jul 09

Sølv i EM :)

I helgen var det tid for Norges hardeste og mest brutale ritt, Furusjøen Rundt, som i år også var vertsskap for europamesterskap for utøvere i elite og masterklasser. I år med et enormt sterkt elite- og masterfelt fra flere nasjoner. I M35-39, som jeg er eldst i, var det påmeldt en sveitser, som google sa kom til å bli en hard nøtt, sammen med andre sterke norske.

Har syklet denne beinharde traseen to ganger tidligere, i 2015 og 2017. 73 km med over 2100 høydemeter, med en ekstrem start i bratte grusknekkere, før man må krabbe opp på fjellet og prøve å komme seg på sykkelen igjen. Man tror det verste har gitt seg når man har passert Sukkertoppen på 1260 moh, men vi er ikke på det høyeste før vi passerer Tjønnsæterfjellet på over 1350 moh.

Vi startet sammen med M30-34, hvor Nermoen og Helgesen så ut til å være de sterkeste norske. Ivrige fra start var det vi tre som lå i front ut av første stiparti før vi skulle ta fatt på de tunge høydemetrene.

Helgesen satte en enorm fart, fikk følge av et par-tre utlendinger og ble lenger og lenger borte oppover mot Sukkertoppen. Holdt følge med Nermoen en stund, men måtte finne min egen fart, og lå på 5-6 plass lenge. Ble etterhvert tatt igjen av en rask spanjol som startet 2 min bak, som jeg hang meg på en stund. Over det verste rundt Tjønnsæterfjellet før det ble kuppert med morsomme nedkjøringer, noen harde knekkere og passeringer av bekker.

Etter ganske nøyaktig en times sykling merket jeg at jeg fikk et gjennomslag i bakdekket, og den kjedelige lyden av luft som siver ut kom.Kaster meg av sykkelen og ser det pipler guffe , tar fram Sahmuraisword festet i enden av styret, en slags plugging/vulking av dekket. Satte den fort inn og fisket fram en luftpatron, men ser da at det også pipler inne ved felgen. Fisket fram en plugg til fra lomma, fikk etterhvert satt den inn, og smalt inn en patron. Det så tett ut. Litt mye luft i dekket, men det er bedre enn flatt, og godt å ha noe å gå på dersom det siver.

Ble passert av flere ryttere og minst tre fra min klasse. Ser de innover vidda og jobber meg sakte med sikkert opp i ryggen på to av de før vi kommer til første drikkestasjon på Krøkla.

Ved Krøkla stod Ronnie klar med flaske til meg, han hadde nemlig kjørt til Rondane i ens ærend for å lange meg. Snakk om service og kamerat! Liten tvil om at det motiverer til å gi jernet og ikke få mørke tanker om å bryte underveis.

Etter Krøkla kommer det jeg synes nesten er av de verste partiene, først må vi opp noen styggbratte knekkere opp til 1250 moh før vi passerer under Gråhø og skal ned mot andre drikkestasjon på Tjørnsætra. Her er vi også inne på noe av traseen til de som sykler det vanlige 70km seedingsrittet. Nedover en sti som er ei dyp bekkerenne, med mye skarpe steiner. Plukker folk som har passert meg jevnt og trutt, men i bunnen merker jeg at jeg har fått sivepunktering på framhjulet. Hopper av, finner hullet og prøver å riste guffe dit så det skal tette. Fisker frem den siste luftpatronen og håper på det beste. Jammen ser det ut til å tette. Litt harde dekk nå, men det får så være.

Jaja, fortsatt ikke halvveis, kun halvannen time syklet av de ca fire estimerte, og ikke minst at vi skal ha de siste halvannen timene med mye høydemeter på grus opp fra Kvam, gjør at jeg fortsatt har trua på pallen i klassen. Mot drikkestasjonen ved Tjørnsætra ser jeg den danske verdensmesteren i rundbane M50 og en til foran meg, tar en god slurk av vannflaske i fart ved drikkestasjonen, slipper bra på nedover kjerreveien og har tatt de igjen og passerer de på inn på stien vi svinger inn på.

