Etter å ha fått mageinfeksjon etter uønsket inntak av sauebæsj på¨Trans Østerdalen for to uker siden, var det dags for å prøve seg på Valdresrittet denne helgen. Veldig spent på kroppen da jeg har følt meg småuggen lenge etterpå. Fikk telefon med svar på prøvene at det var campylobakter/tarminfeksjon som vi antok. Følte det satt i kroppen en 10-12 dager, og ennå var ikke overskudd eller bein helt på topp. Med fin ferie og mange rolige stiturerer på Slettestrand håpet jeg derimot at dette skulle komme seg. Ingen rittsommer uten idylliske Vadresrittet, som nesten er å anse som «hjemmebane».
Under oppvarmingen var det lite futt, men det har det også vært før, og jeg håpet i det lengste at det ble annerledes når startskuddet hadde gått.
Ut fra start ble det satt mer fart enn tidligere Valdresritt bortover flatene, og visste Bjerkseth var giret på løyperekord under de fine tørre forholdene.
Opp de vanlige kneikene ble det satt mer fart og jeg merket i første lengre bakke at beina ikke hadde noe å gi selv om kroppen og pulsen var veldig fin ellers. Jeg ville så gjerne mye mer, men måtte bare slippe meg bakover i feltet. Skjønte det uansett kom til å samles igjen etterpå før den lange stigningen opp mot Grønnsennknipa og første terrengparti. Prøvde å være taktisk og glid forbi og ta med fart inn i front i bakkene, slik at jeg hadde mer å glid bakover på. Dette fungerte veldig bra så langt.
Inn i terrengpartiet og jeg så det skilte seg ut noen ryttere med blant annet Bjerkseth, Fjeld og Buttingsrud. Jeg måtte prøve å komme meg med på gruppe to ut på veien langs Søndre Syndin. Tok et magadrag og klarte akkurat å komme opp på halen. Det ble kjørt bra nordover langs vannet og etter at lokomotivet Lien kom innpå ble det satt ekstra fart. I bunn av bakken mot Sonjavarden var vi helt opp på halen på de tre i front. Nå hadde tydeligvis Jonas fått liv i låra og ville ha meg med på å komme frem mot teten oppover, men jeg hadde ikke nubbsjans. Med en gang jeg tok i 20-30 sekunder, så var beina dønn stive og sure. Da var det bare å komme seg i eget tempo opp og kjøre på den farten beina taklet. Veldig rar følelse når man egentlig ikke føler seg sliten eller tom, men bare må legge inn årene.
Kjørte derfra jevnt hardt og prøvde å kose meg med utsikten, været og de fine stiene. Klarte å karre meg med et par-tre andre, men måtte gi opp å følge de inn siste kilometrene mot mål. Inn til 12.plass i menn elite, ca 4 minutt bak Bjerkseth.
Stort grattis til Jonas med 4.plass, kun noen sekunder unna pallen.
Til helgen er det dags for årets hardeste ritt, Furusjøen rundt, med 73km og over 2000 høydemeter. Har følt jeg har hatt mer overskudd nå siste par dagene, så får vi håpe det også er tilfelle på lørdag.
Har ihvertfall lært at det ikke er lurt å spise sauebæsj 🙂
