aug 06

Heit sommer…

Denne sommeren har vært altfor varm, ihvertfall med tanke på hvor mye jeg svetter på trening og ritt. Det er vel en av fordelene med lagsyklingene på landeveisrittene, tidlig start og høyere fart gir mer kjøling. Noen ritt har det da blitt i sommer og tenkte bare å rable ned noen korte oppsummeringer.

30.juni Hedmarksvidda rundt – 6.plass
Veldig spent på beina etter de to foregående helgene med Trondheim-Oslo og 3 dagers etapperittet i Trans Østerdalen. Bra trøkk på gampingen var nesten en selvfølge og ikke overraskende manglet det siste trøkket i de avgjørende kneikene når Jonas Amundsen satte inn støtet ca 15km før mål Ble derfor mye solo og siste delen og klarte å bli beste av de som ikke var med i tetgruppa og spurtet om seieren. Holdt til 6.plass totalt og klasseseier. Syklet med hardtailen med Fast Trak foran og Renegade bak.

7.juli Furusjøen rundt – 3.plass totalt og klasseseier
Furusjøen rundt byr på både norgescupritt og turritt som er Birkenseedingsritt. Med tanke på belastningen så langt i år, valgte jeg å prøve seedingsrittet for første gang i år. Stod ikke på konkurransen her heller selv om det var norgescup samme dag og sted. På start var Mr.Brunogblid Helgesen, Jonas Amundsen og flere andre sterke ryttere. Veldig varmt også denne dagen. Mye lurekjøring i starten, og mange vil bare være med så lenge som mulig uten å bidre i front. Satte bra marsjfart i første kneika fra Frydalen, og fikk skrelt av endel, men opp mot Krøkla ble det litt for hardt Jonas danset lett opp og jeg så at Helgesen klarte å komme seg opp i ryggen sammen med en annen. Jeg dannet baktroppen sammen med tre andre, og følte vi fikk syklet bra på. Da vi nærmet oss første stiparti kjente jeg meg igjen, da dette var felles fra norgescuptraseen jeg har syklet to ganger tidligere. Kom meg inn først på stien, fikk bra flyt selv om det ristet bra med hardtailen nedover den dype stien. Tittet meg etterhvert bakover og så til min overraskelse ingen der lenger. Tok i bunnen igjen en unggutt som hadde punktert, og da var det bare å gi jernet solo siste 3 mil for siste pallplassen. Oppover lia med ca 13 km igjen ser jeg en rytter nærme seg bakfra. Jeg gir det siste jeg har av trøkk og klarer å holde bra fart. Dieselen hadde kommet igang og klarte 3.plassen. Ca halvminuttet etter meg kommer rytteren bak  meg i mål, men det var jo ikke en fra seedingsrittet, men Hasund-Eid som vant norgescuprittet jeg hadde holdt unna for. Ble ekstra fornøyd når jeg så dette og at jeg i etterkant hadde distansert de bak meg med 2,5minutter på siste 15kmerne.

21.juli Valdresrittet – 10.plass
Etter en rittfri helg, litt ferie, litt ekstra mengdetrening og testing av downhill i Åre, noe jeg anbefaler flere å prøve, var det dags for å teste formen i Valdresrittet. Det hadde i mellomtiden også blitt klart at Vidar Mehl og jeg skulle sykle sammen på Offroad Valdres, så da ble målet å prøve å prikke inn en litt bedre form til det. Sikkert dumt av meg, men mye i front i starten, da det er tryggere i et par krappe svinger og ei smalere bru. Bjerkseth dro på bra i starten av stigningen før første terrengparti og fikk følge av et par, mens feltet bare kjørte jevnt hardt. Var tungt nok å holde følge ei stund men roet seg etterhvert og jeg kom inn i terrengpartiet sammen med teten. Noen foran meg ga luke til teten innover kjerreveien, men kom meg etterhvert forbi og fikk kjørt meg opp i ryggen på Vidar før vi var ute på grusen. Også i år digg å kunne være med i frontgruppa langs Syndin. Opp mot Syndinstogo ble det kjørt på hardt, klarte akkurat å være med, og det roet seg litt innover. Fikk tradisjonen tro flaske av Smører’n, og prøvde å forberede meg på stigningen mot Sonjavarden. Her ble det satt opp et ekstra gir og jeg måtte slippe. La meg ned på egen fart opp(400watt-ish)  og kjørte inn Aalrust og Omdahl før toppen. Derfra og inn følte jeg meg relativt sterk og tauet mye på de to andre. Kunne nok vært kynisk og tenkt spurt, men bra trening og ikke minst greit å ikke bli slått av de som startet fem minutter etter. Tapte spurten mot de to unggutta og ble nr 10 senior elite (12.totalt). Valgte her å kjøre fulldemperen da stiene er tørre og harde, samt bra forberedelse til Offroad Valdres helgen etter.

