De som kjenner meg, vet jeg er genuint interessert i trening og alt som har eller kan ha en sammenheng med trening og forbedring generelt. Når «Athenas foredrag» reklamerte for gratis webseminar med Anja Hammerseng-Edin med tema «Fokus er trenbart», måtte jeg jo prøve å få med meg dette.

Energisk og blid, som jo foredragsholdere gjerne skal være, snakker hun inspirerende om erfaringer og eksempler på «fokus» i hverdagen. I kommentarfeltet begynner deltagere å skrive og klage på at foredraget er «bare reklame», «kom med teknikker» og «hvordan skal vi trene på fokus da?». Selvfølgelig har et slikt foredrag, nettopp FOKUS på PR og at de skal selge seg inn, men jeg tenker også at Anja faktisk har gitt oss det foredraget skulle og hadde intensjon om. Gjennom sine praktiske eksempler i hverdagen, på trening og ellers gjelder det å ha disse tankene i bakhodet slik at man faktisk klarer å rette fokuset mot det man faktisk skal gjøre, si eller rett og slett hvem man vil være. Hver gang du føler du sklir ut og mister fokus, tenk at nå må jeg ta meg sammen og hente meg inn og være tilstede der jeg faktisk skal være, både fysisk og psykisk. Det er derfor ikke lett å bare gi lytterne verktøy å putte i postkassa, men man må faktisk finne sine egne metoder for å holde fokus og komme seg inn på rett spor igjen når man faller ut. Verktøyene kan være mange og er nok veldig individuelt.

Anja forteller om flere eksempler og situasjoner, og jeg har nok også kommet på flere selv, hvor man helt klart kan ta seg sammen og «være tilstede». Dette gjelder ikke bare i trening og fysisk aktivitet, men er vel så aktuelt ellers i hverdagen, i familien, med venner og på jobb.

Kremeksemplet fra Anja, som jeg da dessverre kjente meg igjen i med en gang, er når man kommer hjem etter endt arbeidsdag, gjerne sliten og lei, sulten og med lavt blodsukker. Man stresser inn, det er rot i gangen, man skal lage middagen og man føler at unger og alt annet er bråk og mas. Av og til begynner kjeftingen med en gang man kommer inn døra. «RYDD OPP dette med en gang!» eller om blir man da forstyrret i matlagingen eller det man driver med, så snakker man gjerne høyt og kjefter med en gang. Blir det bedre av det? Fungerer det egentlig? Effekten er jo faktisk bare at barna eller den andre også blir i dårlig humør, og budskapet når ikke frem. Kanskje bedre å si «Hva var det du mente eller ville?» Rett og slett lytte. Eller være ærlig og si » Jeg er sliten, kan vi ta det etterpå?». Og når det gjelder rydding og annet, ta det etter middagen, med mat i magen og stabilt blodsukker.

Et annet eksempel i hverdagen jeg selv må ta meg i nakken på, er evnen til fokus og lytte i samtaler. Jeg er nok ikke alene, men kriminelt til å la tankene vandre mens jeg er i andre samtaler, og gjerne avbryte andre mitt i setninger, helt ut av det blå. Noe jeg vil anta er veldig irriterende for de jeg da har samtale med, men også for meg selv når jeg oppdager dette. Antar at i hvert fall mine sykkelkompiser her på Gjøvik har merket dette 🙂

I treningshverdagen, da gjerne i lagspill eller trening i grupper, har vel de fleste hørt treneren si «Konsentrer dere», «Hold fokus», «Slutt å prat». Treneren eller instruktøren har da faktisk satt av sin tid til å veilede og belære andre med sin kunnskap. Dersom de kun gjør dette for betalingen, er det kanskje ikke like viktig for dem, men det er både lettere og mer motiverende om man har deltagere som er tilstede og aktive som er lærevillige og lytter.

Forrige søndag var jeg på første treningsritt i koronatiden. Hadeland CK ved ekteparet Kvåle har laget en rundbaneløype de ønsket å få testet ut. Endelig konkurrere og ikke bare trene. Selv om det bare er «treningsritt» blir fokuset og oppladningen noe helt annet enn en standard intervalløkt med intern konkurranse. Her har man da flere ting jeg fikk flashback til under foredraget til Anja.

