I år intet unntak, deltagelse i Norges største ritt, massemønstringne fra Rena til Lillehammer. Dette er det rittet folk snakker om og mange har som mål. Selv må jeg si det er det kjedeligste og «dyreste» rittet av de alle. Men det at alle snakker om det og så mange sykler det, gjør at det er dette som blir sesongens sammenligningsmål, man ser om man har fremgang og det er det alle kjenner til. I år hadde jeg før sesongen startet et mål om å kvalifisere meg til eliteklassen og elitestart. Dette mente jeg var realistisk og noe jeg burde være god nok for nå. Midtveis i sesongen var jeg godt innenfor de 300 beste på rankinglisten til Birkebeiner, men etterhvert som de større rittene kom på høsten falt jeg dessverre akkurat utenfor.
Hadde også sagt at jeg skulle sykle Ultrabirken dersom jeg ikke kvalifiserte meg til eliten, men jeg følte formen var bra og at jeg hadde hatt noe stang ut med blant annet punktering på Grenserittet. Bestemte meg derfor for at jeg skulle kjøre i aldersklasse og gi det jeg hadde så lenge jeg klarte.
Tirsdag før Birken var det som sagt VM rundbane master på Lillehammer, og dette hadde derfor fått fokuset frem til da. Dette gjorde nok at nerver og tanker ift Birken ble noe redusert, og jeg klarte å senke skuldrene mer følte jeg. Klarte jo til og med å sovne relativt greit fredagen før.
Kl 03.50 ringte vekkeklokken lørdag morgen, felles avreise fra Skysstasjonen på Gjøvik i minibuss kl 04.30. Sykkel, sekk og bag var klargjort kvelden før. Frokosten ble inntatt på veien til Rena og var som vanlig før Birken to dobbelaction med nugatti med farris til drikke. Sykkel var satt opp med Race King RaceSport 2.2 med tykke butylslanger, stiv gaffel og jeg hadde satt på 38T drev foran. Vekta på sykkelen stoppet da på 8.1 kg.
Framme på Rena litt over en time før start, og tok meg tid til «bare» to dobesøk. På Rena var det overskyet og litt grått, ca 10 grader og ingen nedbør. Alle var lettet over at det yret som var spådd ikke så ut til å komme. Syklet med kort shorts, Craft super t-skjorte med windstopper, trøye og lange armer. Syklet bort til bagasjedroppen og gjorde klar så jeg hadde 30 min til oppvarming før jeg gikk til startslusen ca et kvarter før start.
Fikk varmet opp greit, kjørte noen korte stigningsdrag på 30-45 sekunder i bakke, og trillet bort til startslusa med Hans Ivar Festad. Vi klarte å snike oss inn fra siden i front, hvor det var flere ansikt vi kjente. Her var også de vi trodde vi kom til å sykle sammen med over fjellet, blant annet en trio fra Lillehammer med brødrene Jevnesveen og Eivind Opsahl.
Ut fra start gikk det greit, og jeg tok et lite jafs for å posisjonere meg i front på de to kritiske stedene, under undergangen og ved 90-graderssvingen før det går opp mot Skramstad. Dette gikk veldig bra, og godt å ikke ligge midt i klynga med skubbing, hekting, dytting og fare for uhell. Oppover mot Skramstad synes jeg det gikk veldig greit. Følte ikke det gikk på grensa, og følte til tider at det kanskje gikk litt sakte. Passerte Skramstad på 29.57. Tenkte bare at dette er fint, ikke stresse, for det kommer til å gå fort nok fra Djuposet og i terrengpartiet.
Ned mot Djuposet lå jeg vel i posisjon 8-10, det gikk styggfort nedover, og kom meg greit til gåbakken. Der ble det for en gangs skyld gått fort, og ikke løpt. Dette passet meg bra, da jeg fort blir veldig stiv. Pulsen var høy selv om man går fort, og det var bare å forsere de vi tok igjen, somm gudskjelov holdt seg til høyre stort sett. Kastet oss på sykkelen så snart sjansen bød seg, og tråkket oppover. Første halvdel gikk greit, men det ble vanskeligere å holde hjulet til Festad og de andre ettersom vi tok igjen større grupper som vi måtte forbi. Dette gjorde at det etterhvert ble luke til de 5-6 første.
