sep 20

Å skar’n si…

Dagen etter at reinsdyrpølsa var sikret på Kongsvegrittet skulle jeg få en guidet stitur av Manengen på fine stier i Ultrabirkenområdet. Med utgangspunkt Pellestova i knallblå himmel, frisk fjelluft, bra selskap og knallfine stier var det veldig bra start på turen.

Helt til vi skulle tilbake til Pellestova for mellomlanding. Roligere og mer ufokusert sykling, og plutselig gikk jeg over styret og landet på skulderbladet i et skikkelig dunk. Prøvde å reise, men fikk raskt beskjed om å sette meg ned så jeg ikke skulle besvime. Prøvde å reise meg en gang til, men måtte sitte mer. Kom meg omsider opp og vi fikk tuslet ned til veien. Klarte å løfte armen på styret og sykle med en hånd til bilen. Fortsatt varm og med adrenalin i kroppen var jeg fortsatt litt optimistisk.

Kjørte bilen ned til Hunderfossen for å ta en dusj og hente Hege og unga som skulle kose seg der i det fine været. Tror jeg brukte et kvarter på å kle av meg, og fikk hjelp av en kollega, som tilfeldigvis var der, til å pakke bagen. Det ble da tidligere hjemreise og en tur til sykehuset for røntgen og ct. Bildene viste «dessverre» ikke noe brudd.

Fikk time hos legen dagen etter, som resulterte i to uker 100% sykmeldt og enda tre uker 50% sykmeldt. Jeg som elsker og sløven på sofaen hele dagen. Fikk utskrevet resept for Tramadol og noen andre medisiner. Like glad i medikamenter som å ligge på sofaen. Tramadolen spøy jeg som en gris av, så den ble brått kuttet ut, og jeg fikk en ukes kur med voltaren. Den virket å hjelpe. Kun ligge stille å ikke ha mulgiheten til å gjøre noe gikk meg på nervene, spesielt timene frem til lunsjtider. Etter råd fra Doc Stephansen, prøvde jeg meg på et lite program på rulla, hvor det var en liten økt på 45-60min hver dag. Andre uken løftet jeg armen frem på styret og prøvde jeg meg derfor på dette, og det hjalp ihvertfall på psyken.

Skjønte ganske tidlig at påmeldingen til Ultrabirken gikk fløyten, så den fikk jeg solgt. Ikke allverdens nedtur følte jeg, da jeg aller mest tenkte på og savnet det å kunne trene normalt. Det var derfor veldig godt når jeg endelig, etter to uker uten utesykling, tok meg en rolig tur langs veien med terrengsykkelen. Ukentlige behandlinger hos Matthew ved 60 Grader Nord Kiropraktikk, med nåler, massasje og knekking, hjelper utrolig føler jeg.

Uken etter fikk jeg også syklet endel,  men 50% sykemelding var noe av det tåpeligste jeg har vært med på syntes jeg. Er hverken fugl eller fisk følte jeg. Får dårlig samvittighet om man gjør noe annet og ikke føler man at man er på jobb. Valgte derfor å friskmelde meg selv mandagen etterpå istedet.

Nå etterpå har det blitt bra med treningsøkter, men da fortsatt kun på grus- og asfaltveier. Skuldra blir gradvis bedre, men det går fryktelig sakte. Tålmodighet er jo min dyd 🙂

Sjekket terminlisten og så at Lygna Opp 16.september kunne være noe å prøve seg på. 16km motbakke på terrengsykkel fra Gulsvik til Lygna. Hadde god form på intervalløktene i forkant, men ritt er gjerne noe annet enn jevne intervaller.

