Da var det dags for Grenserittet igjen, også i år på tur og overnatting med Hunndalslosen i Østbergstugan. Værmeldingene var som de pleier for Grenserittet, varmt og sol. Det samme gjaldt det meste andre også. Gruer seg mer enn andre ritt, mest til starten og bingokjøringen ut av Strømstad men også spent på om form og bein fungerer som det skal igjen. Hardtailen var som på andre ritt i år satt opp med fast trak 2.1 slangeløst foran og bak.
Det som derimot var annerledes i år var et mye lavere deltagerantall og nesten fritt for svensker i elitefeltet, da det var svensk mesterskap samme helg. Ut fra start gikk det veldig greit synes jeg. Farten til mastermotorsykkelen gjorde at det ikke ble like mye kaos bortover asfalten. Følte jeg kom greit ut og det gikk fint gjennom de første gruskulene. Forbi gården og opp den vante grove grusveien hvor det trøkkes til. Siger litt bakover men klarer akkurat å være med på halen over toppen. I neste 90graderssving, etter litt over 11km, kommer jeg på kanten og går rett inn i en granbusk. Mister da gruppa, kaster meg på sykkelen og gir det jeg har for å komme opp i neste gruppe som hadde passert. Brukte nok for mye krefter etter fallet, og klarte ikke å følge og måtte slippe.
Derfra kjører jeg halvannen mil alene. Selv om jeg burde vært negativ, var det diggbart å dunke bortover flatene og se at jeg hadde høy puls. Kom meg nesten opp på halen på gruppa foran, men når de satt 6-7 stykker og samarbeidet, ble det for hardt. Etterhvert kom neste gruppe opp og jeg kjørte brått sammen med Amundsen, Pettersen og Lierhagen. Følte jeg var aktiv i front sammen med noen få andre. Dessverre lite hjelp å få av de 15-20 som hang på i starten. FIkk sekundering om at vi var veldig nære gruppen foran på et tidspunkt, men da samarbeidet ikke fungerte lå vi bare ca minuttet bak de inn mot mål.
Terrengpartiene ristet av noen av de på halen, og inn siste biten mot mål var det som vanlig lading for spurt. Hadde ikke tenkt å legge så mye i det, men når vi kom ved siden av golfbanen og siste grusbakken før oppløpet, tenkte jeg at all trening er god trening, og liten tvil om at jeg trenger spurttrening. Følte jeg kom godt ut av det og var inne i mål på en 29.plass i eliten på en tid litt over 2t40min. Riktignok kjørte endel fra pulje 1 raskere enn oss, så sluttplasseringen ble vel 43.
På tross av velt, dårligere plassering og tid enn i fjor, føles det som om hodet og kroppen letta 10kg. Endelig snittpuls på over 180 igjen og ikke minst makspuls på 199. Sinnsykt digg å føle at man kan ta i igjen. Ser jo på wattallene at det ble tatt i i de første kneikene.
En uke med litt rolig mengde og en kvalitetsøkt, før Kongsvegrittet står for tur til helga.