Da er det bare å fylle godt på med drikke på de korte gruspartiene før vi skal begi oss ut på de tunge myrete og sleipe stiene ut fra Sålshaugen mot Hillingen. Bra sliten, men er nå oppe i ryggen på to andre i min klasse og også Yngvar fra Mosjøen, som jeg kjenner litt fra tidligere bataljer. Blir dessverre liggende litt bak de to andre ned mot Kvam, men tenker det er fint, og føler jeg har noenlunde kontroll på dem da det er mye motbakke mot mål.

Inn mot Kvamshallen, får av meg de løse armene så det blir litt kjøligere i klatringene. Får langing av Sidsel, kona til Beitmyren, flaske med gel og et rør med koffeinshot. Får i meg gel og shot sammen med godt med drikke etter langing før man tar fatt på de tunge klatringene. Får ei luke til de to andre på asfalten og nærmer meg Yngvar oppover grusen. Beina er tunge og grusen suger krefter. Selve gruspartiet er nesten 8km med 7% stigning i snitt. Snakker litt med Yngvar i det jeg passerer han, og litt ovenfor står også Østen Bergum, som jeg syklet Trondheim-Oslo med i fjor, med kamera. Noen kommentarer og morsomheter fisket fram finger’n, men ikke vondt ment, Østen 😉

Legger meg foran på kjerreveien etter terrengpartiet og tråkker jevnt uten noe mer syre, og plutselig sitter vi bare tre mann igjen, ingen av oss i samme klasse, så vi får til bra samarbeid. Foran kan jeg skimte den blå drakta til Risto Holm, og vi nærmer oss raskt. Sølvet er innen rekkevidde 🙂

Holder jevnt driv over toppen, innover og ned mot neste drikkestasjon. Så de andre hadde samlet seg litt over toppen bak meg. Ny flaske med colablanding av Ronnie og en gel til. Prøver å tråkke jevnt på asfalten, men kjenner krampa nærmer seg i ene hamstringen. Ser over skuldra at de er 4-5 stykker 100m bak meg. Girer ned, tar gel og godt med drikke, og prøver å vispe lett for å få ut krampetendensene, før jeg henger meg på de andre når de kommer opp. Passet fint med samkjøring og rulle i motvinden innover grusen mot Tjønnmorka.

Passerer siste drikkestasjon ved Kringsætrin og ser han på veien ovenfor. Inn på første sti ved Vålåsjøen og er helt opp på bakhjulet til Risto da han plutselig banner, og har punktert. Utrolig kjedelig for han på et slikt tidspunkt, men for meg gir det jo da ekstra energiboost. Ut på grusen og litt partempo med Håkon Ishoel, og får føring før vi går inn på siste sti med mye klopper, Vessmillom, og jeg tråkker på.

Blir luker bakover og nærmer meg igjen Greg Saw og dansken foran. Opp siste grusknekkerne før stien over til Rondablikk Høyfjellshotell og jeg er rett bak de, og ingen å se bakover. YES! Digg følelse å sykle de siste metrene mot mål og vite at man har tatt sølvet og er beste norske rytter i M35-39. Klarte målet mitt!

Må rette en utrolig stor takk til Ronnie som er langer, service og suppert hele dagen. I tillegg Sidsel som langer i Kvam, og Heidi og Christer og andre fra klubben som gjør dette til en skikkelig morsom begivenhet. Også takk til Fredrik, Vidar og de andre i Team Hardrocx Swix for at jeg fikk være med og overnatte på Kvamshytta.

Litt nerdete info for de interesserte ift utstyr og ernæring:
Sykkel: Hardrocx Forza Volante LTD 2017mod med sram eagle og 34t drev
Dekk: 2019 Schwalbe Racing Ray og Racing Ralph 2.25 snakeskin

På rittdagen spiser jeg som vanlig havregrøt 3 timer før start, og en energibar mellom 30-60min før start, sammen med farris på flaska. Liker ikke for mye sukkerdrikk. Startet med 0.7l Sponser Long Energy drikk med en Sponser Energy Plus innblandet da det er vanskelig å ta gel og næring på de stiene første to timene. Samme blanding fikk jeg av Ronnie på første langing ved Krøkla. Tok også god slurk vann på Krøkla, og en gel før vann på drikkestasjonen på Tjørnsætra. I Kvam fikk jeg en svakere blanding av Sponser Long Energy og Isotonic blodappelsin for litt mer smak. På denne flaska hadde jeg tapet på en gel og et rør med Sponser Activator koffeinshot. Siste langing på asfalten etter den lange grusbakken fikk jeg Energy Cola og en gel av Ronnie. Godt med noe helt annet på slutten.