Ut fra start gikk det jevnt, med snitt på 400w første 10min. Når da Pjåka og Martin skulle rykke og kjempe om noen Oakleybriller som spurtpris, ble beina fort stinne.Mellegård ble liggende mellom, mens Vinjar, Kjetil Juul Pedersen og jeg dannet en trio bak. Etter spurten nærmet vi Martin fort. Gjennom et par korte terrengpartier, hvor jeg klarte å skli litt på ei rot. Skulderen var ikke særlig happy for det, men tapte lite. Vi kjørte da fire jevnt på, hvor jeg etterhvert tauet de opp til det nye hyttefeltet, og gruppa hadde også fått besøk av Robinson-McKenzie. Ikke særlig taktisk som vanlig. Opp siste kneika halvannen kilometer fra mål tro Martin og Vinjar til, Martin fikk god luke, mens vi «gamlinga» ikke klarte å svare. Kom i mål til 6.plass. Ekstra moro at Martin klarte 3.plassen og ble 1000 kr rikere, mens Vinjar ble nr 5. Artig å sykle så mye med klubbkompiser!

Etter vridningen er jeg enda mer sikker på at jeg bør stå av syklekrossesongen i høst, og heller la skuldra lege seg. Trene godt og ikke minst litt «det man har lyst» til i høst. Etterkontrollen hos legen bekreftet vel også dette, og mente at nærmere 12 uker måtte jeg regne med før det var helt 100. Når jeg skal trene det jeg har lyst til blir det som de fleste vet MYE trening ikke minst være med på det man kan av økter med andre.

Nå ser det også ut til at jeg skal være med å sykle EM Beachrace i Nederland 10.desember, da Wubbo hos Skør’n spurte om jeg ville være med. Reiser da nedover med Jonas og kanskje noen sulten «Ulver» fra Vællers. Det blir helt sikkert sosialt, TUNGT og moro.

Takk til sponsorer og støttespillere i en litt trøblete sesong med infeksjon og skade:
Spiuk Norge for hjelm, sko og briller.
Sportspro AS for produkter fra Isostar og Holmenkol
Rojan Rundfahrt for solide og stive hjul
Hardrocx for at jeg får være ambassadør for deres kvalitetssykler
BHX for sykkelbekledning fra GSG Cyclingwear
– Bilia Gjøvik for enestående og unik service på min eldre Volvo
– Matthew hos 60 grader nord kiropraktikk for behandlinger og knekking
– Thomas hos kropp- og helseklinikken for smertefull men nødvendig massasje
Toten Treningssenter for muligheten til å gjøre den kjedelige styrketreningen som absolutt trengs
– Torshov Sport Gjøvik og ikke minst Kalle for alt sykkel- og mekkemas
– Raufoss og Gjøvik SK og treningskompiser som holder ut med mitt evige mas om treninger og ritt
– Sist men ikke minst kjerring og unger som holder ut med en aktiv gubbe

aug 13

Pølsejakt i Vællers

Idag var det nok en gang klart for et lite lokalt og fint ritt på Bagnsåsen med start og mål på Hellebekk. For første gang stilte ikke Arne Post til start, men til gjengjeld hadde Henrik Lunder Aalrust funnet veien i grisgrente strøk. Sammen med Ulvenbrødrene og en eldre harding fra Sagene IF, skulle man få testet formen.

Ikke mange forhåndspåmeldte, men veldig fint arrangement for store og små, disket opp av suverene ildsjeler fra Bagn og Begnadalen.

Ut fra start var det medvind og Tormod satte åpningsfarten, mens Henrik vispet fløte bak med sin altfor lette utveksling. Før første terrengparti tro jeg til litt i front slik at jeg fikk litt sikring gjennom gjørma. Ut på veien skilte det seg raskt ut åtte ryttere og i starten kjørte vi bra rulle og fikk god luke bakover. Etterhvert roet dette seg ned, om det var fordi ikke alle ville kjøre fort eller om det gikk fort nok er jeg litt usikker på… En ting er sikkert at Birger skal ha for at han tro til på egenhånd og fikk ei god luke til oss andre.

Inn mot andre terrengparti kom vi opp i ryggen på Birger og jeg lå som nr 2 før jeg etterhvert kom forbi. Fikk da følge av Henrik, og etterhvert mannen fra Sagene og Olav. Ut fra terrenget var vi brått bare fire mann som tro på videre. Vi hadde bra samarbeid og det gikk jevnt gjennom grusveien. Ved vending tilbake mot mål var det lagt på bra med ny grus som var høvlet utover. Litt medvind her som vanlig gjorde at det gikk jevnt trutt.

