Så var man hjemme igjen til skikkelig vintervær, etter skikkelig nederlandsk møkkavær. Ikke normal kost for en østlending å sykle i tung sand i regn, sludd og snø, mens man prøver å unngå skjell og møtende syklister. Var så heldig at Wubbo hos Skør’n sykler ordnet så jeg kunne få være med villvællersen Jonas Nermoen nedover til Nederland for å prøve meg på strandsykling. Arrangøren var interessert i å få med folk fra flere land og dekket overnatting og startkontingenten vår. I tillegg hadde vi den luksusen av at vi ble fraktet til og fra flyplassen.
Strandsykling er en gren som er veldig populær i Belgia og Nederland, med mange ritt og selvfølgelig en spesiell type sykkel. En slags hybridsykling med plass til brede ballongdekk og et spesialutviklet styre. EM i strandsykling, som for andre året på rad var offisielt EM, viste seg å bli en psykisk og fysisk prøvelse med 54km i sludd, snø og masse vind.
Varmet opp i regnvær og bare en plussgrad. På start var det nesten opphold. Jonas og jeg fikk veldig bra startposisjoner, da det var startposisjon etter land. Vi ble derfor passert i rad en og to, mens Tour de France- ryttere og andre kjente navn, som blant annet Koning, Zinkeldamm og Hoogerland , måtte stille i startpuljer bak oss.
Ut fra start ble det spurtet helt hinsides, tenkte det ville sette seg når vi kom ned til vannkanten, men den gang ei. Spurtingen bare fortsatte. Hev etter pusten i vinden så det peip i fuglebrystet og beina stod rett ut. Måtte etter hvert bare se meg passert av mange. Følte jeg var desidert sist. Mot runding etter 5-6 minutter begynte det å etablere seg en gruppe og vi fikk satt i gang en vifteformet rulle med vinden side imot. Kunne skimte Jonas i en mindre gruppe rett foran, og tenkte vi kom til å ta de igjen. Ikke nubbsjans til å komme fra gruppa med den vinden. Her var det bare å innfinne seg i å være med i rulla og håpe det kom noen sterke slow-startere.
Nordover begynte det å sludde og været var bra ufyselig. I nord skulle vi opp over sanddynene og inn på en promenade litt nordover før vi skulle over sanddynene og ned på stranden igjen. Måtte løpe opp og prøve å unngå å tryne på veien ned igjen, før det var ca ti strake kilometer til runding en runde.
På vei sørover for siste gang. Fingra var stivfrosne og vonde, neglspretten så det sang. Ble passert av beste mastere med fem minutter, good old Erik Dekker, hang meg på, men da fikk jeg klar beskjed fra en følgebil om at jeg ikke kunne være med. Viste seg i etterkant at jeg kunne snyltet hjul, men ikke være med å bidra i rulla. Var jo mye bedre fart der, men hoppet av og ned igjen til gruppa mi.
Mot mål virket det som om flere i gruppa var ferdige. Hvilken plassering jeg kjempet om ante jeg ikke, men jeg skulle i hvert fall ikke gi meg uten kamp. Klarte å komme først inn mot sandkanten som måtte forseres før mål og dermed unngå velt og kløning. Jammen klarte jeg ikke å vinne en avslutning i det minste!
Jonas i mål i finværet 🙂
Jeg kom inn til 47.plass, Jonas på 44.plass litt over halvminuttet foran meg og vi var ca 12 minutter bak vinneren Ockeloen. 3-4 timer etter målgang var det kommet 15 cm snø. Kaos med brøytebiler og mye forsinkelser i flyavganger.
Takk til Wubbo, RGSK og jobben for at jeg fikk muligheten til å være med på dette, og ikke minst Jonas for turen 🙂