jul 01

Kjem`n te Tynset så trivs`n

I helgen var det igjen duket for tre-dagers etapperittet i Tynset, med Trans Østerdalen, som i år hadde fått norgescupstatus. Som vanlig er jeg så heldig å få kapre et soverom hos Plaza Haugland, høyere standard og service finner man ikke på noe hotell i Norge. Denne gangen ble også Øystein Myrland med til Tynset for å kjenne på tredagersritt og gjestfriheten Nord-Østerdal’n. Når det i tillegg var all-time-high med 13 deltagere fra Raufoss og Gjøvik SK var det det duket for en knallfin helg med mye sykling.

Etappe 1
Med norgescupstatus var det duket for tidenes sterkeste startfelt og hardkjør fra start på fredagens første etappe på 58 km, som også nok ansees som den teknisk letteste. Rett inn i lang motbakke og kjøret var igang. Granberg var gira på å strekke feltet, og det var bare å prøve å henge på så lenge som mulig. Er man med over blir det ei lettere reise inn mot første terrengparti. Dessverre var ikke kropp og bein helt der jeg hadde håpet på, det var veldig tungt, men klarte akkurat å henge på gruppe 2 over toppen. Med flere sterke i gruppa, som Thomas Wikstøl Jaerson og Marius Fjeld, klarte vi etterhvert å komme oss opp til tetgruppa igjen. Ned mot setervollen og første terrengparti var det veldig sporete vei, og plutselig trynet rytteren foran meg og jeg gikk rett i grusen, med Vinjar Løkken over meg. Fikk spurt om det gikk bra med de andre og kastet meg på sykkelen igjen. Ikke noe ødelagt som jeg merket gudskjelov. Med bra fart nedover grusen klarte vi akkurat å hekte oss på halen inn i terrengpartiet, men da hadde mange av oss brent mye krutt og det strakk seg bra. Samlet seg allikevel en gruppe på 5-6 ryttere, med blant annet Vinjar og Martin. Alltid artig å sykle med kompiser, og samarbeidet gikk bra.

Ut på asfalten etter Savalen visste jeg som hadde syklet det tidligere at det er lurt å ikke ha for mange foran seg. Tenkte jeg måtte få frem Martin og enten komme inn som nr 1 eller 2. Martin er god teknisk så jeg tok hjulet hans nedover på stien langs Flåa, med Vinjar bak meg igjen. Gikk bra unna, med fin og sikker flyt. I et gjørmehull byttet vi plass så jeg tauet siste halvdel nedover, og ut på grusveien var det plutselig bare oss tre. Vi kjørte bra, og fikk advart de om løs grus i svingene ned mot brattbakken med over 25% stigning i løs grus. Klarte dessverre å gire så kjedet kom bak kassetten og måtte løpe opp. Tapte tid og krefter på å få dette på plass, ble passert av en Sagenerytter og tok opp jakten. Gravde dypt etter krefter og klarte etter hvert å komme meg inn på og ta igjen slik at vi var 4 som samarbeidet inn mot mål. Jeg fikk tatt føringen innover Kjærlighetsstien, og fikk fin flyt, men var helt ferdig da det skulle spurtes og kom inn på 16.plass, 1t55min, litt under 5 min bak vinneren.

Etappe 2
Dag to og rittets lengste etappe på 74km gikk rett inn i enda lenger motbakke enn dagen før.



