I helgen var det igjen duket for tre-dagers etapperittet i Tynset, med Trans Østerdalen, som i år hadde fått norgescupstatus. Som vanlig er jeg så heldig å få kapre et soverom hos Plaza Haugland, høyere standard og service finner man ikke på noe hotell i Norge. Denne gangen ble også Øystein Myrland med til Tynset for å kjenne på tredagersritt og gjestfriheten Nord-Østerdal’n. Når det i tillegg var all-time-high med 13 deltagere fra Raufoss og Gjøvik SK var det det duket for en knallfin helg med mye sykling.
Etappe 1
Med norgescupstatus var det duket for tidenes sterkeste startfelt og hardkjør fra start på fredagens første etappe på 58 km, som også nok ansees som den teknisk letteste. Rett inn i lang motbakke og kjøret var igang. Granberg var gira på å strekke feltet, og det var bare å prøve å henge på så lenge som mulig. Er man med over blir det ei lettere reise inn mot første terrengparti. Dessverre var ikke kropp og bein helt der jeg hadde håpet på, det var veldig tungt, men klarte akkurat å henge på gruppe 2 over toppen. Med flere sterke i gruppa, som Thomas Wikstøl Jaerson og Marius Fjeld, klarte vi etterhvert å komme oss opp til tetgruppa igjen. Ned mot setervollen og første terrengparti var det veldig sporete vei, og plutselig trynet rytteren foran meg og jeg gikk rett i grusen, med Vinjar Løkken over meg. Fikk spurt om det gikk bra med de andre og kastet meg på sykkelen igjen. Ikke noe ødelagt som jeg merket gudskjelov. Med bra fart nedover grusen klarte vi akkurat å hekte oss på halen inn i terrengpartiet, men da hadde mange av oss brent mye krutt og det strakk seg bra. Samlet seg allikevel en gruppe på 5-6 ryttere, med blant annet Vinjar og Martin. Alltid artig å sykle med kompiser, og samarbeidet gikk bra. 
Ut på asfalten etter Savalen visste jeg som hadde syklet det tidligere at det er lurt å ikke ha for mange foran seg. Tenkte jeg måtte få frem Martin og enten komme inn som nr 1 eller 2. Martin er god teknisk så jeg tok hjulet hans nedover på stien langs Flåa, med Vinjar bak meg igjen. Gikk bra unna, med fin og sikker flyt. I et gjørmehull byttet vi plass så jeg tauet siste halvdel nedover, og ut på grusveien var det plutselig bare oss tre. Vi kjørte bra, og fikk advart de om løs grus i svingene ned mot brattbakken med over 25% stigning i løs grus. Klarte dessverre å gire så kjedet kom bak kassetten og måtte løpe opp. Tapte tid og krefter på å få dette på plass, ble passert av en Sagenerytter og tok opp jakten. Gravde dypt etter krefter og klarte etter hvert å komme meg inn på og ta igjen slik at vi var 4 som samarbeidet inn mot mål. Jeg fikk tatt føringen innover Kjærlighetsstien, og fikk fin flyt, men var helt ferdig da det skulle spurtes og kom inn på 16.plass, 1t55min, litt under 5 min bak vinneren.
Etappe 2
Dag to og rittets lengste etappe på 74km gikk rett inn i enda lenger motbakke enn dagen før. 
Gikk noe roligere i starten av bakken, det føltes ihvertfall slik, men mot toppen måtte man gi tapt, og det dannet seg en gruppe 2 bak de 5-6 i tetgruppa. Viste seg nok at det hadde gått fort nok allikevel, så kanskje jeg hadde bedre bein idag. Mot inngangen til første sti tok jeg inner’n og satset på at gjørmehullet der ikke var dypere enn at det gikk, og klarte med det henge meg på bakhjulet til Odd Erlend. Hørte det var mye noe velt og leven i yttersvingen, og der ble dessverre Vidar forhindret. Nedover Såttastien gikk det bra unna synes jeg og fikk fin flyt på å følge linjene til de foran. Ut på grusveien kom jr Fiskvik som et uvær og klarte akkurat å komme seg med så vi dannet en fin syvmannsrulle med Odd Erlend, Nesteby, Marius Fjeld, Mellegård og Thomas W Jaerson. Bak kunne jeg skimte Mehl som prøvde å komme seg opp, og under normal form hadde han fikset den biffen lett. Syntes litt synd på han da.
Fryktet det verste i bakken opp Hubdsetra da vi så teten foran oss. Var nok bra slitne andre også siden ingen klarte å tette de siste metrene, og jeg klarte akkurat å henge med over. Helt gull og strålende fornøyd for Doserveien er tung alene. Vi tok også igjen Vinjar som hadde fått smellen i tetgruppa, men opp de bratte knekkerne i Skardløypa måtte først Vinjar og til slutt jeg gi tapt. Klarte akkurat ikke å henge med og tette de 50m luke over toppen. Prøvde å holde jevnt driv, for skjønte det var bra luke bakover siden vi hadde kjørt fort og i tilegg var nærme teten for litt siden. I ingenmannsland, mutters alene og solokjøring, er det bra man har en wattmåler å følge med på. Den lyver ikke, pulsen kan være høy, beina vonde, men allikevel produsere lite kraft. Fokuset ble å ha god flyt på stiene og jevnt trøkk på grusen og bakkene. Syklet derfor hele siste timen solo og tapte kun 3 min til de beste i gruppa jeg lå i. Inn til 14.plass på 2t39min, 9 minutter bak vinneren.
Etappe 3
Etappe 3 på søndagen, med jaktstart for de som var innenfor 30min avstand til lederen. Startet da som nr 14, med 2 min frem til Vidar og hele 4 min ned til han som startet etter meg. Med andre ord ny dag alene i felten. Tenkte for meg selv at jeg skulle prøve å åpne pent de første 5 km på vei. Beina føltes ikke like gode som dagen før, men ser etterpå at jeg åpnet bra hardt i forhold til de andre, med litt over 380w på litt over 9 min motbakke. 
Prøvde å ha fin flyt på stiene, og bruke kreftene der det lønte seg og bremse minst mulig. Fikk noe sekundering ift Vidar foran meg, hadde plukket litt på han halvveis og skjønte da at det ikke gikk så sakte allikevel. Kjørte kontrollert og sikkert i de litt sleipe stiene nedover. 
I mål 12.plass på etappen og beholdt min 14.plass i sammendraget. Ikke mange minuttene opp til topp 10 heller 🙂
Norgescup Trans Østerdalen 3-dagers – sammenlagt
Utrolig stolt og fornøyd med disse plasseringene og tidene i dette selskapet. Det ble i år trøkket mye hardere i startbakkene enn noen gang tidligere. OG det er liten tvil om at service og hjelp fra Ragnar og Hilde hjelper stort.
Takk for helgen! Nå er det bare å lade mot EM Master Furusjøen Rundt førstkommende lørdag ??♂️