28.juli Offroad Valdres – DNF
Booket hytte med makker Vidar Mehl på Fagernes camping. Rimelig og helt grei standard. Etter kortere økter og hvildager tidlig i uka, sammen med 2 dager i Bø Sommarland, skulle alt være duket for oversskudd og god form. Svarven vi tok fra Gomobu og ned til Fagernes fredag tydet dessverre annerledes. Puls 30-40slag over normalen i «rolig» tempo og helt kokt etterpå. Håpet det bare var varmen og dagsformen den dagen, og startet ved friskt mot lørdags morgen. Opp første bakken satte Birklaget og Giant Saw laget marsjfarten akkurat litt over det jeg klarte den dagen. Vidar og jeg satte oss i «min» fart oppover, og Vidar tok sekken min i 10-15minutter oppover bakken uten at det hjalp. Inn på stiene og JHF Trefelling-laget samt KTM-laget kom seg opp til oss og vi kjørte samlet innover fjellet. Delvis veldig knotete krøtterstier, dype og humpete, men jeg slet veldig.

Måtte gi små luker her og der, og når vi var ute på grusveiene, så jeg jo at dette ikke var normal dagsform. Wattallene svarte ikke med puls og så kjørt som jeg etterhvert var. Ronnie var både her og der i løypa for å heie og sekundere, men jeg var helt kake når vi ankom Gomobu første gang. Tenkte 5 minutter pause med mat og drikke ville gjøre underverker og fortsatte ut fra Gomobu på tredjeplass. Ble raskt tatt igjen av de to andre lageten og ut på grusen etter skiløypa på Vaset var det bare bom stopp. Kvalm, mere slev en Bjørndalen på en dårlig dag og flimmer foran øynene. Vidar hadde nok skjønt det lenge at noe ikke var som det skulle og vi stoppet opp for å ringe rittledelsen. Vidar sa at nå var det nok. Ronnie kom til oss og fulgte meg tilbake til Gomobu etter avtale med rittledelsen, og Vidar fikk fortsette på eget ansvar, uten tellende resultat.

Etter en langsom tur opp til Gomobu var det godt å få seg litt is, cola, mat og kaffe. Ventet der og fulgte med på Vidars enorme sykling. Tok igjen lederlagene med seks minutter og ledet på det meste med 10 minutter på de. Også imponert over Odd Erlend på Birk som klarte å fullføre, så tom som han var ved andre passering på Gomobu. Grattis til enorm sykling til Vidar og ikke minst seieren til Birk Racing-laget.

Takk for enormt ritt, dugnadsånd, servering og oppvartning av rittledelse og dugnadsgjengen i Offroad Valdres. Jeg kommer garantert tilbake!! HATER DNF og BryteIL, første og forrige gang var Bukkerittet i 2013 hvor jeg punkterte tre ganger og kun hadde to slanger…

Slik det ser ut nå blir rittene fremover Kongsvegrittet, Kongerittet og Birken før Oslo-Lærdal på landeveien.

jun 27

Trans Østerdalen – stiperler på en snor

Steike for et arrangement og noen stiperler de disket opp med på Trans Østerdalen i år. Nå ble riktignok dette forsterket av det fine været lørdag og søndag, men som speakeren sa; «Det var til å få orgasme av».