Gikk noe roligere i starten av bakken, det føltes ihvertfall slik, men mot toppen måtte man gi tapt, og det dannet seg en gruppe 2 bak de 5-6 i tetgruppa. Viste seg nok at det hadde gått fort nok allikevel, så kanskje jeg hadde bedre bein idag. Mot inngangen til første sti tok jeg inner’n og satset på at gjørmehullet der ikke var dypere enn at det gikk, og klarte med det henge meg på bakhjulet til Odd Erlend. Hørte det var mye noe velt og leven i yttersvingen, og der ble dessverre Vidar forhindret. Nedover Såttastien gikk det bra unna synes jeg og fikk fin flyt på å følge linjene til de foran. Ut på grusveien kom jr Fiskvik som et uvær og klarte akkurat å komme seg med så vi dannet en fin syvmannsrulle med Odd Erlend, Nesteby, Marius Fjeld, Mellegård og Thomas W Jaerson. Bak kunne jeg skimte Mehl som prøvde å komme seg opp, og under normal form hadde han fikset den biffen lett. Syntes litt synd på han da.

Fryktet det verste i bakken opp Hubdsetra da vi så teten foran oss. Var nok bra slitne andre også siden ingen klarte å tette de siste metrene, og jeg klarte akkurat å henge med over. Helt gull og strålende fornøyd for Doserveien er tung alene. Vi tok også igjen Vinjar som hadde fått smellen i tetgruppa, men opp de bratte knekkerne i Skardløypa måtte først Vinjar og til slutt jeg gi tapt. Klarte akkurat ikke å henge med og tette de 50m luke over toppen. Prøvde å holde jevnt driv, for skjønte det var bra luke bakover siden vi hadde kjørt fort og i tilegg var nærme teten for litt siden. I ingenmannsland, mutters alene og solokjøring, er det bra man har en wattmåler å følge med på. Den lyver ikke, pulsen kan være høy, beina vonde, men allikevel produsere lite kraft. Fokuset ble å ha god flyt på stiene og jevnt trøkk på grusen og bakkene. Syklet derfor hele siste timen solo og tapte kun 3 min til de beste i gruppa jeg lå i. Inn til 14.plass på 2t39min, 9 minutter bak vinneren.

Etappe 3
Etappe 3 på søndagen, med jaktstart for de som var innenfor 30min avstand til lederen. Startet da som nr 14, med 2 min frem til Vidar og hele 4 min ned til han som startet etter meg. Med andre ord ny dag alene i felten. Tenkte for meg selv at jeg skulle prøve å åpne pent de første 5 km på vei. Beina føltes ikke like gode som dagen før, men ser etterpå at jeg åpnet bra hardt i forhold til de andre, med litt over 380w på litt over 9 min motbakke.



Prøvde å ha fin flyt på stiene, og bruke kreftene der det lønte seg og bremse minst mulig. Fikk noe sekundering ift Vidar foran meg, hadde plukket litt på han halvveis og skjønte da at det ikke gikk så sakte allikevel. Kjørte kontrollert og sikkert i de litt sleipe stiene nedover.



I mål 12.plass på etappen og beholdt min 14.plass i sammendraget. Ikke mange minuttene opp til topp 10 heller 🙂

Norgescup Trans Østerdalen 3-dagers – sammenlagt

Utrolig stolt og fornøyd med disse plasseringene og tidene i dette selskapet. Det ble i år trøkket mye hardere i startbakkene enn noen gang tidligere. OG det er liten tvil om at service og hjelp fra Ragnar og Hilde hjelper stort.

Takk for helgen! Nå er det bare å lade mot EM Master Furusjøen Rundt førstkommende lørdag 👍🚴‍♂️

jun 01

Spabehandling på Terningmoen

CK Elverum disket nok engang opp med Terningenrittet. Selv om disse stiene ikke har vært min sterkeste side, må jeg si det er et av de artigste rittene jeg sykler. Høy fart, mye flyt, ekstreme pulsverdier og syre så det spurter ut av øra har som regel vært tradisjon her. På grunn av veibygging, måtte de i fjor legge om traseen, slik at det ble syklet 4 runder à 8km. Stier som har det meste med skogsveier, løs sand og fine stier krydret med gjørmehull, steiner og røtter.

Var spådd bra med nedbør før og under rittet, og med forrige helgs dårlige opplevelse på Elgrittet, hadde jeg veldig lite forventninger før start. Listen over påmeldte viste at det kom til å bli beinhardt i toppen dersom alle stilte, men på startstreken manglet det nok noen som hadde fått værsyken.

