aug 13

Pølsejakt i Vællers

Idag var det nok en gang klart for et lite lokalt og fint ritt på Bagnsåsen med start og mål på Hellebekk. For første gang stilte ikke Arne Post til start, men til gjengjeld hadde Henrik Lunder Aalrust funnet veien i grisgrente strøk. Sammen med Ulvenbrødrene og en eldre harding fra Sagene IF, skulle man få testet formen.

Ikke mange forhåndspåmeldte, men veldig fint arrangement for store og små, disket opp av suverene ildsjeler fra Bagn og Begnadalen.

Ut fra start var det medvind og Tormod satte åpningsfarten, mens Henrik vispet fløte bak med sin altfor lette utveksling. Før første terrengparti tro jeg til litt i front slik at jeg fikk litt sikring gjennom gjørma. Ut på veien skilte det seg raskt ut åtte ryttere og i starten kjørte vi bra rulle og fikk god luke bakover. Etterhvert roet dette seg ned, om det var fordi ikke alle ville kjøre fort eller om det gikk fort nok er jeg litt usikker på… En ting er sikkert at Birger skal ha for at han tro til på egenhånd og fikk ei god luke til oss andre.

Inn mot andre terrengparti kom vi opp i ryggen på Birger og jeg lå som nr 2 før jeg etterhvert kom forbi. Fikk da følge av Henrik, og etterhvert mannen fra Sagene og Olav. Ut fra terrenget var vi brått bare fire mann som tro på videre. Vi hadde bra samarbeid og det gikk jevnt gjennom grusveien. Ved vending tilbake mot mål var det lagt på bra med ny grus som var høvlet utover. Litt medvind her som vanlig gjorde at det gikk jevnt trutt.

Da vi svingte opp mot siste terrengparti satte Sagene bra fart på sin lette sykkel med stiv gaffel. Med hytte i nærheten visste han om hver stein og kjørte veldig bra. Et feil sporvalg og jeg kom forbi og syklet i front i jevnt fart. Trillet kontrollert sykkelen over elva og bruene og plutselig var det bare meg og Sagene igjen. Olav hadde sluppet i terrenget og Henrik var uheldig og punkterte.

Opp de seige bakkene mot hovedveien samarbeidet vi bra så vi ikke skulle bli tatt igjen. Sagene giret ned i ei kneik og prøvde et rykk, men jeg var våken og stoppet det raskt. Svingte inn siste 2 km i motvind mot mål, byttet på å være i front, før jeg tok et magadrag med 2-300 meter igjen. Fikk raskt luke og kunne sikre seieren. Sluttiden ble ca ett minutt saktere enn året før, men med bløtere terreng og nyhøvlete veier var det nok ganske likt.
Selv om dette er et lite ritt er det utrolig moro med så mange kjentfolk som deltar og arrangerer rittet. Ikke minst er det stas at man får veldig god spekepølse fra mfkjott.no i premie.
Takk til Bagn IL for et flott turritt!

aug 07

Endelig over grensa ?

Da var det dags for Grenserittet igjen, også i år på tur og overnatting med Hunndalslosen i Østbergstugan. Værmeldingene var som de pleier for Grenserittet, varmt og sol. Det samme gjaldt det meste andre også. Gruer seg mer enn andre ritt, mest til starten og bingokjøringen ut av Strømstad men også spent på om form og bein fungerer som det skal igjen. Hardtailen var som på andre ritt i år satt opp med fast trak 2.1 slangeløst foran og bak.
Det som derimot var annerledes i år var et mye lavere deltagerantall og nesten fritt for svensker i elitefeltet, da det var svensk mesterskap samme helg. Ut fra start gikk det veldig greit synes jeg. Farten til mastermotorsykkelen gjorde at det ikke ble like mye kaos bortover asfalten. Følte jeg kom greit ut og det gikk fint gjennom de første gruskulene. Forbi gården og opp den vante grove grusveien hvor det trøkkes til. Siger litt bakover men klarer akkurat å være med på halen over toppen. I neste 90graderssving, etter litt over 11km,  kommer jeg på kanten og går rett inn i en granbusk. Mister da gruppa, kaster meg på sykkelen og gir det jeg har for å komme opp i neste gruppe som hadde passert. Brukte nok for mye krefter etter fallet, og klarte ikke å følge og måtte slippe.