Reiste opp fredags morgen med Vidar Mehl. «Endelig» terrengsykling og ritt sammen igjen, selv om reisen med gjengen i Aurora Borealis har vært enestående og noe jeg ikke ville vært foruten, er det ålreit å komme seg bort fra asfalten også. Veldig spent på beina med kun 5 hele dager siden ferden fra Trondheim til Oslo…

Vi innlosjerte oss hos Ragnar og Hilde på Tynset. Mer joviale og lettvinne folk å bo hos skal man leite lenge etter. Hvert vårt soverom, mat etter ritt og Ragnar som vår egen servicemann og langer under alle etappene. Forøvrig veldig fornøyd med å få «ny» servicebil med den nye dekorerte V90’n min fra Bilia Gjøvik. Komfort i særklasse for ryttere og servicemannen.

Min bil er lastet med Hardrocx 🙂

Etappe 1 kjørte jeg for første gang på fulldemper, noe de fleste andre også valgte. Vurderte hardtail for å få en lettere reise i motbakkene i starten, men det viste seg at jeg klarte å holde følge også med fulldemperen. Den blir jo dønn stiv og benytter samme hjulene som på hardtailen, så det blir kun halvannen kilo i forskjell med senkepinnen på. Bare 4-5 grader og fare for yr og regn undeveis på etappen.
Opp og inn i første terrengparti Sparsjøvollan var vi 11 mann, men nedover på stiene knoten en rytter foran og det ble luke til de syv i front, og jeg havnet bakerst av oss 10 som var igjen. Med luke til Odd Erlend og Håkon på litt 100-150m ut på grusen, gampet jeg det jeg var kar om. Beina føltes rare, men jeg kom meg veldig nærme før rulleskibanen på Savalen, så det gikk nok ikke så sakte allikevel. Var innpå de to andre før vi kom ut på veien, og vi kjørte tremannstempo. Håkon klaget når jeg var i front, så tok det veldig positivt 🙂
Rett før vi skulle ned langs Fåa var vi på halen av feltet, men jaggu klarte ikke Odd Erlend å lage luke en gang til. Vi kom oss oppatt rett før brattbakken, men der vart det trøkka til i front og det delte seg. Ut på grusen var vi igjen oss tre, uten at vi så de andre. Vi fortsatte samarbeidet og gampet i vei med vekslende føringer, og når vi kom under rv.3 så vi frontgruppa rett borti jordkanten. Dette ga ny giv og jammen hentet vi de ikke inn igjen rett før Kjærlighetsstien. Utrolig artig å klare dette og ikke minst få være med i spurten. Endel luring og noen småfarlige situasjoner i spurten, men kunne ikke la være å prøve. Ble til slutt 6.plass i spurten, som Vidar vant.
Viste seg at det var 2 grader på Savalen når vi passerte, så det var godt man hadde tatt på seg neoprenehansker, supertrøye og lange armer. Temperaturen tilsa lite skravlings etter målgang, så vi trillet til Ragnar og tok en rask varm dusj, og jammen stod ikke tacoen klar på bordet når vi kom ut av dusjen. Digg! Som vanlig samling på kommunehuset på kvelden med premiering, uttrekspremier, gjennomgang av neste dag og endel sladder

På lørdag og etappe 2 var det mye bedre vær og klart for å sykle i stuttbukse og uten løse armer. Med en lang veldig seig startbakke på ca 8 km og 350 høydemeter var jeg spent på om jeg klarte å henge med.
Med et magadrag over siste kulen var jeg akkurat med over toppen og på halen inn på Såttåstien, men ned mot dalen var det knoting og kjedetrøbbel foran meg som gjorde at det nok en gang ble luke.
Enkelt å si i etterkant at jeg burde vært lenger fremme og at det var egen feilvurdering. Nede i bunnen og ut på grusveien, var det bare Svaland som kom halsende 100m bak, og ingen å se foran. Valgte derfor å forsøke å vente på Svaland, lite vitende om at det var lurekjøring i front og at de var rett over kulen.