Ut av terrengpartiet med Vegar Jevnesveen på hjul så vi de andre nesten 100 meter lengre fram. Satte meg til rette og forsikret meg om at Vegar lå på hjul, og kjørte oss ganske raskt opp i ryggen på de andre igjen. Dette kostet nok mer enn jeg følte, men man må ta noen magadrag om man skal ha en fair sjanse til å være med over. Derfra satte vi igang rulle, og det gikk til tider styggfort innover mot Bringbu, så jeg lå på over 190 i puls innover i rulla. Strava viser at vi hadde veldig rask tid fra Skramstad til Bringbu (10.plass på segmentet før eliten startet, og da er alle tidligere år som er registrert med). Passerte Bringbu på 57.46.
Etter Bringbu tok vi igjen en stor gruppe fra pulje 3, og her satt KLUBB-kompis Lindstad. Han og mange andre hang seg da på oss, og det ble etterhvert vanskeligere å kjøre rulle. Vi hadde ett langt tog bak oss som hang på. Ved passering av store grupper innover fjellet var fokuset på å holde sammen og ikke miste de jeg hadde kjørt sammen med fra start. Tok også igjen Geir Nysveen som hadde hatt uhell tidlig i rittet. Han var en jeg har syklet med blant annet på Grenserittet, så jeg visste at han kom til å være med å bidre.
Festad var sterk innover fjellet, sammen med en som hadde Foss sykler. Passerte Kvarstad på 1.37.09. Ved Rosinbakken klarte disse to nevnte å sykle fra oss andre. De hadde rett og slett mer krutt. Kjørte opp Rosinbakken i det tempoet jeg klarte der og da, og var da sammen med Vegar, Geir og Eivind, og en lang hale bak oss…
Over toppen så vi at de to som kom fra oss ikke hadde klart å holde sammen, og dermed skjønte vi at vi kom til å ta de igjen innover mot Storåsen og ned fra Sjusjøen. Passerte Storåsen på 2.17.42, og med skjemaet til 2.55 i hodet, ante jeg et håp om å komme under 2.50.
Nedover fra Sjusjøen gikk det styggfort på asfalten. Så fort at man ikke får syklet forbi, da luftmotsanden er større enn jeg har utveksling til. Lå greit plassert med ca 10 stk foran meg, og rett før vi svinger inn mot kanalen, avventet jeg bremsingen og smatt forbi slik at jeg kom inn på grusen i andreposisjon. Sammen innover grusen med Lillehammerduoen gikk det fort, og vi klarte å holde den lange rekka bak oss…
Nedover Sjøsetervegen var vi altfor mange og tok igjen ei stor gruppe. Dette skaper som vanlig mye kaos og cowboykjøring. Vi fra pulje 4 og Geir klarte å komme oss i front og kontrollerte idet vi svingen inn på Birkebeinerstadion. Mye bedre innkjøring på Birkebeinerstadion i år, da vi slapp unna to skarpe svinger på løsere underlag.
Nedover på asfalten og inn i Ballettbakken gikk det fort men kontrollert, og jeg la meg bakerst i gruppa med sikringsmargin til de foran. Ofrer ikke liv og helse når man uansett er sikra ei god tid og målene er oppnådd. I mål var vi fra pulje 4 da henholdsvis nr 1-5 i M30-34, jeg på 2.50.59, og tida vår ble kunn slått av Lars Berger, som imponerte med solokjøring fra pulje 5 på 2.49. Dette var da før eliten hadde kjørt.
Fornøyde gutter i mål, Hans Ivar Festad til venstre.
Ved avreise Lillehammer og demontering av framhjul ser jeg til min store lettelse at jeg har hatt bra flaks allikevel. Rift i framhjulet så slangen tyter ut 🙂
Strava viser en snittfart på 32.1 km/t, snittpuls på 185/86% og makspuls på 199. Ikke like høy puls og O2-trasee som VM, men låra blir mer mørna av grusbankinga.
Må også gratulere Vidar Mehl med mye tv-tid og 6.plass i menn elite. Rått comeback etter skaden.