Derfra kjører jeg halvannen mil alene. Selv om jeg burde vært negativ, var det diggbart å dunke bortover flatene og se at jeg hadde høy puls. Kom meg nesten opp på halen på gruppa foran, men når de satt 6-7 stykker og samarbeidet, ble det for hardt. Etterhvert kom neste gruppe opp og jeg kjørte brått sammen med Amundsen, Pettersen og Lierhagen. Følte jeg var aktiv i front sammen med noen få andre. Dessverre lite hjelp å få av de 15-20 som hang på i starten. FIkk sekundering om at vi var veldig nære gruppen foran på et tidspunkt, men da samarbeidet ikke fungerte lå vi bare ca minuttet bak de inn mot mål.

Terrengpartiene ristet av noen av de på halen, og inn siste biten mot mål var det som vanlig lading for spurt. Hadde ikke tenkt å legge så mye i det, men når vi kom ved siden av golfbanen og siste grusbakken før oppløpet, tenkte jeg at all trening er god trening, og liten tvil om at jeg trenger spurttrening. Følte jeg kom godt ut av det og var inne i mål på en 29.plass i eliten på en tid litt over 2t40min. Riktignok kjørte endel fra pulje 1 raskere enn oss, så sluttplasseringen ble vel 43.

På tross av velt, dårligere plassering og tid enn i fjor, føles det som om hodet og kroppen letta 10kg. Endelig snittpuls på over 180 igjen og ikke minst makspuls på 199. Sinnsykt digg å føle at man kan ta i igjen. Ser jo på wattallene at det ble tatt i i de første kneikene.

En uke med litt rolig mengde og en kvalitetsøkt, før Kongsvegrittet står for tur til helga.

 

jul 31

Northugtaktikk uten piff


På vei til Sjusjørittet, overskyet, halvgrått og temperaturen viste 8 grader i JULI. Dro oppover hele gjengen, gutta klare for barneritt mens vi voksna var ute og skulle kjempe mellom fåreskallene på grusveiene. Nå er ikke akkurat disse ulldåtta mine beste venner, men jaggu er det mange av de og da også deres mørke kaker i veiene innover fra Sjusjøen og Ringsakerfjellet.

Med løse armer og trøye med vindstopper gikk starten over Elgåsen i ganske lungt tempo, selv om beina mine ikke følte det slik. Håpet at dette bare var «pausebein» og at det skulle kvikne til underveis. Holdt meg langt fram i feltet uten å ta for mye vind og føringer. Liker ikke å snylte, men med de siste to rittene i bakhodet måtte jeg prøve å være sleip. Opp bakken ved Reina var det bom stopp i beina når det ble satt fart. Var jo ikke med i det hele tatt og datt igjennom feltet som en potitsekk. Null futt.  Klarte akkurat å karre meg med over toppen og etter kort tid kvikner beina til igjen. På dieselfart under terskel fungerer alt suverent.
Inn i første «terrengparti» med skiløype eller traktorveistatus klarer jeg akkurat å karre meg med på halen over. En liten dytt av Jonas Amundsen i grevens tid faktisk. Jonas hadde hatt uhell med kjempet seg mesterlig opp i front. Herfra til Rosinbakken var det greit å sitte i gruppa, men med en gang det ble satt fart var det bom stopp igjen. Beina vil ikke selv om kropp og puls føles veldig fine. Klarer akkurat å kjempe meg med i gruppe med Beiten og Jørgen gjennom siste stien, og kjører etterhvert en gruppe på grusen. Teten er ikke langt foran oss, men vi klarer ikke å samarbeide så vi tar de igjen, selv om vi var veldig nære.