Skjønte etterhvert at jeg ikke kunne vente, og at Svaland syklet litt for sakte den dagen og fikk satt igang landeveisgampinga. Over kulen så jeg teten ca minuttet foran meg, og jeg nærmet meg en stund, men det ble for hardt i motvinden. Gampet derfra alene til klatringa opp mot Hobdsetra. Så en Savalenrytter komme ikke langt bak, og timet farten slik at han akkurat tok meg igjen på toppen av kneika, og fikk kjørt bra samarbeid med han på grusveiene videre.
Inn på stiene fikk jeg beskjed om å legge meg i front, og merket at han slet med å holde følge innimellom, men kjørte på jevnt uten å stivne. Inn stiene før siste tunge grusparti kom to fra aldersgruppe opp på halen. Valgte å ikke kjøre maks på grusen i fare for at de snyltet inn. Kjørte sammen på asfalten inn mot mål og tok spurten med de andre. 10.plass på etappen og 73km med litt over 1300 høydemeter på 2.49.Litt skravlings, nedsykling og Ragnar som hentet pizza til etter dusjing gjorde dagen helt knall.

Is og skravling med klubbkompiser på campigen

Søndagen og dag 3, ikke mindre spent på egen kropp og bein, i tillegg til at de bød opp til jaktstart etter slik vi lå an i sammendraget. Vidar startet alene i front med 4 min margin ned til nr 2, mens jeg gikk ut som nr 9, med 2 minutter frem til jr Fiskvik og 1 minutt bak meg var Savalens Leveika. I dag var det 35km med 800 høydemeter og over 20km sti.

Prøvde å åpne hardt, men kontrollert slik at jeg ikke skulle få smellen i første bakke på 3km og 6% i snitt. På toppen fikk jeg beskjed om at jeg var et minutt bak Fiskvik, og ble litt paff og redd for smellen (ser i ettertid at jeg kjørte bakken bare 2s saktere enn Vidar (9.17), så da åpnet jeg ihvertfall hardt nok).
Innover knallfine furunålsstier, med veldig lite røtter og hindringer. Rein skjær glede og smil innover, selv om svetten rant i varmen. Fokuserte på å sitte på setet og få godt tråkk, noe det kan se ut som jeg klarte. Hele tiden i tankene at man ble jaktet på.

Noen skikkelige knekkere opp mot langing etter 17 km. Veldig glad jeg hadde ren cola på flaska Ragnar stod med der. Veldig sliten på toppen, men utrolig hvor mye lettere man føler seg på de flytstiene de vartet opp med etterpå. Ikke minst utrolig digg med senkepinnen på de bratteste stiene.

Inn til mål på sluttid på 1.35, «bare» 4 min saktere enn Vidar, hvor vi begge hadde syklet alene hele dagen, synes jeg er innafor. Hadde tatt innpå Fiskvik på etappen og økt avstand bakover til to minutter. 7.plass i eliteklasen på etappen som resulterte i 9.plass sammenlagt. Bare å ta av seg hatten for Bjørnstad-Tuveng som syklet etappe 2 og 3 på hardtail med senkepinne og allikevel klarte bestetid på sisteetappen. Var nok også STOR fordel å kjenne traseen på forhånd.

Takk til Trans Østerdalen som disker opp med ritt og enestående stier i disse tider hvor det kreves mer av arrangørene og dugnadsfolket enn tidligere. Ikke minst stor takk til vertsskapet, Ragnar og Hilde, som holder ut med to rødkledde lycranisser ei hel helg.

Vi kommer nok tilbake neste år også om vi får muligheten 🙂

jun 18

Den STORE Styrkeprøven…

Reiste oppover etter jobb torsdag kveld med de to andre fra Gjøvik på Aurora Borealis aka Nordlyset, til Trondheim. Greit å ha en rolig dag fredag, da vi skulle starte kl 04.10 NATT til lørdag.  Liten trill og utstyrssjekk fredag formiddag, god lunsj og hotellsenga med VM-kamper på TV. Pastabuffe med etterfølgende lagmøte på ettermiddagen før man lå enda mer på hotellsenga. Uvant for denna kroppen… Vanskelig å få sove når vekkeklokka står på 02.00, lå bare å vrei seg og altfor mye tanker i huggu. Maks 30min søvn.