Ut fra start gikk det som vanlig hardt, og en kamp for å komme tidlig inn på stiene. Greit å la de antatt sterkere få ligge foran, så det ikke skaper umødvendige situasjoner. Eskil Evensen-Lie bare føk forbi og så seg aldri tilbake. Kom meg inn på stiene på ca 8-10 plass, men passerte raskt et par stykker. I tillegg så følte junior Fiskvik for å legge seg ned i lyngen og slippe Mehl pent forbi. Ble deretter liggende bak Lømo og Fiskvik på de smale sleipe stiene på første runden. Fisken sleit nok litt med hardtailen på mest tekniske partiene, men gampa bra på på skogsveiene og skiløypa inn mot runding.

Etter runding og etter pumptracken, klarte jeg å ta en innersving og passerte Fiskvik. Fikk god fyt opp første sandbakken og så det ble luke. Tentke det var dumt å tråkke på for hardt å stivne, så jeg tok det pent i de sleipe svingene etterpå. Ut på kjerreveien var det fortsatt luke, fortsatte i jevnt tempo og forventet at de skulle ta meg igjen, men det gjorde de ikke. Kjørte jamnt uten å pushe for hardt og prøvde å finne flyt. Helt sinnsykt digg følelse å pløye gjennom gjørma på runde to uten å ha beina ut av pedalene. Ble sekundert med halvminuttet ned til forfølgerne ved runding.

Rundte 3 og 4 gikk i noenlunde samme tempo, men med mange passeringer av ryttere vi tok igjen med en runde. Vanskelige og forhold som skilte mye med tanke på form, teknikk og dekkvalg.

Ut på siste runde fikk jeg beskjed om at det var minuttet bakover til nestemann. Slo inni kanten av en klopp og tenkte at nå punkterte jeg. Stoppet litt for å sjekke dekket, men det var gudskjelov ingen lekkasje. Tro på det jeg hadde, og satt egentlig og koste meg på sisterunden.

Fornøyd med følelse, flyt og ikke minst å komme i mål til en 4.plass.

mai 27

Å skar’n si…

Styrkeprøven Oslo – Mysen
Da var rittsesongen 2019 i gang, er forsåvidt en måned siden jeg startet rittsesongen med den nye grusklassikeren fra Styrkeproven.no, nemlig Oslo-Mysen. Et hardt landeveisritt på litt over 200 km med mange knekkere og flere grussektorer.

Tidlig start, endel sterke lokale ryttere og ikke minst de som var med i front på Oslo-Lærdal året før var på startstreken. Ut fra start gikk det forholdsvis greit, alle ventet på ei fryktet bratt kneik rett etter masteren slipper. Gikk en i brudd opp her, men ellers gikk det greit. Satt godt plassert i fremre del av feltet og prøvde hele tiden å følge med på evnt støt og forsøk fra de jeg visste var sterke. Dette kostet nok mer krefter enn jeg trodde.

Etter 5-6 mil hadde det vært endel forsøk og mange hadde punktert, deriblant mange av de jeg så på som sterkest. Etterhvert var vi 5-6 stykker som kom fra og kjørte bra sammen ei stund, merket kjøret og at jeg hadde drukket og fått i meg altfor lite næring. Litt mye action og dessverre dårlig fokus fra min side.


Etter litt over 14mil begynte bakhjulet å vandre og jeg hadde punktert. På det tidspunktet var jeg ganske sliten også, hoppet av sykkelen og fikk dytta inn en luftpatron. Satset på at guffa tetta. Prøvde et par minutter å ta de igjen, men det var nyttesløst. Fortsatte i jevn gamp alene, helt til ei gruppe på fem tok meg igjen. Her satt det et par kjente, Frode fra Kjekkas IF og Moldestad fra Follo og tidligere RGSK’er. Prøvde å være med på rulle med disse det jeg klarte, og mange her også merket kjøret virket det som.

Samarbeidet bra inn til mål, hvor det var løst og litt kaos rundt på grusbanen, hvor jeg trakk det lengste strådet og kom inn til 5.plass.