Da vi svingte opp mot siste terrengparti satte Sagene bra fart på sin lette sykkel med stiv gaffel. Med hytte i nærheten visste han om hver stein og kjørte veldig bra. Et feil sporvalg og jeg kom forbi og syklet i front i jevnt fart. Trillet kontrollert sykkelen over elva og bruene og plutselig var det bare meg og Sagene igjen. Olav hadde sluppet i terrenget og Henrik var uheldig og punkterte.

Opp de seige bakkene mot hovedveien samarbeidet vi bra så vi ikke skulle bli tatt igjen. Sagene giret ned i ei kneik og prøvde et rykk, men jeg var våken og stoppet det raskt. Svingte inn siste 2 km i motvind mot mål, byttet på å være i front, før jeg tok et magadrag med 2-300 meter igjen. Fikk raskt luke og kunne sikre seieren. Sluttiden ble ca ett minutt saktere enn året før, men med bløtere terreng og nyhøvlete veier var det nok ganske likt.
Selv om dette er et lite ritt er det utrolig moro med så mange kjentfolk som deltar og arrangerer rittet. Ikke minst er det stas at man får veldig god spekepølse fra mfkjott.no i premie.
Takk til Bagn IL for et flott turritt!

aug 07

Endelig over grensa ?

Da var det dags for Grenserittet igjen, også i år på tur og overnatting med Hunndalslosen i Østbergstugan. Værmeldingene var som de pleier for Grenserittet, varmt og sol. Det samme gjaldt det meste andre også. Gruer seg mer enn andre ritt, mest til starten og bingokjøringen ut av Strømstad men også spent på om form og bein fungerer som det skal igjen. Hardtailen var som på andre ritt i år satt opp med fast trak 2.1 slangeløst foran og bak.
Det som derimot var annerledes i år var et mye lavere deltagerantall og nesten fritt for svensker i elitefeltet, da det var svensk mesterskap samme helg. Ut fra start gikk det veldig greit synes jeg. Farten til mastermotorsykkelen gjorde at det ikke ble like mye kaos bortover asfalten. Følte jeg kom greit ut og det gikk fint gjennom de første gruskulene. Forbi gården og opp den vante grove grusveien hvor det trøkkes til. Siger litt bakover men klarer akkurat å være med på halen over toppen. I neste 90graderssving, etter litt over 11km,  kommer jeg på kanten og går rett inn i en granbusk. Mister da gruppa, kaster meg på sykkelen og gir det jeg har for å komme opp i neste gruppe som hadde passert. Brukte nok for mye krefter etter fallet, og klarte ikke å følge og måtte slippe.

Derfra kjører jeg halvannen mil alene. Selv om jeg burde vært negativ, var det diggbart å dunke bortover flatene og se at jeg hadde høy puls. Kom meg nesten opp på halen på gruppa foran, men når de satt 6-7 stykker og samarbeidet, ble det for hardt. Etterhvert kom neste gruppe opp og jeg kjørte brått sammen med Amundsen, Pettersen og Lierhagen. Følte jeg var aktiv i front sammen med noen få andre. Dessverre lite hjelp å få av de 15-20 som hang på i starten. FIkk sekundering om at vi var veldig nære gruppen foran på et tidspunkt, men da samarbeidet ikke fungerte lå vi bare ca minuttet bak de inn mot mål.

Terrengpartiene ristet av noen av de på halen, og inn siste biten mot mål var det som vanlig lading for spurt. Hadde ikke tenkt å legge så mye i det, men når vi kom ved siden av golfbanen og siste grusbakken før oppløpet, tenkte jeg at all trening er god trening, og liten tvil om at jeg trenger spurttrening. Følte jeg kom godt ut av det og var inne i mål på en 29.plass i eliten på en tid litt over 2t40min. Riktignok kjørte endel fra pulje 1 raskere enn oss, så sluttplasseringen ble vel 43.