Hotellets frokostpakke og en kaffe. Spsite bare to skiver og en musliyoghurt. Ville ikke være stappa for å kanskje lettere få i seg næring på sykkelen istedet. Lagrene var jo fulle fra dagen før. En liten felles trill før vi rullet frem til startstreken. Bare, ikke overraskende, fulle trøndere i gatene. Valgte å starte med Brynje undertrøye, med kjerringas påheklede matlommer, tempodrakta, løse armer og hansker.

Ut fra start rullet vi avgårde med en fast oppstilling, hvor 8 av oss skulle kjøre rulla opp Heimdalsbakken. Følte det gikk greit, og på toppen ledet vi brukbart allerede på resten av lagene. Lite visste jeg at vi allerede rett etter start hadde mistet Rørvik, da han hadde teknisk girtrøbbel.

Fra Klett ble det satt igang full rulle og det dampet avgårde i jevnt god fart. Fulgte med på klokka og spiste hvert 20-30minutt, enten jeg hadde lyst eller ikke. Startet med polarbrød og brødskiver, samtidig som det ble tatt en slurk sportsdrikk hvert 10.minutt. Mot Oppdal og vi hadde snittfart på ca 41 km/t. Etter første langing i Drivdalen merket jeg at vi hadde færre folk, hadde mistet noen folk på vei opp dit. Så etterhvert at Kvernvold var borte, som hadde fått teknisk trøbbel dessverre. I tillegg tre-fire andre sterke ryttere som måtte kaste inn håndkleet.

18 mann klare for Dovrefjellet   Foto: Marthe Granrud

Opp mot fjellet og over fjellet økte vinden, og det stod 8 m/s på skiltet ved Hjerkinn. Merket den godt, men gikk utrolig bra. Spiste og trøkket på jevnt i rulla og begynte å bli bra pissatreng.Ned fra Fjellet mot Dombås prøvde jeg som mange andre i rulla å få pisset. Aldri prøvd det før, og fikk ikke klemt ut så mye som en liten dråpe engang. Plutselig var vi nedi dalen og det gikk bra unna på E6 nedover.

Rett etter Otta ropes det om stopping. Jeg lå foran i rulla og hadde ikke fått med meg at Pål Gravem hadde gått i grøfta. Hele laget stoppet, så vi fikk sjekket status. Så ikke pent ut med blod rennende fra panna, men han sa det gikkk bra, og det var en annen politibetjent der som tok seg av han. Benyttet også anledningen til å tømme tanken.

Da jeg skulle sette meg på sykkelen igjen, smalt det skikkelig i korsryggen. Klarte knapt å sitte på sykkelen, og da jeg skulle runde i rulle og trå litt ekstra watt i pedalene var det null trøkk. Mistet all kraft og følelse i høyrebeinet. Som knivstikk nederst i ryggen/bekken med stikkinger nedover høyre lår. La meg i sekken og reiste meg opp. Prøvde å myke opp uten å lykkes merkbart, men var straks ny langestopp. Var vissst ikke noe alternativ å gi seg ifølge Kvernvold og Pål Kristian Moen som stappet lommene mine fulle med mat og byttet flasker. Fortsatte litt til i sekken, men ga kort tid etterpå opp og så toget sige fra… Var langt nede og kjente faktisk tårer presse på, DNF for noe slikt er surt når alt har gått lett til nå. Mange erfarne har sagt det er mye som kan gå over på slike lange ritt, jeg gikk noen runder med meg selv og det stod mange og heiet der vi skulle svinge ned mot Sjoa. FAEN heller tenkte jeg, jeg skal ikke gi meg, og tro på. Klarte å komme meg innpå etter avkjøringa. Satt et par minutter til i sekken før jeg slengte meg inn i rulla igjen. Litt etter litt kom kraften i beinet igjen, ryggen var merkbar og vond, men så lengde det var kraft i beina var det bare å trø.