Starten av rittet gikk greit, men allerede før en runde, av totalt fem var unnagjort, merket jeg allerede at jeg var helt ferdig. Beina ville liksom ikke og det føltes ikke som om det var overskudd og trøkk. Tankene begynner å fare og jeg mister fokus på rittet. Fokuset rettes mot lysten til å gi seg og bryte. Nærmer meg passering og jeg klarer å rette psyken mot at jeg hater jo å bryte, DNF (did not finish) skal ikke være et valg med mindre man må. Jeg må jo uansett vente på de jeg kjører med. Jeg har jo prioritert å bruke tid på å reise hit. På første runde var det to tekniske steder jeg ikke turte å ta det vanskelige, farlige og teknisk utfordrende A-sporet, og valgte det lettere og tregere B-sporet, også kalt chickenrun. Jeg klarte å rette tankene og fokuset mot at jeg skal fullføre og jeg skal ta alle A-spor på de resterende rundene.

Fokus kan som sagt rettes mot mye. Fokus handler om motivasjon og «hvem vil du være» som Øystein «Pølsa» Pettersen snakker om i mange sammenhenger. Jeg synes disse to tingene henger veldig mye sammen. Ønsker man å få utvikle og forbedre seg må man ha fokus på hvem man vil være. Dette gjelder innenfor mange, ja kanskje alle arenaer og temaer. Det kan være trening, kosthold, arbeidskarriere, familieliv, hvordan oppføre seg i sosiale medier eller hvordan man skal oppføre seg i trafikken.

Det viktige her er å ha fokus på det man kan gjøre noe med selv også. Har det noe for seg å kjefte å smelle? Har det noe for seg tute på den bilen som kjørte ut for tidlig eller ikke brukte blinklys? Er jeg tilstede i denne samtalen eller dette møtet? Hva skal jeg trene på under denne treningsøkten? Fokus på arbeidsoppgaver.

I dagens samfunn med mye fokus og tid brukt på sosiale medier, SoMe, er det også viktig å tenke over fokus og hvem man vil være. Er det nødvendig å kommentere dette bildet eller innlegget på Facebook eller instagram dersom det ikke er positivt? Konstruktiv kritikk er gjerne forsøkt som forslag til forbedring, men kan gjerne misforståes i sosiale medier. En kritisk eller litt for spiss kommentar kan velte stort lass, ødelegge dagen eller kanskje enda mer for den det gjelder. Ikke alle har det like lett, og sliter man allerede er det ikke alltid det er mye som skal til for at det tas feil. Er det noen man kjenner bør man kanskje heller ta den samtalen muntlig, da det er lett å misforstå hverandre, og ironi gjerne ikke oppfattes likt i skriftlig fora. Man bør uansett tenke seg om før man skriver og hvordan man formulerer seg. Prøve å skrive slik at det ikke kan bli misforstått.

Så, inspirert av Øystein Pølsa Pettersen, som for øvrig har webinar om nettopp dette torsdag 18.juni «HVEM VIL DU VÆRE» og «LAG EN GOD DAG».

Ha en fin helg og sommer

Endelig skulle jeg få det til å passe å prøve meg på 6-dagers etapperittet i Spania som jeg også var påmeldt i 2016, men som jeg da av ulike grunner ikke fikk reist på. Den gang måtte man kjøre på lag to og to, mens det nå de siste årene har vært individuelt ritt.

2020 er 10-årsjubileum og i år har de dratt fram det de mener er det beste av løyper og stier fra de foregående årene. I år skulle de 3 første etappene foregå med Jaèn som utgangspunkt mens de 3 siste hadde Còrdoba som vertsby.

Rittet startet tirsdag, så Martin Røste Omdahl og jeg tok fly ned lørdagen i forveien. Leide oss en bil, type Berlingo, som var veldig praktisk for to syklister med utstyr.

Ole Werner, faren til Martin, skulle komme etter tirsdagen og bistå med hjelp og langing på de fem siste etappene. Snakk om service!

Martin og jeg sjekket inn på et hostell i Jaèn, i et enkelt men stort tremannsrom med mikro og kjøleskap. Så veldig simpelt ut, men mer enn bra nok og ikke minst god plass. Martin syklet i klasseen menn elite med et ekstremt sterkt startfelt, MANGE proffer og totalt 124 startende. Jeg stilte i master 40, hvor det også var utrolig mange gamle proffer og verdensmestere, i tillegg til noen som fortsatt kun drev med sykling. I M40 var det 145 startende, mens det var over 800 påmeldte i hele rittet.