På tross av velt, dårligere plassering og tid enn i fjor, føles det som om hodet og kroppen letta 10kg. Endelig snittpuls på over 180 igjen og ikke minst makspuls på 199. Sinnsykt digg å føle at man kan ta i igjen. Ser jo på wattallene at det ble tatt i i de første kneikene.

En uke med litt rolig mengde og en kvalitetsøkt, før Kongsvegrittet står for tur til helga.

 

jul 31

Northugtaktikk uten piff


På vei til Sjusjørittet, overskyet, halvgrått og temperaturen viste 8 grader i JULI. Dro oppover hele gjengen, gutta klare for barneritt mens vi voksna var ute og skulle kjempe mellom fåreskallene på grusveiene. Nå er ikke akkurat disse ulldåtta mine beste venner, men jaggu er det mange av de og da også deres mørke kaker i veiene innover fra Sjusjøen og Ringsakerfjellet.

Med løse armer og trøye med vindstopper gikk starten over Elgåsen i ganske lungt tempo, selv om beina mine ikke følte det slik. Håpet at dette bare var «pausebein» og at det skulle kvikne til underveis. Holdt meg langt fram i feltet uten å ta for mye vind og føringer. Liker ikke å snylte, men med de siste to rittene i bakhodet måtte jeg prøve å være sleip. Opp bakken ved Reina var det bom stopp i beina når det ble satt fart. Var jo ikke med i det hele tatt og datt igjennom feltet som en potitsekk. Null futt.  Klarte akkurat å karre meg med over toppen og etter kort tid kvikner beina til igjen. På dieselfart under terskel fungerer alt suverent.
Inn i første «terrengparti» med skiløype eller traktorveistatus klarer jeg akkurat å karre meg med på halen over. En liten dytt av Jonas Amundsen i grevens tid faktisk. Jonas hadde hatt uhell med kjempet seg mesterlig opp i front. Herfra til Rosinbakken var det greit å sitte i gruppa, men med en gang det ble satt fart var det bom stopp igjen. Beina vil ikke selv om kropp og puls føles veldig fine. Klarer akkurat å kjempe meg med i gruppe med Beiten og Jørgen gjennom siste stien, og kjører etterhvert en gruppe på grusen. Teten er ikke langt foran oss, men vi klarer ikke å samarbeide så vi tar de igjen, selv om vi var veldig nære.

Klarer akkurat å kjempe meg med over kneikene før Storåsen. Gir gass siste del av asfalten i håp om å komme gjennom tunnelen og inn på stadion i god posisjon. Risikerer ikke velt og skader på den løse grusen og er vel gjennom tunnelen som nr 3 i gruppa. Reiser meg for å spurte. Det holdt sikkert i maks 10 meter. Beina stoppet helt. Visper inn til mål til 20.plass totalt, ca halvannet minutt bak Jonas Amundsen som vant. Kjempemoro at du vant, Jonas! Mer jovial fyr å sykle med på ritt skal man lete lenge etter.
På vei til hytta til Jørgen for å dusje, sier Hege at jeg vant klassen M35-39. Med så mye snylting og slik beina var skal man vel ikke klage, men ting er ikke på stell.Med snittpuls godt nede i sone 2 og såvidt det er sone 4 puls, viser det at det langt unna normalen. Treningsintensitet og mengde etter infeksjonen har vært lavere enn normalt, så hadde håpet at det gjorde susen. Er påmeldt Grenserittet til helga, så får anstrenge meg ekstra for å ligge med beina høyt og ta en enda roligere uke i håp om at det kommer seg. Lettere sagt enn gjort 🙂

 

jul 24

Furusjøen rundt – oppattat og nedattat

Ladet opp til Furusjøen rundt med ungefri nesten hele uka og håpet beina skulle være bedre enn forrige helg da jeg har følt jeg har hatt mer overskudd i kropp og huet. Fredagen dro Hege og jeg opp til Kvam, og jeg ble med Haraldseth på opp den seige grusbakken fra Kvam, før vi koste oss ned igjen på stiene etterpå. Knallfine forhold og for en natur. Innlosjerte oss på nye Peer Gynt Hotel i Vinstra og avsluttet dagen med god pizza på Milano Pizzeria.

