Etter mye spenning i kroppen var det omsider kommet til VM-dagen. VM Master(vetaran) M30-34, ja man kan tydeligvis an å være veteran selv om man er i 30-åra. VM høres fryktelig svært ut, og det ga en voldsom spenning i kroppen. Tro det eller ei, men flere dobesøk enn jeg pleier å ha i forkant. Ja, det går an… Hjalp ikke mindre på at så mange venner, kjente, kollegaer og tidligere kollegaer tok turen for å se på og heie.
Christer Svingen og Øystein Skoglund sa de gjerne ville hjelpe meg under rittet, og plasserte seg ut i hver sin tekniske sone med drikkeflasker, gel, verktøy og et hjulsett hver. Må si det var mer «klubbritt»-preg over stemningen på stadion. Lite folk og forsåvidt ganske dødt, det på tross av at M35-39 faktisk foregikk når vi kom. Litt stolt av at gjengen som kom for å se på meg da faktisk sikkert doblet tilskuertallet.
Startrekkefølgen var tydeligvis at nasjonale mestere stiller først, deretter valgte de startnummerrekkefølgen. De sa startnummer var gitt ut ifra når vi meldte oss på, noe få egentlig skjønte noe av. Lite visste jeg om mine utenlandske konkurrenter, men jeg hadde som mål å ikke komme sist, ikke bli tatt igjen og ikke minst å fullføre.
Ut fra start gikk det rett i bakke og inn i et par stipartier jeg visste det ville bli kø. Visste dette var en beinhard løype med mye teknisk og endel klatrepartier, så jeg tok det med ro og var nest sist inn i første parti.
Tok raskt et par-tre stk før neste og klatret oppover etterhvert som det ble mer teknisk. Merket det var godt å kjenne sporvalg og trasee såpass godt som jeg gjorde etter å ha hatt tre turer oppover for rekognogsering og trening. Var innenfor topp 10 og veldig fornøyd med rittet så langt tross kontrollert åpning.
Inn i terrenget før hoppet kom jeg bak en som trynet, og dette medførte at jeg sklei og veltet. I velten ble styret skeivt og girøret fikk en trøkk innover. Kastet meg på sykkelen igjen og over hoppet. Idet jeg skulle gire i neste kneik, smatt kjedet på innsiden av kassetten og kilte seg fast. Det ble full stopp og litt røsling for å få det frem igjen. Tapte noen plasser og litt tid, men gøtset på. Merket jeg var litt oppgitt over dette, og hadde litt lyst til å gi meg. Ikke moro å gire varsomt og småknote med girvalg i litt over to runder til. Men det er VM, og fullføre hadde jeg bestemt meg for.
De neste tekniske elementene gikk som en drøm, mens klatringen til toppen i skiløypa var tung. Nedover fra toppen dundret jeg forbi folk med fulldempere og storkoste meg. Partiet i skogen fra stadion og inn til runding var kun singeltrack og masse gjørme, steiner og røtter. Her var det helt klart fordel å ha fulldemper. Selv om jeg hadde øyekontakt med folk inn i skogen, seig de fra i dette partiet.
Klarte å ta innpå folk igjen når vi begynte på klatringene og de tekniske partiene igjen. Så ned på pulsen, og så jeg hadde 192 i snittpuls, men beina føltes bra. Pulsen er bare et forholdstall, driter i hva den viser på ritt 🙂
Hoppet
Ved passering av ryttere og stemningen blant rytterne var veldig blid og positiv, norske som utenlandske. Dette var veldig stas og ga en fin atmosfære når vi tråkket rundt i løypa. Traseen var beinhard og skilte veldig mye på deltagerne. De to i tet var i en klasse for seg, og noe sier meg at de har syklet på veldig høyt nivå tidligere.
Etter runding
Fortsattte å kjøre mitt tempo og klarte å holde avstanden noenlunde på sisterunden også, og følte det gikk ganske bra i de tekniske partiene på tross av at man begynte å bli bra sliten og mindre konsentrert. Siste halvdel av siste runden følte jeg jeg holdt bra fart og avstanden til mannen bak økte.
Ble hele tiden pushet frem av kjentfolk som stod på forskjellige steder i løypa. Følte egentlig at jeg bare fikk ro til å drikke inn mot runding. Da ble det to gel og endel drikke der pr runde. Gikk allikevel ikke tom eller slet med dehydrering følte jeg.
Kom i mål til en 12.plass av 20 startende og 16 som fullførte, ca 15 min bak vinneren. Ser på strava at jeg har hatt rundetider på henholdsvis 30.42, 33.10 og 32. 32, og at jeg hadde en bevegelsestid som tilsvarer 10.plass.
STOR takk til støtteapparat med Christer Svingen og Øystein Skoglund, samt alle oppmøtte som heiet, tok bilder og pushet meg fram i traseen!!