Rojan Offroad
Med kurs i Oslo hele uka og masse fin villvællerssykling med Jonas i Østmara, var det duket for Rojan Offroad i ny utgave og trasee. Tre runder i hellinga mellom Brandbu og Lygna. Morsom og beinhard trasee med bratte moter og morsomme stier nedover.

Fra start hadde jeg bestemt meg for å åpne litt mer «kontrollert» og ikke sprengeåpne for å prøve å holde følge med teten. Her er det såpass mye sti og teknisk at det uansett vil skille seg. Halvveis ut på første runden lå jeg vel på ca 10.plass, men ved runding hadde jeg tatt igjen noen, så jeg passerte på 6.plass. Følte jeg disponerte kreftene bra, men kombinasjonen av at det ble oppkjørt og gjørmete, samtidig som jeg gutset for mye nedover, gjorde at bakhjulet plutselig var på felgen. Så hvor det seiv ut luft, prøvde å riste på plass guffe og blåste inn en patron. Dessverre var det flatt igjen etter et noen få meter sykling, så da var det bare å sette inn slange og pumpe for harde livet med den lille pumpa. Fortsatte i jevnt sig og plukket endel av de som hadde passert meg, før jeg mot slutten av siste rundte igjen hadde flatt dekk. Var nok for mye dritt som hadde blitt med inn i dekket ved slangebyttet. Da var det bare å ta beina fatt på de fine heldempede sykkelskoene og jogge ved siden av sykkelen siste 3 km.

Elgrittet
Gledet meg stort til dette rittet som kunne og burde passe meg ganske bra, med mye grus og kun et skikkelig stiparti som i tillegg var nedover. Valgte å derfor å stille med hardttailen, rigget med nye Racing Ralph og Racing Ray. Oppladningen ble ikke helt optimal da jeg klarte å bli bilsyk og kvalm i bilen på vei til rittet.

Med sterkere startfelt enn på norgescup og andre store ritt, var det dukket for voldsom fart fra start av. Emil Hasund Eid rykket tidlig og kjørte solo hele rittet, Vidar prøvde å henge på men måtte gi tapt i «langbakken».

Etter at Emil hadde rykket ifra ble det kjørt mye rykk og napp, og mange steder ble det luker. Det ble etterhvert for tungt å tette alle, og plutselig satt jeg alene med Espen Malo på ute på asfalten, mens Jonas Amundsen desperat prøvde å komme opp til gruppa foran.

Inn i langbakken tok vi etterhvert igjen Jonas og også Ole Dalsjø mot toppen. Derfra og inn fikk vi i gang et greit samarbeid med vekslende føringer innover grusveiene. Tok også etterhvert igjen Eirik Bakke. Inn mot terrengpartiet tro Jonas til og kjørte bra på nedover med fulldemperen sin.

Vi fire andre kom ganske samlet ut på grusen igjen men klarte ikke å ta igjen Jonas. Jeg klarte å klemme ut en det siste i en spurt om 15.plassen.

Hadde håpet på en bedre følelse og plassering her idag, men det var dessverre ikke mer å hente.

okt 19

Andorra Bike Race

Tidlig i høst tikket det inn en reklamemail fra Andorra Bike Race. Måtte jo selvfølgelig sjekke opp hva dette var. Tre dagers etapperitt i Pyrineene med lav rittavgift ved tidlig påmelding. 1500 kr er jo bare på linje med Birken og Grenserittet, og her fikk jeg tre dager med konkurranse. Det var reklamert for prolog, en lang etappe på 8 mil og en kortere en på nesten 4 mil, masse høydemeter og alt foregikk langt over tregrensen i Norge.

Sjekket opp fly, hotell og leiebil og kom fram til at dersom man reiste to stykker ble det ca 7000 pr pers inklusiv parkering på Gardermoen. Samtidig som vi da var borte i seks netter. Snakket litt lett om dette på en sykkeltur med Martin Røste Omdahl, og hadde nesten glemt det da han litt senere nevnte at han var klar for å bli med. Jeg ble nok litt nølende først, men som vanlig mente Hege at man måtte benytte sjansen. I tillegg ble faren til Martin, Ole Werner, med som langer og sjåfør.