Søndagen brukte vi til å sykle gjennom 1.etappe som skulle være prolog med individuell start, mens mandagen ble brukt til å ta en ekstra sjekk av avslutningen på etappen og en siste utstyrssjekk. Begge syklet på fulldempere med justerbar setepinne skodd med Maxxis Rekon Race 2.25 EXO satt opp slangeløst.


Prolog – 22km og 972 høydemeter

Prologen var satt opp slik at man startet med 20sek intervaller. Hadde bestemt meg for å åpne kontrollert på en watt jeg visste jeg kunne holde hele rittet, og evnt øke på oppover den lange motbakken. Plukket folk jevnt og trutt hele veien, noe køsykling ble det når man kom til stier, både oppover og nedover, men ble heller aldri tatt igjen av noen ryttere.

Dette holdt til en 10.plass i m40 på tiden 1.19.30, mens proff og europamesteren som vant klokket inn på 1.08.26 (han vant for øvrig med 2.20 til neste mann). Martin syklet sterkt og klokket inn på 1.08.29, som holdt til 47.plass i eliteklassen.
Sett i ettertid ble jeg kanskje noe defensiv i forhold til den lange bakken og formen, men følte allikevel at det var godkjent gjennomføring. Wattmåleren viste snitt på 257w på etappen og 294 i normalized.

Etappe 2 – 70km og 2300 høydemeter

Arrangøren hadde gudskjelov bestemt at elite menn og damer skulle starte 2 min før resten av klassene. Utrolig greit så slipper man stressete mastere og turryttere som på død og liv skal presse seg frem og prøve å henge seg på elite så lenge som mulig. Det går i en ekstrem fart ut fra start, tror vi hadde 41km/t første mila før vi svinger av og går inn på grusvei mellom oliventrærne. Følte jeg klare å pushe bra på og prøvde å henge med så langt framme som mulig.

Racemode, lite å spare på nå og bare å bite seg fast. Rå natur, råe stier og bra stemning blant rytterne. Etter siste langing fikk jeg øye på ei RGSK-drakt foran meg i løypa, og skjønte Martin hadde hatt problemer. Ca ei mil før mål tok jeg han igjen med flatt bakdekk. Stoppet og gav han det jeg hadde med av utstyr før jeg fortsatte. Gikk styggfort på betongvei mellom olivenjordene mot mål, og plukket ryttere jevnt og trutt. Endte til slutt på 7.plass i m40 på tiden 3.38.00, 21 min bak vinneren i m40. Wattmåleren viste snitt på 223w på etappen og 271w i normalized.

Etappe 3 – 69km og 2000 høydemeter

Litt ekstra stress om morgenen med 50min kjøretur til vertsby, da etappe 3 skulle ha start og mål i Andùjar, en by noen mil unna. Samme startrutiner og bra fart ut fra start. Henger meg på ryttere som har vært enda sterkere i etappene før og føler det også er mer å trøkke på med. Også her enormt fine stier og trasee.

Ender til slutt på 5.plass i m40 på tiden 3.18,28, 18min bak vinneren.
Wattmåleren viste snitt på 238w på etappen og 290 i normalized.

Etappe 4 – 58km og 2050 høydemeter

Time og et kvarters kjøretur unna vertsbyen for etappen, men turen gikk veldig greit. Bratt opp og bratt ned er vel godt beskrivende for denne etappen. Prøve å henge med så godt som mulig langt framme til foten av den virkelige bakken etter ca 26 km. Selve klatringen på litt over 4 km og 10% i snitt. Føler jeg klatrer bra her og snitter på 291w, holder meg godt framme og motviasjonen er på topp.

Ned på andre siden var det på godt norsk stupbratt steinrøys, segment på 1.9km med -21% i snitt. Senkepinnen var nesten et must. I en 90 graders sving i skråningen, velter en spanjol foran meg, som gjør at jeg faktisk bare bikker på grunn av bratta og slår et par runder nedover. Gudskjelov henger sykkelen igjen i pedalen rundt ei lita buske. Kommer meg på igjen og fortsetter nedover. Selv med maks brems økter bare farta på tørr og rullende stein, men kommer meg hel ned. Går nesten direkte inn i neste bakke, halvannen kilometer med 14% i snitt, før det går i solid fart inn mot mål. Karret meg inn til en ny 5.plass i m40 på 3.06.33 og nå under kvarteret bak vinneren i klassa.
Wattmåleren viste snitt på 244w på etappen og 288 i normalized.

