Det har blitt en tradisjon å sykle Valdresrittet, og med unntak 2013, har jeg syklet dette rittet siden jeg ble bitt av basillen i 2010. Har kamp om å henge med og posisjon inn i første terrengparti, motvind langs Syndin og vondt, hardt og som regel varmt opp mot Sonjavarden. Men naturen og utsikten i fjellet, sammen med endel kjentfolk langs løypa og i mål gjør dette til et av sesongens høydepunkt. 
I år var det vel nesten tidenes minste elitefelt, men ikke noe lettere av den grunn, med kun 14 startende i menn senior elite. Alle skjønte vel at førsteårs senior Tormod Weydahl var den man måtte prøve å holde bakhjulet til, og det gikk til dels veldig kontrollert opp mot Grønnsennhøgda og første terrengparti. 
Følte det gikk greit hit og satt godt med som nr 3 inn på kjerreveien, bak Weydahl og Granberg. Litt fight om posisjoner inn mot Ormestadstølen, men var fjerdemann inn på stien ned mot Svult. Men rett før kloppene merket jeg at bakhjulet begynte å slenge, og jeg fikk mindre og mindre luft. Hoppet av etter kloppene, trøkte på med en gasspatron idet gruppa bak passerte i stor fart. Kunne virke som guffa tettet det lille hullet inne ved felgen. Kastet meg ut på sykkelen og måtte gi det jeg hadde bortover grusveien for å klare å tette luka på 50-60m til de foran, for der satt jo Nermoen og taua som en gal.
Kom meg etterhvert opp og måtte hive godt etter pusten ei stund. Prøvde å få i meg godt med drikke og roe ned litt, men så merker jeg at det begynner å bli lite luft igjen. Motvind langs Syndin og grusveien innover mot Sonjavarden er tung alene, så bestemmer meg for å henge med så lenge jeg ikke sykler helt på felgen. Prøver å ta noen føringer når det er min tur, men er tungt å sykle og se på bakhjulet med under 10 psi. Får tatt et vannkrus ved drikkestasjonen og slengt oppi hjelmen, varmen er ikke min venn. Gynger bra innover, får flaska mi av super-Smører’n etter Syndinstogo. Kaster innpå en gel og drikker godt i varmen, men da vi skal svinge brått av og ta fatt på klatringa mot Sonjavarden er bakdekket helt flatt.
Må stoppe i krysset, fisker fram en skumboks, løsner ventilen og trøkker inn. Skumlegger nok sykkelen og legga mer enn inn i dekket og der forsvinner også ventilkjernen. I stresset ved første stopp kan det virke som om jeg fikk løsnet kjernen og ikke strammet godt nok. Leter febrisk etter den, og får hjelp av en løypevakt. FInner den etterhvert, og da kommer jammen Ole Werner, faren til Martin, kjørende og har fotpumpe. Får pumpet opp og kaster meg på sykkelen igjen. Desidert sist i elitefeltet.
Oppi bakken skimter jeg to rygger, og etter kort tid på stien plukker jeg første mann, og tar opp jakten på to nye rygger lenger fram. Tok ikke lang tid før jeg var forbi de, Mr BigOne Aas og Martin Støvern. Støvern henger seg på og jeg tauer i veien. Har bra flyt og fart i terrengpartiene føler jeg, og tar alt som god trening. Martin tar en kort føring før vi bikker ned mot Vaset og elva i stor fart. Kommer meg foran nedover og er først over brua. Setter et jevnt tempo oppover kjerreveien, merker at han må slippe, og tenker at jeg må sykle for å få ei god tid. 
I mål ender jeg på 11.plass. Ikke helt det jeg hadde sett for meg, men tror jeg fikk det beste ut av situasjonen. Da er det bare å kjøpe seg nye dekk og lade til Offroad Valdres på lørdag med 13 mil på mye sti i fin natur.