Før avreise var det meldt endel nedbør, så var spent på hvordan dette ville slå ut i høyden nå på høsten. Kunne jo fort bli snø. I tillegg var vi begge veldig usikre på hvordan høyden slo ut på form og puls, da hele rittet foregikk mellom 1500-2500 moh.

Det var veldig varmt når vi landet i Barcelona onsdag formiddag og fikk hentet ut leiebilen. Noe usikre på prisen da vi hadde forhåndsbetalt det meste, mens spanjolen bak skranken forlangte 280euro til, hvor noe var depositum. 2.5 timer senere ankom vi Andorra de la Vella, hovedstaden i Andorra som lå på litt over 1000moh. Ekstremt dype dalføre og høye fjell, men ikke mye snø og se på toppene.

Hotellet ordnet jeg via booking.com, så vi var også litt spente på dette. ET rom på 20kvm, en dobbeltseng, to enkeltsenger og et bad. Helt greit. Måtte dog klage så vi fikk byttet rom, da vi sikkert var det eneste rommet uten trådløs dekning. Litt greit med internett, da Andorra er en stat utenfor EU, og dermed svindyr bruk av data via mobilnettet.

Frokostbuffeten var helt grei, men stor forskjell fra norsk standard med sunnere og grønnere utvalg. Etter frokost torsdag kjørte Ole Werner oss opp til Vall Nord 1900moh , hvor verdenscup rundbane har blitt arrangert de siste årene. Martin og jeg fikk testet høyden, bratte bakker og artig rundbanetrase. Prøvde å lete etter noen av løypene vi skulle sykle, men det var ikke bare lett.

Etter noen runder der oppe med litt lapskaussykling, tok vi endurotrase ned til La Massana. Bratt, masse doseringer og ekstremt artig. Måtte ta det litt forsiktig da vi ikke akkurat hadde tilstrekkelig med beskyttelse og ryggskinner.Utpå ettermiddagen var det innregistrering på rittet og henting av startnr og litt informasjon. Dagen ble fullført med litt sightseeing for å bli kjent og ikke minst finne seg ei pizzasjappe. Prøvde TripAdviser, men kom til stengte dører, og sulten gjorde at valget nok ble litt for raskt og dårlig. Supermarkedet reddet sulten før vi landet i senga.

Fredag var det frokost før v i dro opp til Vall Nord igjen. Her var prologen, som bestod av en hel runde i rundbanetraseen. Martin og jeg syklet «rolig» gjennom en runde før vi tok oss litt mat og slappet av et par timer før oppvarming og start.

Så ut til å være endel små og raske spanjoler, men også endel på lavere nivåer. Startet med ett minutts intervaller, og jeg var ut som nr 28. Prøvde å åpne kontrollert i første lange motbakke før det bar inn på sti. Økte trøkket og syklet det jeg klarte. Syra kom fort, men visste dette kom til å bli under kvarteret med syra oppunder øra. Klønet til litt i en sving så jeg måtte av sykkelen litt, men kom fort igjang igjen. Tok igjen et par ryttere foran meg og fikk brukt ringeklokka på styret. I mål på 12.08, hele TO minutter foran beste spanjol hittil. Mange overraskende blikk i målområde, og selvfølgelig var jeg storfornøyd.

10 minutter etter meg startet Martin, så han var ute i løypa. Trillet raskt ned i traseen og fant Ole Werner, som tok noen bilder av oss. Martin passerte og virket veldig kvikk. Hadde visstnok startet som en rakett ut fra mål og fått mange kommentarer på trøkket. Siste passering før målgang og Martin lå helt klart foran meg. I mål på tiden 11.34, og jammen var vi ikke to fra RGSK i tet i Andorra. VI hadde tatt ut det vi hadde og ventet spent på resten. ET par superraske spanjoler i egen klasse, hvor den ene ble disket. Uvisst hvorfor. Uansett ende vi på 5. og 7.plass etter prologen, 47s og 1m21s bak lederen.

Dag to var også start i Vall Nord, og foran oss viste det seg at det ikke var 8mil som oppgitt, men målgang på siste topp. Lengden ble da ca 67km og 2500 høydemeter. Etter prologen var vi seedet topp20 som fikk starte 5 minutter før alle andre. Digg.