Etappe 5 – kongeetappen på 84km og 2150 høydemeter

Lang etappe og litt mindre høydemeter pr kilometer, noe jeg var utrolig positiv til. Jo lengre jo bedre nesten. Henger virkelig i strikken ut fra start og trodde nok lenge at smellen ville komme. Han meg på ryttere som var sterkere enn meg på de foregående etappene, men når vi kom halvveis følte jeg meg bare sterkere og sterkere og jeg bidro mer og mer. Følte jeg fikk flyt nedover og storkoste meg på stiene og siste 2 milene kjørte jeg fra de jeg syklet med og plukket eliteryttere jevnt og trutt.

I mål til 4.plass og 49.plass totalt av alle. Hadde nå klatret jevnt og trutt fra ca 115.plass på prologen via ca 90, 70, 60 og nå 49. Utrolig motivernede. Rittid på 3.57.17, under kvarteret bak vinneren m40.
Wattmåleren viste snitt på 255w på etappen og 281 i normalized.

Etappe 6 – 58km og 1300 høydemeter

Siste etappe og lysten til å forsvare 6.plassen sammenlagt var stor motivasjon. Hadde ca 20min å ta igjen for å ta en 5.plass, men mye kan skje. Slak start med ekstremt høy fart på grusveiene langs jorder. Ligger helt i front på hjul til pallplassene, men ca 11km sykler en rytter rett inn i styret mitt så jeg går i bakken i nesten 40 km/t, ligger bøyd og venter på at et lass av ryttere skal kjøre i meg, mens det verker av sår og slag, reiser meg opp, retter opp styret og sykler videre. Etter få meter er framhjulet flatt. Sjekker dekk for eventuelt hull som må plugges, finner ingen og kjører inn en luftpatron og sykler videre. Men etter kort tid er hjulet flatt igjen. Sjekker og ser at en eike har røket. Finne dekkspak, av med dekk, ut med eike, inn med slange og siste luftpatron. Forbipassert av så og si ALLE deltagere, ca 1000 ryttere foran meg i løypa, da siste etappen også var åpen for nye ryttere.
Slenger meg på sykkelen, for fullføre skal jeg. Medaljen for 10-årsjubileum vil jeg ha. Et virrvarr av slalom, forbikjøringer og roping om å prøve å få lov å passere. Tok et par «spanske» der hvor det var kø og løp forbi hopetall i bratte kneiker.

Forhjulet var selvfølgelig litt vinglete men fungerte knall. Kvalitetshjul bygget av Nico hos Rojan Rundfahrt var jeg glad jeg hadde nå. Dundret på det jeg var kar om, tross noe redusert kraft og bevegelighet i høyrebein etter fallet. Kom meg i mål til 19.plass i m40, og klarte å beholde 6.plassen sammenlagt med ETT sekund. Nok det 🙂

Ser i etterkant at jeg hadde halvannet minutt stopp når jeg trynet og ca 5 min med de to stoppene for luft og slange. Så sluttid ca 25min bak vinneren, med skavanker og gamping alene må jeg si meg fornøyd med.
Etter målgang var det en tur innom «røde kors» for å få sydd sammen et sår på albuen og renset noe skrubb. Det kunne helt klart gått verre.

Wattmåleren viste snitt på 224w på etappen og 274 i normalized. Snittet reduserers drastisk av stoppene.