Klarer akkurat å kjempe meg med over kneikene før Storåsen. Gir gass siste del av asfalten i håp om å komme gjennom tunnelen og inn på stadion i god posisjon. Risikerer ikke velt og skader på den løse grusen og er vel gjennom tunnelen som nr 3 i gruppa. Reiser meg for å spurte. Det holdt sikkert i maks 10 meter. Beina stoppet helt. Visper inn til mål til 20.plass totalt, ca halvannet minutt bak Jonas Amundsen som vant. Kjempemoro at du vant, Jonas! Mer jovial fyr å sykle med på ritt skal man lete lenge etter.
På vei til hytta til Jørgen for å dusje, sier Hege at jeg vant klassen M35-39. Med så mye snylting og slik beina var skal man vel ikke klage, men ting er ikke på stell.Med snittpuls godt nede i sone 2 og såvidt det er sone 4 puls, viser det at det langt unna normalen. Treningsintensitet og mengde etter infeksjonen har vært lavere enn normalt, så hadde håpet at det gjorde susen. Er påmeldt Grenserittet til helga, så får anstrenge meg ekstra for å ligge med beina høyt og ta en enda roligere uke i håp om at det kommer seg. Lettere sagt enn gjort 🙂

 

jul 24

Furusjøen rundt – oppattat og nedattat

Ladet opp til Furusjøen rundt med ungefri nesten hele uka og håpet beina skulle være bedre enn forrige helg da jeg har følt jeg har hatt mer overskudd i kropp og huet. Fredagen dro Hege og jeg opp til Kvam, og jeg ble med Haraldseth på opp den seige grusbakken fra Kvam, før vi koste oss ned igjen på stiene etterpå. Knallfine forhold og for en natur. Innlosjerte oss på nye Peer Gynt Hotel i Vinstra og avsluttet dagen med god pizza på Milano Pizzeria.

Lørdag morgen var det tidlig frokost og vi kom oss opp til start. Hadde et håp om at dersom beina ville skulle jeg være med å kjempe om seieren totalt i masterklassen med Joakim Vika. Veldig spent før start merket jeg, og da mest på egen form og bein. Følte meg tung på oppvarmingsrunden med Østen Bergum, men tenkte slik har det vært tidligere hvor jeg har hatt gode bein under rittet.
Ut fra start gikk det greit bak firhjulingen som loste oss fint avgårde, men allerede i første grusbakke merker jeg at dette blir tungt. Beina vil jo ingenting, selv om kropp og huet føler seg veldig bra ellers. Veldig vanskelig å beskrive denne følelsen. Er liksom ikke slik det pleier å være når man blir dritsliten av en for hard åpning. Er med helt til vi går av sykkelen opp skråningen før vi begynner å sykle på berget oppover fjellet. Her sier jeg bare til Joakim at han får komme seg frem i tet, for her er det tungt. Prøver å kjøre det jeg klarer oppover, men en etter en kommer de forbi. Fikk etter kort tid besøk av Østen, og vi snakket litt der vi tråkket oppover. Jeg var fast bestemt på å bare sykle over fjellet, bryte og ta veien opp igjen til Rondablikk, men Østen ville annet. Han sa jeg måtte ta det som god trening og i det minste slå følge med han inn. Fant etterhvert en fart og intensitet jeg klarte og holde, med puls vekslende mellom sone to og tre.

Etter Krøkla, over siste toppen og nedover igjen passerer vi en rytter, men så begynner Østen å merke antydning til krampe og sier jeg bare får sykle. Ut på grusen og forbi matstasjonen med en kjærkommen flaske fra faren til Fredrik Haraldseth. Får også beskjed om at vi ligger 10-12min bak teten. Holder jevnt trykk og oppover stiene fra Sålshaugen mot Hillingen og tar etterhvert igjen Hristo Holm og en til. Sykler jevnt videre og kontrollert nedover de bratte stiene mot Kvam, ene delen her viser 2.6km med -18% i snitt 🙂
Nede i Kvam stod gudskjelov Kari Mette Vika med en flaske til meg. Trodde ho hadde reist for lengst. Får i meg en bananbit og gel og trør jevnt oppover. Saktere enn » normalt», men jevnt hardt allikevel følte jeg. Fyttihelvete som sola steika oppi grusbakka. 5.6km med 7% stigning i snitt og temperaturen bikka 30 grader i sola. Vannflaskene på drikkestasjonen ble mye brukt til dynking av hode og nakke.

Etter siste langestasjon gikk det på autopilot i andregir om å komme seg til mål. Tenkte flere ganger på mitt første delmål, som var å ikke bli tatt igjen med EN time av eliten. Derfor veldig fornøyd med psyken og at jeg faktisk fullfører dette rittet. Helt kokt i mål. Tiden ble nesten den samme som for to år siden under noenlunde samme forhold. Kom i mål til 6.plass på 4.17, ca 13min bak Joakim som ble beste master. Grattis!
STOR takk til dere som gidder å hjelpe til med langing, Kari Mette, Bjørn, Dag og Sidsel, og ikke minst Hege som er med meg på denne galskapen 🙂 De gærne har det godt!