Ut fra start gikk det i en forrykende fart på de lette og sterke spanjolene, som vi hadde undersøkt var tidligere verdensmestere og toppryttere. Ene hadde også vært på laget til Jose Hermida, for de som er mer kjent innen terrengsyklingen. Martin og jeg la oss i en fart vi mente vi klarte å holde, det vil si at Martin var sterk, så han tilpasset seg litt min fart. Merket at trøkk og puls ikke var helt som i lavlandet. Vi plukket raskt opp endel ryttere som hadde åpnet for hardt og lå på 5-8.plass etter ca 10km sykling.

Litt etter hvert så jeg at Martin mistet luft i bakdekket. Ordnet en patron, da jeg hadde en ekstra, og han fylte i to ganger. Etter litt over to mil måtte han derimot gi opp og legge i en slange, mens jeg skulle sykle kontrollert videre. Så etter Martin bak meg lenge i motbakkene, da man hadde god oversikt, men måtte etterhvert bare gi opp at han kom opp til meg igjen, og sykle videre. Lite visste jeg da at Martin ikke hadde fått i luft i slangen og måtte vente på noen med pumpe.

Fikk etterhvert besøk av en liten spanjol som var lett i motbakkene på sin hardtail, men med senkepinne og fulldemper dro jeg ifra han nedover. Tre lange bakker med opp mot 12% i snitt og halvtimes varighet, ble det tyngre og tyngre i sola. Klarte allikevel å mobilisere så jeg etterhvert så et par ryttere foran meg, og klarte til slutt å ta igjen en rytter og sikre meg 6.plass på etappen på tiden 3t54m. Martin syklet seg opp og kom i mål som nr 8, ca 10 minutter bak meg. I etterkant viser gpsen at han tapte ca 18minutter på punkteringen.

Etter målgang, 1 km før den reelle fjelltoppen, fikk vi skifteklær og mat, før vi skulle sykle siste kilometren opp og teste endurostier ned til sentrum. Skjønner helt klart i etterkant hvorfor de valgte målgang der de gjorde. Den kilometren opp til toppen var brattere og mye lengre enn opp fra Djuposet på Birken, så det var bare å ta beina fatt. I tillegg var det skikkelig bratt og røff endurosti med mye steiner, røtter og farlige grøfter. Det hadde vært uforsvarlig å slippe oss der i konkurransemodus etter over fire timers sykling.

Søndag var det start 2100moh, og 18km med 1000 høydemeter var på planen. Det var spådd mye regn, så vi var spente. Gudskjelov var det bare tåke og ellers fint vær over skyene i Pyrineene. Det startet også her i en enorm fart, men Martin og jeg fant en mer passende fart. Første kilometren i motbakke på asfalt. Martins wattmåler viste over 700, mens spanjolene bare dro ifra i tet.

Martin hadde det litt tyngre i starten, men vi samarbeidet bra og pushet hverandre. Dessverre røk Martin på en ny punktering etter ca 7.5km, og jeg måtte fortsette på egenhånd. Mange bakker med over 25% stigning gjorde at man måtte ta beina fatt. Beina var helt ferdige, men etter siste toppen var det en knallfin flytsti som gjorde at det meste var glemt. I mål på ca 1t20m, og jammen kom ikke Martin inn rett bak etter en knallbra avslutning.

Sammenlagt endte jeg på 6.plass og Martin på 8.plass. Noe vi er veldig fornøyd med. Ante jo lite om traseen, høyden, konkurrentene, antall deltagere og  været.

Ned fra siste etappe var dessverre Martin uheldig og sklei med sykkelen på en kumlokk. Fikk vondt i håndleddet utpå kvelden, og verre dagen etter. Dermed ble sykkelturen mandag alene på asfaltveier etter at regnet hadde gitt seg. Dessverre viste det seg at det var brudd i håndleddet til Martin etter røntgen her hjemme. Gips i åtte uker 🙁

Utrolig morsomt med annen type ritt, miljø og erfaring enn rittene her hjemme.  Da er det bare å finne seg noe annet ritt i utlandet et sted neste år! Regner med Martin og kanskje andre også er klare for det 🙂

Eldre innlegg «

» Nyere innlegg