Utstyr og sykkel
Ekstremt heldige med været, så det hold med kort-kort. Sol alle dager med unntak av overskyet på de to siste etappene. Seteveske med slange, patron, dekkspaker og verktøy. Hadde kjøpt med lett slange av type Revoloop som kun veier 45g (kr 249 hos Sykkelkomponenter.no). Hadde testet disse på vintersykkel og fungerte utmerket der. Martin benyttet denne når han fikk slange av meg på etappe 3 og denne rengjorde vi og jeg brukte den på siste etappe når jeg punkterte, fungerte suverent.
Kjørte med Fox Transfer senkepinne og 36T drav på min Quarq. Kunne nok hatt på 34T, men ville ikke bytte på noe som virket heller. Dekkene var Maxxis Rekon Race 2.25 EXO satt opp slangeløst med NoTubes Race guffe. Når jeg fjernet slangen her hjemme, så jeg at tre hull var tettet i framdekket. Så den guffen fungerer i hvert fall, og er lett å vaske ut etterpå.
King Cage flaskeholder er som vanlig bunnsolid og ingen flasker mistet. Ekstremt viktig på slike ritt i varmen. De koster en del, men mine er nå 8 år gamle, så det er inntjent i forhold til rimeligere varianter.
Drivlinjen hadde jeg renset med Smoove Prep hjemme før avreise. Fulgte bare videoen på produktets site hos Sykkelkomponenter.no før jeg satte det inn med Smoove Universal Lube etter bruksansvisning. Under rittet spylte jeg bare sykkel med høyttrykk, lot det tørke før jeg la på nytt lag med Smoove lube. Så og si lydløst drivverk og hadde ingen problemer med noe.

Mat og ernæring
Martin og jeg bunkret opp med baguetter, ost, skinke, musli og yoghurt på hotellrommet på ettermiddagene, slik at vi hadde alt klart for å fylle på med næring når vi kom tilbake på rommet. På kveldene gikk det i pizza.

Frokosten en 2-3timer før start bestod av hotellfrokost med 3-4 små rundstykker med ost og skinke, samt litt yoghurt med musli. Ca 30-60 min før start tok jeg en energibar, og 15 min før start koffeinshot begge fra Sponser.
På drikkeflaskene hadde jeg halvblandet med Sponser Long Energy og Sponser Isotonic med blodappelsinsmak. I tillegg til dette gikk det 5-7 energygel pr etappe.

Da var det kanskje på tide med en liten oppsummering av sesongen 2019. Det har vært en lang sesong konkurransemessig og etter NM Stomperrudrittet merket jeg at jeg var mentalt sliten og psykisk utladet. Fysisk var nok ikke heller ikke formen på topp lenger, men merket at det var så man følte seg umotivert for konkurranser. Det er slik jeg er satt sammen, og med fokus og tanker før konkurransene, merker jeg at det krever sitt. Men selv om jeg har følt meg sliten og umotivert for ritt, har motivasjonen for trening, og da mer lystbetont trening etter innfall, vær og dagsform, vært på plass. Lite slår da LANGE gode turer i godt selskap på gamle hjemtrakter gjennom Begnadalen påfyll hos Joker Finnøen 🙂


Dessverre har ikke motivasjonen og tiden i forhold til aktiviteter i heimen, gjort at jeg føler jeg kunne prioritere mye reisetid for de «korte» rittene i syklekrosscupen i høst. Skal man kjøre for rittene i norgescupen må man reise så man rekker gjennomsykling og befaring, og med ritt minimum to timer kjøring unna, føler jeg det blir mye å bruke 8-10 timer på EN time konkurranse.

Før sesongen hadde jeg satt meg opp to hovedmål som jeg ikke la skjul på, nemlig pallen i EM Master Terrengsykkel på Furusjøen og seier i NM Master Stomperrudrittet. Utrolig digg følelse å kunne huke av for at man faktisk klarte å nå de målene man hadde satt seg. Mulig dette også var med på at man følte seg «fornøyd med sesongen» og ekstra utladet nå på høsten.



I tillegg til disse hovedmålene hadde jeg også veldig lyst til å reise kjerringa i Offroad Valdres etter den begredelige opptredenen på «hjemmebane» i fjor. Dette følte jeg jeg klarte til gangs, med tider bedre enn jeg hadde på starten i fjor og så mye solosykling, og 13 min ned til Anmarkrud og over halvtimen til Beitmyren, Helgesen og Østvold. Selv om startfeltet kanskje ikke var like sterkt som året før, var det allikevel sterke navn bak meg på resultatlista.