På et så langt ritt er det rart om det ikke skulle oppstå noe, og ute langs E6, mener det var litt etter Fåvang hadde vi plutselig Braadland langt utpå et jorde. Vi så at alt gikk bra og ventet til han var inne i rulla. Nå måtte vi ha så mange som mulig inn. Inn mot Fåberg, og der stod jammen Borealis- og YT-triatlongjengen og heiet oss frem. Man tror ikke det har så mye å si, men på et slikt langt ritt er alle slike ting betydelige og nødvendige avbrekk for hodet. Nå var det «bare» den kjente Lillehammer-Oslo-strekningen igjen.. Utrolig glad jeg hadde fyllt rammevesken smekkfull av smågodt. Utrolig godt med noe annet enn gel og barer, noe jeg tror Per «Ulv» Lund er enig i 😉 15 mann igjen ved Fåberg.

Foto: Marthe Granrud

På Biristrand ventet neste langestopp, og servicefolket, med enorm støtte, ventet med forsyninger. Lommene ble stappet med lefser og gel og nye fulle flasker på syklene. Fikk også to ibux i håp om lindring av ryggsmerter.  Da var det bare å komme seg til Gjøvik, hvor jeg visste det stod kjente som hadde ventet en time på oss. Det beynte å bli veldig få i rulla, og vi var ofte nede i 6-7 stykker. Nå måtte vi sørge for å ha med de som var igjen inn.

Utrolig artig å sykle gjennom Gjøvik med så mange kjente langs løype som heiet oss frem. Utrolig stas å ha syklet så langt og fortsatt være med når vi passerte hjemme, og kone og barn som heiet.

Før Kapphøgda hadde vi mistet enda to ryttere, syntes utrolig synd på sinnsykt sterke Lien som hadde tynet ut det som var av kroppen. En kropp som ikke hadde tatt til seg næring på gud veit hvor lenge…

Langs Skreiafjella var vi helt nede i fem mann aktivt i rulla i en periode, og merket det var veldig lite hvile, men ny langing på Minnesund, hvor det var bestilt COLA, ga motivasjon. Tror ikke jeg har smakt bedre døven cola noen gang. Nå var vi 11 mann videre, Vegard Jevnessveen fikk ikke lov å gi seg og fikk ordre om å henge på, men det var ikke lenge han klarte. Sterkt av en superreserve og bli med i siste liten og gi så enormt mye for laget. Råsterkt.

Rulla ved Kløfta
Foto: Marthe Granrud

Inn mot Oslo måtte farten justeres slik at de resterende klarte å være med inn. Utrolig sterkt av alle å mobilisere som de gjorde, og bidra der de kunne. Mektig imponert over Nyhus, digre mannen var jo helhvit av salt han hadde svettet ut, og ikke minst Leif Oddvin som beit  styretapen gud veit hvor lenge. ikke minst artig med svigers og onkelunge Julius med plakat langs løypa.

Stas 🙂

Inn i mål til 2.plass i lagkonkurransen, sluttiden 14.08.19 og en snittfart litt over 38 km/t. Bare å bøye seg i hatten for Trønderexpressen som slo oss med litt over 10 min og tok hjem seieren. Utrolig godt å høre at det gikk bra med Pål etter grøftebesøket oppi dalen…

tøggin’

Stor takk til HELE laget, alle som en, for at jeg fikk være med på dette og ikke minst alt dere alle bidro med i trening, oppkjøringsritt og innsatsen dere gjorde under ferden fra Trondheim til Oslo. Helt rått med en kaptein som Slakter’n, Rune Morten, og hvordan han styrer, går foran og motiverer laget og ryttere underveis.

