. Jeg ville så gjerne mye mer, men måtte bare slippe meg bakover i feltet. Skjønte det uansett kom til å samles igjen etterpå før den lange stigningen opp mot Grønnsennknipa og første terrengparti. Prøvde å være taktisk og glid forbi og ta med fart inn i front i bakkene, slik at jeg hadde mer å glid bakover på. Dette fungerte veldig bra så langt.

Inn i terrengpartiet og jeg så det skilte seg ut noen ryttere med blant annet Bjerkseth, Fjeld og Buttingsrud. Jeg måtte prøve å komme meg med på gruppe to ut på veien langs Søndre Syndin. Tok et magadrag og klarte akkurat å komme opp på halen. Det ble kjørt bra nordover langs vannet og etter at lokomotivet Lien kom innpå ble det satt ekstra fart. I bunn av bakken mot Sonjavarden var vi helt opp på halen på de tre i front. Nå hadde tydeligvis Jonas fått liv i låra og ville ha meg med på å komme frem mot teten oppover, men jeg hadde ikke nubbsjans. Med en gang jeg tok i 20-30 sekunder, så var beina dønn stive og sure. Da var det bare å komme seg i eget tempo opp og kjøre på den farten beina taklet. Veldig rar følelse når man egentlig ikke føler seg sliten eller tom, men bare må legge inn årene.

Kjørte derfra jevnt hardt og prøvde å kose meg med utsikten, været og de fine stiene. Klarte å karre meg med et par-tre andre, men måtte gi opp å følge de inn siste kilometrene mot mål. Inn til 12.plass i menn elite, ca 4 minutt bak Bjerkseth.

Stort grattis til Jonas med 4.plass, kun noen sekunder unna pallen.

Til helgen er det dags for årets hardeste ritt, Furusjøen rundt, med 73km og over 2000 høydemeter. Har følt jeg har hatt mer overskudd nå siste par dagene, så får vi håpe det også er tilfelle på lørdag.

Har ihvertfall lært at det ikke er lurt å spise sauebæsj 🙂

jun 27

Trans Østerdalen – vått, kaldt og hardt

Vidar og jeg dro opp til Ragnar torsdag kveld, fullastet med fire sykler, reservedeler og ekstra hjulsett. Alltid stas å komme til Revkroken og full oppvartning med kost, losji og langing.

Etappe #1- mye vei, 58km

Ikke for mye sti og ville være med opp første bakken så valgte hardtailen. Fredagen var det bra kjør i de første bakkene, men klarte å være med til setervollene og inn på første stien. Langs jordet ble det trøkket voldsomt til og det splittet seg opp på sti og skiløype ned mot Savalen. Med unge Røhme på bakhjulet klarte jeg å gampe meg inn til teten igjen på rulleskibana.
Da vi brått skulle kaste oss ned veien langs Fåa lå jeg bak storeFisk og det ble luke til de foran. Jaggu flaks det går så bra som det gjør nedover her. Ut på veien var vi fem stykk, men opp Brattbakken stivner jeg helt og må gi luke. Sykler da innsiste mila til mål med Røhme på hjul til 13.plass, 2.40 bak Vidar som vant.

Etappe #2 – mye fin sti, 74km
Endel knallfine stier, så idag var det dags for fulldemper. Måtte slippe teten ganske tidlig oppi grusveien, da det ble trøkket bra til.
Ble sittende sammen med Bergebakken og Røhme innover og ned Såttåstien. Bergebakken trøkte bra på. Klarte å legge meg ned i gjørma i siste del av stien, og jeg måtte slippe forbi en ung skiskytter. Kastet meg på sykkelen og tro det jeg var kar om for å komme opp igjen til de to foran. De tittet seg tilbake og ventet nok litt på meg. Bedre å kjøre tre enn to.
Bergebakken virket sterk og dro bra på. Begynte å bli dyktig sliten, tanken streifet meg flere ganger, men skal man bryte må man ha bedre grunn enn å være sliten. Hang med videre over neste lange klatring. Veldig kalde tær på nedkjøringene og veiene, men neoprenklær fra Spiuk gjorde nytten på resten av kroppen.

Etter siste langing og inn på Ripan og de gyldne stiene begynte omsider kroppen å fungere bra igjen. Følte jeg kjørte jevnt uten å bli stiv og fikk bare større og større luke til de to andre. Ble derfor solo siste 15 km og inn til 8.plass

Etappe #3 – Tynset-Koppang mest vei, 113km
Mye vei på siste transportetappe til Koppang. Over og ned fra fjellet, samt siste biten av Moratråkket kunne man nok hatt fulldemper, men på grunn av mye vei og høydemeter valgte jeg hardtailen. Ut fra start gikk det pent, med noen artige stunt fra oslofiffen.

I noen kneiker ble det testet ut og dratt på endel, men jeg satt med teten til vi gikk inn på stien opp Fonnåsfjellet. Her satte Engelsgjerd opp farten og det splittet seg. Ble også her sittende med Bergebakken og Røhme. Bergebakken var utrolig sterk oppover og det var bare såvidt jeg klarte å være med opp. Innover flatene kjørte han på bra, og hadde mer enn nok med å holde hjulet. Ned fra fjellet gikk det bra unna med oss, selv om vi hadde hardtail steinrøysa. På 14 min hadde vi bare 20 sekunder dårligere tid ned enn de i teten på fulldemper. Ned mot asfalten kom jaggu Røhme opp også. Unggutt med teknikk, fulldemper og null frykt. Det må ha gått styggfort nedover. Ifølge de som er på strava hadde han andre beste tid ned den dagen.