Noen av resultatene fra sesongen:
– Styrkeprøven Oslo-Mysen: 5.plass totalt
– Terningenrittet: 4.plass i elite
– NC Trans Østerdalen 3-dagers: 14.plass sammenlagt i elite
– Trysil-Knut-rittet: 3.plass totalt
– EM Master Furusjøen rundt: 2.plass M35-39
– Valdresrittet: 11.plass elite
– Offroad Valdres helvegs: 1.plass singleklassen
– Finnmarsturen i Sverige: 25.plass elite
– Grenserittet: 19.plass elite
– BMC 1814 rittet: 2.plass totalt
– NM Stomperudrittet 1.plass M35-39
– Birkebeinerrittet: 3.plass M35.39 (2.48)

Føler jeg i år har tatt enda flere og nye steg nærmere toppen og dette gjør det enda artigere å drive med dette. Fyller jo 40 neste år, så da slår vel krisa inn for fullt, så jeg får begynne å trene mer 🙂 I år har jeg trent noe mindre enn året før, men har trent flere harde intervaller og bolker med intervaller enn tidligere. Har klart å skille mer på øktene og fått litt mer kvalitet etter inspirasjon fra NTG-miljøet på Lillehammer. I tillegg til dette har det jo vært et uvurderlig sterkt og solid treningsmiljø her på RGSK og Gjøvik med Vidar, Odd Erlend og Martin i spissen. Noe av det morsomste i hele år er å se de enorme stegene Martin har tatt i år når han endelig har fått trent mer som han ønsker og ikke blitt satt tilbake av sykdom. Helt rått har det vært å være med å ta del i det.

Må også få takke alle støttespillere og samarbeidspartnere. Liten tvil om at jevnlig knekking hos Matthew ved 60 Grader Nord Kiropraktikk og knaing av stinn og stiv muskulatur hos Thomas ved Kropp og Helseklinikken er med på å hindre skader, fremskynne restitusjon og gjøre kroppen klar for mer belastning. Dette sammen med slynge og styrketrening på Toten Treningssenter er kanskje ikke veldig målbart i form av resultatene, men det er liten tvil om at dette har vært sterkt bidragsytene til at jeg har vært sykdoms- og skadefri hele året.


Til slutt må jeg takke Ronnie, aka Smører’n, for uvurderlig support, sparring og støtte under mange ritt og treninger i sommer. Skravelturer på leit etter nye veier og stier er balsam for sjela. Nye turer venter neste sommer når fluorrøyken har lagt seg i smørebussen.

Ladd for legge ned jobben som trengs i vinter, og håper det vil gi enda litt bedre form og resultater neste år. Da er det bare å vente på terminlister å finne seg noen solide mål å sikte seg inn mot 🙂

Så var det dags Birken, og som vanlig er det nesten som sesongavslutning å regne. Dessverre er det slik at etter Birken er det få ritt og lite deltagelser. Litt trist da det er så mange fine dager og muligheter i september og delvis oktober, men man har jo alltids muligheten for noe sykkelkrossing.

Kom oss til Rena altfor tidlig som vanlig, hentet startnummer, skravlet med kjente og varmet opp litt. Daff, tung i hodet og ikke helt topp motivert før start, men over fjellet skulle jeg uansett. Hardtailen var satt opp med stiv gaffel og slangeløst med gamle Fast Trak S-Works 2.0 foran og Renegade S-worsk 1.95 bak.

Ut fra start var det som vanlig en kamp om plasseringer, og mange småvelt og mye bremsing på asfalten oppover. Ble presset ned i grøfta en gang, men unngikk velt og kom meg opp igjen via en busslomme og plutselig lå jeg i fremste rekke i motvinden.

Nærmet oss grusen og det ble støtet rykkvis oppover, merket tidlig at dette var tungt i dag. Høy puls og slitne bein tidlig, men klarte å karre meg med forbi Skramstad. På kulene etter Skramstad gikk det fort og det ble bra strekk før strikken min røk. Nå gikk det tung, men plutselig fikk jeg rare lyder fra drivverket. Tittet ned men så ikke noe, hoppet av, sjekket om kassett var løs, vispet rundt og så at kjedet hadde hoppet på innsiden av nedre trinsehjul. Etter litt knot fikk jeg løsnet det og fikk det på plass. Tittet nedover veien og så neste gruppe 100m lenger nedi bakken. Slengte meg på sykkelen og tenkte jeg får holde de bak meg slik at jeg kan safe ned bratteste delen mot Djuposet.