mai 16

Kom mai du skjønne milde…

Var vel ikke helt så mild start på mai, med sludd og snø i veien over Lygna på vei til årets første ritt, Enebakk rundt med Sykkelridderne SK aka Aurora Borealis. Som noen har fått med seg har jeg vært så heldig å blitt spurt om å være med på en satsning på Trondheim-Oslo i år, med mål om seier og rekord dersom vær og føre tilsier det (under 12t51m og over 42 km/t i snittfart…)

For å gjøre dette må man ifølge Norges Sykkelforbund også ha lisens i den klubben man sykler for og da må også tilhørende klubbdrakt benyttes i alle ritt. Jeg er selvfølgelig fortsatt medlem i Raufoss og Gjøvik SK, og da de og andre støttespillere sa jeg selvsagt måtte ta utfordringen, i tillegg til sportslige og ikke minst motiverende fysiske utfordringen, gjorde at jeg valgte å prøve meg i år.

Snøforholdene og ikke minst de nye reglene fra Statens vegvesen til løypevakter og tilhørende kursing har medført mange avlyste og kansellerte ritt, da spesielt terrengritt. Dette har jo gjort at jeg har tenkt det var et ekstra fint tidspunkt for å teste ut litt mer på landeveien.

Etter tre-fire samlingsøkter og bra med trening i vår, var det duket for generalprøven med Enebakk rundt. Veldig teknisk ritt med mye svinger og rundkjøringer på litt over 8 mil. I sludd, regn og såvidt et par plussgrader ble det neglespretten på fingre og tær allerede halvveis, men bein og kropp ellers fungerte tipp topp. Satt fint med, men merker jeg har endel å jobbe med i forhold til det rulletekniske. Selv om vi ikke fikk raskeste rytter, hadde vi de første 6 beste tidene og gikk av med lagseiere. Måtte sitte i badstua noen minutter før jeg våget å bevege meg inn i dusjen.

Uken etter var målet å finne noe sti å sykle på, så man kunne få bort litt stirust før Terningenrittet på Kr. Himmelfart. Aldri vært noen kløpper teknisk, men noen hardøkter på sti hadde ikke vært å forakte i forkant. Mye snø i vinter har gjort det vanskelig å finne bare stier her på Gjøvik og Toten, men fikk meg en stitur i Furuberget utenfor Hamar helgen før.

Siden fokuset på forsesongen er den STORE styrkeprøven ble det en dryg søndagstur med Skåburunden på 29mil og over 9t på setet.

I knallvær var det duket for Terningenrittet som i år bestod av 4 runder på ca 8km inne på Terningenmoen pga snømengdene. Hard teknisk løype med null mulighet for hvile, gjorde det til et brutalt ritt. Ut fra start gikk det styggfort med en trio fra Elverum SK. Klarte å henge meg på halen, men i et av de første gjørmehullene, klarte jeg å skli og kløne i korken som oppstod. Slo da skoen i en stein så hele strammesystemet røk. Fullførte rittet med kjippende løs sko og høy puls. Knalløkt med 70min sone 4 og snittpuls på 189, selv om resultatet ikke er mye å skrive hjem om.

Søndagen etter var det nok en gang landevei og Aurora Borealis avdeling Mjøsa sin tur på Hamarrittet. Mange av oss syklet til rittet og tok det som fin trening til den STORE Styrkeprøven. 12 mann på start og ei skikkelig knalløkt i varmen. Starten syntes jeg gikk med bra trøkk, noe både watt og puls tilsa, halvannen runde gikk greit, men teknisk trasee også her gjorde at det ble mye av og på. Siste 10 min måtte jeg et par turer i sekken og ta noen ekstra pust før jeg var med inn mot mål. 56 km unnagjort på 1t18m og snittfart på litt over 43 km/t, og nok en gang klarte jeg å få en snittpuls 189 og 50min sone 4.
Neste ut nå er Nordmarka rundt førstkommende søndag med styggtidlig start kl 07.40. Håper både vær, temperatur og trasee gjør sitt til at jeg og laget får en knallreise. Starter forøvrig 10min bak Kjekkas og 5min bak Rye, så det blir spennende!