Lørdag morgen var det tidlig frokost og vi kom oss opp til start. Hadde et håp om at dersom beina ville skulle jeg være med å kjempe om seieren totalt i masterklassen med Joakim Vika. Veldig spent før start merket jeg, og da mest på egen form og bein. Følte meg tung på oppvarmingsrunden med Østen Bergum, men tenkte slik har det vært tidligere hvor jeg har hatt gode bein under rittet.
Ut fra start gikk det greit bak firhjulingen som loste oss fint avgårde, men allerede i første grusbakke merker jeg at dette blir tungt. Beina vil jo ingenting, selv om kropp og huet føler seg veldig bra ellers. Veldig vanskelig å beskrive denne følelsen. Er liksom ikke slik det pleier å være når man blir dritsliten av en for hard åpning. Er med helt til vi går av sykkelen opp skråningen før vi begynner å sykle på berget oppover fjellet. Her sier jeg bare til Joakim at han får komme seg frem i tet, for her er det tungt. Prøver å kjøre det jeg klarer oppover, men en etter en kommer de forbi. Fikk etter kort tid besøk av Østen, og vi snakket litt der vi tråkket oppover. Jeg var fast bestemt på å bare sykle over fjellet, bryte og ta veien opp igjen til Rondablikk, men Østen ville annet. Han sa jeg måtte ta det som god trening og i det minste slå følge med han inn. Fant etterhvert en fart og intensitet jeg klarte og holde, med puls vekslende mellom sone to og tre.

Etter Krøkla, over siste toppen og nedover igjen passerer vi en rytter, men så begynner Østen å merke antydning til krampe og sier jeg bare får sykle. Ut på grusen og forbi matstasjonen med en kjærkommen flaske fra faren til Fredrik Haraldseth. Får også beskjed om at vi ligger 10-12min bak teten. Holder jevnt trykk og oppover stiene fra Sålshaugen mot Hillingen og tar etterhvert igjen Hristo Holm og en til. Sykler jevnt videre og kontrollert nedover de bratte stiene mot Kvam, ene delen her viser 2.6km med -18% i snitt 🙂
Nede i Kvam stod gudskjelov Kari Mette Vika med en flaske til meg. Trodde ho hadde reist for lengst. Får i meg en bananbit og gel og trør jevnt oppover. Saktere enn » normalt», men jevnt hardt allikevel følte jeg. Fyttihelvete som sola steika oppi grusbakka. 5.6km med 7% stigning i snitt og temperaturen bikka 30 grader i sola. Vannflaskene på drikkestasjonen ble mye brukt til dynking av hode og nakke.

Etter siste langestasjon gikk det på autopilot i andregir om å komme seg til mål. Tenkte flere ganger på mitt første delmål, som var å ikke bli tatt igjen med EN time av eliten. Derfor veldig fornøyd med psyken og at jeg faktisk fullfører dette rittet. Helt kokt i mål. Tiden ble nesten den samme som for to år siden under noenlunde samme forhold. Kom i mål til 6.plass på 4.17, ca 13min bak Joakim som ble beste master. Grattis!
STOR takk til dere som gidder å hjelpe til med langing, Kari Mette, Bjørn, Dag og Sidsel, og ikke minst Hege som er med meg på denne galskapen 🙂 De gærne har det godt!

Helt rått syklet av Ole Hem med klar seier, og ikke minst like imponert over Vidar som nok en gang er på pallen i norgescup med sin tredjeplass. Imponert gutta!

Jeg syklet selvfølgelig på fulldemperen fra Hardrocx som fungerte prikkfritt. Det gjorde for første gang i år også fjernstyringen til demperen, etter suveren service hos Sykkologen på Lillehammer (https://www.facebook.com/sykkologen). Doningen hadde jeg skodd med Specialized Fast Trak Grid 2.3, panserdekk på nesten 800g og solid volum på de brede felgene fra Rojan Rundfahrt.

Håper på bedre bein og form videre i sesongen. Neste er forhåpentligvis Sjusjørittet nå på lørdag.

Eldre innlegg «