Kom over brua i Djuposet som nr 2 i gruppa, hoppet av sykkelen og småjogget og gikk raskt oppover. Holdt posisjonene noenlunde og var blant de første i gruppa ut av terrengpartiet. Gruppa ble etter hvert ganske stor, og som vanlig var det mange som ikke ville eller orket å være med å kjøre. Spesielt fra Kvarstad til Storåsen. Leveika, Tokle og et par til var med i motvinden. Hjalp ikke akkurat på at vi fikk bra med regn og søle på dette strekket heller. Som vanlig var det utrolig godt med cola fra Korslund på toppen etter Kvarstad.

Innover mot Storåsen rykket Westgaard til og kom i fra, men ellers var vi bra samlet. Litt rykkvis, men til ingen nytte. Kom meg inn på stien ved Sjusjøen som 3-4 mann, og det gikk i bra fart nedover. Begynte å ta igjen mange av de tidlig startende som var slitne, så det ble mange farlige situasjoner. Utrolig nok skal også noen av syklistene på død og liv presse seg lenger frem i rekka også nedover her. Livsfarlig og totalt unødvendig da det uansett samles på Sjøsetervegen. Birken burde se og gjøre noe med startordning, se på Cykelvasan for eksempel. Raskeste starter først uansett alder.

På Sjøsetervegen gikk det også rykkvis, men klarte å komme meg først inn på stien ved Birkebeinerstadion, og hadde bra kontroll. Gudskjelov strakk det seg bra og delte seg opp i mindre grupper. Gønna på det jeg hadde nedover, et par prøvde på presse seg inn og være frekke i sjikanen før ballettbakken, en veltet og en kjørte tvers igjennom sperrebåndet. Slapp på bra ned ballettbakken, og klarte å holde meg foran til mål. Moro å ha med kjente unggutter i Vinjar Løkken og Sindre Sagbakken inn.

Klokket inn på 2.48.18, som holdt til 37.plass totalt og 3.plass i m35-39. Fornøyd med både tid og plassering når ting ble som de ble, selv om jeg selv hadde håp og tro om å være med i gruppa litt lenger fremme.

De siste ukene før Birken har jeg vært følt meg gira til trening, med både trøkk og kvalitet på fellestreninger, men allikevel har jeg følt meg mettet og fornøyd for sesongen når det har kommet til ritt. Tror og føles som den siste futten fikk utblåsning under NM. Kan allikel se tilbake på mye bra denne sesongen synes jeg.

Helgen før NM valgte jeg å ta turen til BMC 1814-rittet istedetfor å utsette meg for over fire timer konkurransetid i regn og surt vær i høyfjellet på Rjukan og Helterittet. BMC-rittet ble en seig tur på regntunge grusveier med godt samarbeid med Jonas Amundsen og støtecup for å riste av oss folk underveis. Rittet resulterte i at Kjell Karlsen, Jonas og jeg skulle gjøre opp om seieren inn på oppløpet. Jeg klarte å kapre andreplassen bak Jonas, som sterkest underveis og vant fortjent. Rittid på to timer og wattall på henholdsvis 318 i snitt og 350 i normalized sier litt om hvor tunge forhold det var. Tok i gjorde vi ihvertfall 🙂



Så var dags for sesongens andre hovedmål, gull i NM Terrengsykkel Maraton (XCM). Det første hovedmålet var pallplass i EM Terrengsykkel Maraton hvor jeg klarte å dra hjem med sølvmedalje fra Furusjøen i Kvam
( http://roarsollie.net/solv-i-em/ ). For tredje året på rad var det meldt bøttevis med regn på rittdagen selv om arrangøren nå hadde flyttet det nesten en måned tidligere.

Hodet begynner å bli metta og sesongen lang, så var veldig usikker på hvordan dette skulle gå. Ikke minst var det mange sterke påmeldt, som jeg var usikker på hvordan jeg la an i forhold til. Anså vinner fra de to tidligere år, Rasmus Strand fra TVK som den kanskje sterkeste, sammen med tidligere norgesmester Ole Christian Fagerli og ikke minst Kjekkas’en Dag Torp-Hansen. Ingen av disse har jeg syklet terrengsykkelritt med og mot på mange år. Både Rasmus og Dag er enormt sterke på landeveien, og Fagerli er kjent for solid teknikk og veldig høyt nivå tidligere. I tillegg til disse var det flere som også deltok i EM.