 

mar 22

Våryr

Sesongen nærmer seg med stormskritt. Det er plussgrader på dagtid og sola varmer så det sildrer i takrenner og det er bekker langs veikantene. Det er mye lengre lyst ute og man merker man får mer energi. Digger våren og gleder meg utrolig til sesongen. En vinter med kun et par dager forkjølelse og bra kontinuitet i treninga, gjør meg ekstra spent på sesongen.

Forhåpentligvis siste bolk med intevaller inne på rulla denne uka. Liker helt klart best å trene ute. Frisk luft, trene med andre og ikke minst møte andre folk. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, er det liten tvil om at rulla er både tidseffektiv og gir svar, enten det er positivt eller negativt. Det er vanskelig å jukse seg til at alt går bedre, tallenes tale er klare og tydelige. Kun deg selv å kjempe mot.

I vinter har jeg, som i fjor, periodisert treningen på ca 4-5 uker alt etter hvordan det stemmer med ferie og hverdagen. I de intensive ukene, som denne, kjører 3 intervaller av typen 3x10min med 30/15 intervaller, hvor 30s er på intensitet 115-120% av ftp. Etter en veldig positiv ftptest i januar, med markant økning, var jeg veldig spent på intervallene. Var dette et resultat av at jeg bare hadde en veldig god dag eller at rulla var feilkalibrert? Uansett tenkte jeg at øktene etterpå, som jo da styres av dette resultatet, ble harde men uansett ville gjøre at jeg forbedret meg og strekte meg ekstra langt. I starten ble som jeg visste, øktene beinharde og jeg måtte justere litt ned i starten, men etter et par uker hadde man justert seg. Man føler nesten at man kommer opp et trappetrinn.
Forrige helg fikk jeg to knallfine lange fatbiketurer i skiløyper i Gjøvikmarka hvor jeg faktisk klarte å bli solbrent i ansiktet. Ikke bra for huden eller behagelig, men duverden så digg å kjenne når sola tar. Den siste turen var med to kompiser, Martin og Knut, på søndag. Ja, jeg vet det er mange ute i løypene på søndager, så vi dro ut forholdsvis tidlig. Det var vel faktisk ikke før klokken nærmet seg 12 at vi begynte å møte flere folk. I Øvre Vardal hadde de nemlig et lokalt skirenn. Ingen «aktive» skiløpere, men stort sett familier og venner som smilte om kapp med oss, var blide, slo av en prat og smilte. God plass til alle. Dessverre, må jeg si, ble dette ødelagt da vi midt i dette rennet møtte en mindre blid, godt voksen mann som smelte fra seg noen gloser som ikke hører hjemme. Vi syklet i høyre kant av løypa, i stavsettet ytterst, mens han gikk i det venstre sporet et par meter til siden for oss. Hva er det egentlig som surrer seg i hodet til slike folk? Har de vondt noen steder? Folkeskikk? Med familier og barn i nærheten. Er det ikke bare positivt at folk er ute i marka, beveger seg, får frisk luft, er sosiale og har det gøy? Ja, jeg vet det heter SKI-løyper, og ja jeg kjenner til loven om ferdsel i SKI-løyper, men ikke satte vi store spor, og ikke var vi til hinder. Bare tre karer som ville trene i det fine været, ute i naturen, utenfor allfarvei og biltrafikk. På kafeen på Vesterås ventet nystekte vafler og kaffe som smakte godt etter tre timers sykling 🙂

I dag kjøres forhåpentligvis siste 30/15 økt på rulla denne våren, og jeg gleder meg enormt til påske, med fri fra jobb,hvor jeg skal prøve å legge inn en del mil og timer, aktiviteter med de hjemme og annen påskekos. Lite stress å reise på hyttetur med den plass og komfort den nye V90’en gir. Digg med firehjulstrekk og den nesten lydløse følelsen der man flyter av gårde.
Nå snøen smelter og jeg har sett landeveissyklister uten piggdekk ute på veiene, så husk DEL VEIEN og NYT påsken ute i frisk luft folkens.

Eldre innlegg «