Nedover asfalten og alle grusbakkene dro vel Bergebakken klart mest. Er ikke mye feil om jeg sier 60-30-10% fordeling på oss tre. Røhme tråkka fort ut 32-skiva si. Fikk etterhvert sekundering på at vi ikke var langt bak teten.
Inn i siste lange motbakke før Moratråkktraseen var vi seks min bak teten, og kunne rask etterpå skimte Nesteby og Haraldseth foran oss. Røhme måtte slippe. Bergebakken var så sprek at han bare passerte de og fortsatte i egen jevnt høye fart. Jeg merket kjøret skikkelig, og hadde lite trøkk i labba. Jeg klarte etterhvert å komme meg med Nesteby og Haraldsett inn siste biten. Nytelse ned blåbærstien før asfalt inn mot mål. Fra ifjor visste jeg noenlunde hvordan spurten på Koppang ble og vi hadde så høy fart at det ikke var flere gir å plukke fra. Tro til det jeg hadde igjen og jaggu klarte jeg ikke å vinne en spurt og kapret 6.plassen på etappen og sammenlagt. Veldig fornøyd med å bare være 10 min bak Engelsgjerd og Doc på en så lang etappe.

Etter en dusj ble det en velfortjent pizza på Ragnar og familen og de fleste rødnisser og blånisser.

Det å ha med seg to sykler var knall. Slik oppsettene ble på rittene fungerte de utmerket og ingen tekniske problemer underveis på de 245km og over 4000 høydemetrene. Dekk, ernæring fra isostar og ikke minst Holmenkol Lube Extreme var knall under disse forholdene. Totalt ble det ganske nøyaktig 9 timer rittid på meg på tre dager. Pulsen synker på de ulike etappene naturlig nok. På dag to og tre hadde jeg ikke noe sone fire puls. Gjennomsnittlig normalized watt på de tre dagene viser 305, 317 og 285

Søndag kveld begynte dessverre magen å rumle fælt, og på natta var det dårlig med søvn og endel turer på ramma. Regn og sauemøkk er sjelden en god kombinasjon. Ikke helt optimal ernæring. Derfor ekstra spent på når det slipper og hvordan formen eventuelt er foran lørdagens NM terreng maraton Bukkerittet på Skeikampen.

jun 19

Ketchupeffekten? Godt med alt som er unnagjort :)

Så var det klart for Hallingrittet og Golsfjellet som badet seg i sol på lørdag. Hodet og stemningen før start følte jeg ble litt amputert da jeg hørte klubblaget på Lillehammer-Oslo hadde hatt en stygg velt uti Skreiafjella. Tre ute med skade, men må vel si at alt gikk bra med alle tross alt.

Med Styrkeprøven, NM rundbane og noen andre ritt på søndagen, var det lite deltakelse denne gangen. Det morsomme var at det var flere fra Raufoss og Gjøvik SK på start. Vidar og jeg hadde planer om å prøve å kjøre hardt i bakkene så færrest mulig var med hele veien. Dette ble noe amputerte av mange årsaker undersveis.

Ut fra start kom jeg først inn på mot stien oppover og kunne sykle kontrollert opp til grusveien. Vidar og jeg lå godt plassert oppover, med dekket til Vidar var som fryktet før start, ikke helt tett. Han stoppet for å fylle guffe og jeg roet ned i front. Oppover mot toppen måtte Vidar stoppe nok en gang, og jeg ga han min guffeboks. Ingen som var gira på å sykle forbi før det bikket nedover igjen, men da våkna villvællersen Nermoen og etterhvert Tormod også. Gikk greit å holde følge selv om de hadde fulldempere. Ut på grusen og de kjørte på. Jeg bidro nok en gang lite da jeg tenkte Vidar skulle komme opp igjen, og før vi bikket nedover «downhill grusvei» mot Jondalen var Vidar oppe igjen.

Opp fra Jondalen og de seige motene, kjørte Vidar på bra med trøkk. Så wattmåleren var over 500 lenge og Nermoen måtte slippe. Kjørte jamnt i kneikene oppover, men dessverre må Vidar ta en tredje stopp med gasspatron og vi ligger fire igjen i front. Da kjører vi på alle. Inn på den grove sætervegen før siste sti og alpinbakken, klarte jeg å skli på et dypt hjulspor og tok et hallingkast over styret. Et par solide slag i høyre lår og skakt styre som måtte rettes opp. Kom meg på sykkelen igjen og prøvde å gi gass, men var stiv som en stokk etter fallet.

Rett før alpinbakken kom Vidar opp og jeg klarte vel å ligge på hjul ca 50 meter. Trøkk i den røde wattnissen og stive labber hos meg. Var vel bare 30 meter bak de i front, men hadde ikke nubbsjans. Ned seterveien fra toppen og jeg klarer å kjøre i en stein og punkterer. Inn med slange og fram med pumpa. Kommer meg etterhvert på sykkelen igjen, men da klarer jeg sammen med mange andre tydeligvis, å sykle feil pga dårlig merking. Etter en km ekstra og noe knot, er jeg igang igjen.

Inn mot mål og ca 50 meter inn på stien er bakdekket flatt igjen og jeg løper siste kilometer inn til mål. Føler jeg fikk det meste denne gangen, men ekstra moro når jeg kommer til mål er at Vidar hadde klart seieren. En liten «lagseier» der føler jeg.