Tok kommandoen bak masterbilen med Espen Helgesen i klassen yngre enn meg, og det ble satt voldsom fart i starten. Allerede etter noen hundre meter i skiløypa var det umulig å se noe gjennom gjørmedekte briller, så de ble raskt satt på nakken. Det splittet seg raskt opp og vi var 4-5 stykker på vei inn mot første sti. Visste nøyaktig inngangen med en krapp sving, og klarte akkurat å ta inner’n og komme meg foran Rasmus, og var tredjemann inn på stien. Skikkelig sleaføre i gjørma langs elva, og skjønte raskt at det måtte ha skjedd noe med de bak. Ut på veien og inn mot første langing var vi fire mann. Var så heldig å ha langing to ganger på hver runde, som nesten var et must i dette gjørmebadet.

Inn på neste sti splittet det seg enda mer opp, Helgesen rykket fra mens Dag og Lars Gurandsrud fikk en luke til meg. Klarer de å holde denne farten inn så har de fortjent det tenkte jeg litt for meg selv husker jeg. Cirka ei mil senere var jeg tilbake i ryggen på de begge og merket at de var slitne. Først begynte Dag å henge etter, mens Lars og jeg fortsatte. Jeg tok kommando nedover stien fra toppen, da jeg hadde kjørt der tidligere og luka bakover ble større. Nede langs de sleipe kornåkrene fikk vi etterhvert besøk av Jonas, som tauet på på vanlig vis. Slengte meg på hjul og inn mot runding måtte Lars flere ganger gi luker.

Vi ble raskt to villvællerser i tospann, hvor jeg hadde mer enn nok med å holde hjulet til Jonas. Langs elva igjen og jeg holdt på å bli gjeddemat, mistet totalt grepet og skremte gjeddene i sivet. Måtte av sykkelen og klatre opp på stien igjen, eller dvs opp i gjørma. Klarte aldri å ta igjen Jonas, selv om vi lenge holdt avstanden til hverandre.

Det ble en kamp mot seg selv. Hele tiden holde fokus, jobbe på og gi det man har. Motivasjonen var naturligvis høy, da jeg visste jeg ledet, og inn på tredje langing fikk jeg vite at jeg ledet med over minuttet på Dag. Ble da enda mer fokusert på å unngå teknisk og punktering og safet veldig nedover og på steiner.

De siste fem kilometrene var slitsomme, og det flimret foran øynene. Dvs i den grad man klarte å se. Øyne og kropp var totalt nedsylta i gjørme.


Utrolig digg følelse å ha sliti seg gjennom mesteparten av sisterunden alene og klart å holde unna. Digg å ta norgesmestertrøya i masterklassen for andre gang, forrige gang i 2016 ( http://roarsollie.net/norgesmester-terrengsykkel-maraton-master-m35-39/ )

Utrolig morsomt å se at kompis Martin kjemper seg inn til en 5.plass i eliteklassen, mens Odd Erlend blir nr 8. Prestasjon å fullføre 3 runder her på godt over 4t rittid.

Utstyr
Sykkelen hadde jeg forøvrig justert litt på for anledningen. Tok av senkepinne, satte på de letteste delene jeg hadde tilgjengelig i boden og valgte Maxxis Rekon Race EXO 2.25 slangeløst. Sykkelen veide inn til småpene 10.1 kg med dette oppsettet. Sykkel og drivverk fungerte utmerket. Smørte kjedet godt med Holmenkol Lube Extreme spray og påførte godt med Rex Chain Lube og tørket av overflødig etterpå.

Ernæring
Spiser alltid havregrøt til frokost 3-4t før rittstart, og tar et par brødskiver ca en time før start, Sponser High Energy bar ca halvtimen før start og en koffeinshot rett før start (Sponser Activator 100) .

Det var ikke lett å få i seg nok drikke underveis, da det var mye sti, glatt og flasker var nedsyltet i gjørme. Hadde som nevnt to langinger per runde, og hadde da halvblandet Sponser Long Energy og Sponser Isotonic på flaskene sammen med en Salt Caps-tablett Tapet en Sponser Liquid Energy Plus på hver flaske, slik at jeg var sikret å få noe hele tiden. I tillegg til dette hadde jeg en «tannkremtube» Sponser Liquid Energy BCAA på lomma. Fikk i meg all gel under rittet, men merket på sluttet at det altfor lite drikke. Helt dehydrert flimret det foran øynene…