Helt rått syklet av Ole Hem med klar seier, og ikke minst like imponert over Vidar som nok en gang er på pallen i norgescup med sin tredjeplass. Imponert gutta!

Jeg syklet selvfølgelig på fulldemperen fra Hardrocx som fungerte prikkfritt. Det gjorde for første gang i år også fjernstyringen til demperen, etter suveren service hos Sykkologen på Lillehammer (https://www.facebook.com/sykkologen). Doningen hadde jeg skodd med Specialized Fast Trak Grid 2.3, panserdekk på nesten 800g og solid volum på de brede felgene fra Rojan Rundfahrt.

Håper på bedre bein og form videre i sesongen. Neste er forhåpentligvis Sjusjørittet nå på lørdag.

jul 18

Ikke spis sauebæsj …

Etter å ha fått mageinfeksjon etter uønsket inntak av sauebæsj på¨Trans Østerdalen for to uker siden, var det dags for å prøve seg på Valdresrittet denne helgen. Veldig spent på kroppen da jeg har følt meg småuggen lenge etterpå. Fikk telefon med svar på prøvene at det var campylobakter/tarminfeksjon som vi antok. Følte det satt i kroppen en 10-12 dager, og ennå var ikke overskudd eller bein helt på topp. Med fin ferie og mange rolige stiturerer på Slettestrand håpet jeg derimot at dette skulle komme seg. Ingen rittsommer uten idylliske Vadresrittet, som nesten er å anse som «hjemmebane».

Under oppvarmingen var det lite futt, men det har det også vært før, og jeg håpet i det lengste at det ble annerledes når startskuddet hadde gått.

Ut fra start ble det satt mer fart enn tidligere Valdresritt bortover flatene, og visste Bjerkseth var giret på løyperekord under de fine tørre forholdene.
Opp de vanlige kneikene ble det satt mer fart og jeg merket i første lengre bakke at beina ikke hadde noe å gi selv om kroppen og pulsen var veldig fin ellers. Jeg ville så gjerne mye mer, men måtte bare slippe meg bakover i feltet. Skjønte det uansett kom til å samles igjen etterpå før den lange stigningen opp mot Grønnsennknipa og første terrengparti. Prøvde å være taktisk og glid forbi og ta med fart inn i front i bakkene, slik at jeg hadde mer å glid bakover på. Dette fungerte veldig bra så langt.

Inn i terrengpartiet og jeg så det skilte seg ut noen ryttere med blant annet Bjerkseth, Fjeld og Buttingsrud. Jeg måtte prøve å komme meg med på gruppe to ut på veien langs Søndre Syndin. Tok et magadrag og klarte akkurat å komme opp på halen. Det ble kjørt bra nordover langs vannet og etter at lokomotivet Lien kom innpå ble det satt ekstra fart. I bunn av bakken mot Sonjavarden var vi helt opp på halen på de tre i front. Nå hadde tydeligvis Jonas fått liv i låra og ville ha meg med på å komme frem mot teten oppover, men jeg hadde ikke nubbsjans. Med en gang jeg tok i 20-30 sekunder, så var beina dønn stive og sure. Da var det bare å komme seg i eget tempo opp og kjøre på den farten beina taklet. Veldig rar følelse når man egentlig ikke føler seg sliten eller tom, men bare må legge inn årene.

Kjørte derfra jevnt hardt og prøvde å kose meg med utsikten, været og de fine stiene. Klarte å karre meg med et par-tre andre, men måtte gi opp å følge de inn siste kilometrene mot mål. Inn til 12.plass i menn elite, ca 4 minutt bak Bjerkseth.

Stort grattis til Jonas med 4.plass, kun noen sekunder unna pallen.

Til helgen er det dags for årets hardeste ritt, Furusjøen rundt, med 73km og over 2000 høydemeter. Har følt jeg har hatt mer overskudd nå siste par dagene, så får vi håpe det også er tilfelle på lørdag.

Har ihvertfall lært at det ikke er lurt å spise sauebæsj 🙂

Eldre innlegg «