Dagen etter at reinsdyrpølsa var sikret på Kongsvegrittet skulle jeg få en guidet stitur av Manengen på fine stier i Ultrabirkenområdet. Med utgangspunkt Pellestova i knallblå himmel, frisk fjelluft, bra selskap og knallfine stier var det veldig bra start på turen.
Helt til vi skulle tilbake til Pellestova for mellomlanding. Roligere og mer ufokusert sykling, og plutselig gikk jeg over styret og landet på skulderbladet i et skikkelig dunk. Prøvde å reise, men fikk raskt beskjed om å sette meg ned så jeg ikke skulle besvime. Prøvde å reise meg en gang til, men måtte sitte mer. Kom meg omsider opp og vi fikk tuslet ned til veien. Klarte å løfte armen på styret og sykle med en hånd til bilen. Fortsatt varm og med adrenalin i kroppen var jeg fortsatt litt optimistisk.
Kjørte bilen ned til Hunderfossen for å ta en dusj og hente Hege og unga som skulle kose seg der i det fine været. Tror jeg brukte et kvarter på å kle av meg, og fikk hjelp av en kollega, som tilfeldigvis var der, til å pakke bagen. Det ble da tidligere hjemreise og en tur til sykehuset for røntgen og ct. Bildene viste «dessverre» ikke noe brudd.
Fikk time hos legen dagen etter, som resulterte i to uker 100% sykmeldt og enda tre uker 50% sykmeldt. Jeg som elsker og sløven på sofaen hele dagen. Fikk utskrevet resept for Tramadol og noen andre medisiner. Like glad i medikamenter som å ligge på sofaen. Tramadolen spøy jeg som en gris av, så den ble brått kuttet ut, og jeg fikk en ukes kur med voltaren. Den virket å hjelpe. Kun ligge stille å ikke ha mulgiheten til å gjøre noe gikk meg på nervene, spesielt timene frem til lunsjtider. Etter råd fra Doc Stephansen, prøvde jeg meg på et lite program på rulla, hvor det var en liten økt på 45-60min hver dag. Andre uken løftet jeg armen frem på styret og prøvde jeg meg derfor på dette, og det hjalp ihvertfall på psyken.
Skjønte ganske tidlig at påmeldingen til Ultrabirken gikk fløyten, så den fikk jeg solgt. Ikke allverdens nedtur følte jeg, da jeg aller mest tenkte på og savnet det å kunne trene normalt. Det var derfor veldig godt når jeg endelig, etter to uker uten utesykling, tok meg en rolig tur langs veien med terrengsykkelen. Ukentlige behandlinger hos Matthew ved 60 Grader Nord Kiropraktikk, med nåler, massasje og knekking, hjelper utrolig føler jeg.
Uken etter fikk jeg også syklet endel, men 50% sykemelding var noe av det tåpeligste jeg har vært med på syntes jeg. Er hverken fugl eller fisk følte jeg. Får dårlig samvittighet om man gjør noe annet og ikke føler man at man er på jobb. Valgte derfor å friskmelde meg selv mandagen etterpå istedet.
Nå etterpå har det blitt bra med treningsøkter, men da fortsatt kun på grus- og asfaltveier. Skuldra blir gradvis bedre, men det går fryktelig sakte. Tålmodighet er jo min dyd 🙂
Sjekket terminlisten og så at Lygna Opp 16.september kunne være noe å prøve seg på. 16km motbakke på terrengsykkel fra Gulsvik til Lygna. Hadde god form på intervalløktene i forkant, men ritt er gjerne noe annet enn jevne intervaller.
Ut fra start gikk det jevnt, med snitt på 400w første 10min. Når da Pjåka og Martin skulle rykke og kjempe om noen Oakleybriller som spurtpris, ble beina fort stinne.Mellegård ble liggende mellom, mens Vinjar, Kjetil Juul Pedersen og jeg dannet en trio bak. Etter spurten nærmet vi Martin fort. Gjennom et par korte terrengpartier, hvor jeg klarte å skli litt på ei rot. Skulderen var ikke særlig happy for det, men tapte lite. Vi kjørte da fire jevnt på, hvor jeg etterhvert tauet de opp til det nye hyttefeltet, og gruppa hadde også fått besøk av Robinson-McKenzie. Ikke særlig taktisk som vanlig. Opp siste kneika halvannen kilometer fra mål tro Martin og Vinjar til, Martin fikk god luke, mens vi «gamlinga» ikke klarte å svare. Kom i mål til 6.plass. Ekstra moro at Martin klarte 3.plassen og ble 1000 kr rikere, mens Vinjar ble nr 5. Artig å sykle så mye med klubbkompiser!
Etter vridningen er jeg enda mer sikker på at jeg bør stå av syklekrossesongen i høst, og heller la skuldra lege seg. Trene godt og ikke minst litt «det man har lyst» til i høst. Etterkontrollen hos legen bekreftet vel også dette, og mente at nærmere 12 uker måtte jeg regne med før det var helt 100. Når jeg skal trene det jeg har lyst til blir det som de fleste vet MYE trening ikke minst være med på det man kan av økter med andre.
Nå ser det også ut til at jeg skal være med å sykle EM Beachrace i Nederland 10.desember, da Wubbo hos Skør’n spurte om jeg ville være med. Reiser da nedover med Jonas og kanskje noen sulten «Ulver» fra Vællers. Det blir helt sikkert sosialt, TUNGT og moro.
Takk til sponsorer og støttespillere i en litt trøblete sesong med infeksjon og skade:
– Spiuk Norge for hjelm, sko og briller.
– Sportspro AS for produkter fra Isostar og Holmenkol
– Rojan Rundfahrt for solide og stive hjul
– Hardrocx for at jeg får være ambassadør for deres kvalitetssykler
– BHX for sykkelbekledning fra GSG Cyclingwear
– Bilia Gjøvik for enestående og unik service på min eldre Volvo
– Matthew hos 60 grader nord kiropraktikk for behandlinger og knekking
– Thomas hos kropp- og helseklinikken for smertefull men nødvendig massasje
– Toten Treningssenter for muligheten til å gjøre den kjedelige styrketreningen som absolutt trengs
– Torshov Sport Gjøvik og ikke minst Kalle for alt sykkel- og mekkemas
– Raufoss og Gjøvik SK og treningskompiser som holder ut med mitt evige mas om treninger og ritt
– Sist men ikke minst kjerring og unger som holder ut med en aktiv gubbe
