Da var det dags for Trysilrittet, rittet hvor jeg debuterte som terrengsyklist i 2010. Den gangen var start og mål ved skisenteret «midt i bakken», slik at vi fikk halve mota til å begynne med og første delen av bakken inn mot mål. I årene etterpå har start og mål vært i sentrum av Trysil. Hege hadde levert ungene i Trondheim til svigermor med toget på tirsdag, så vi har hatt ungefri og var på Urbane Totninger på torsdag. Virkelig en forestilling folk bør få med seg.

VI hadde bestilt oss hotell på Radisson Blue Resort Trysil siden vi hadde ungefri, og reiste derfor opp fredag. Det ble lang kjøretid, da det var ulike på Mjøsbrua som gjorde at vi måtte vente der en time før vi kom oss over. På plass på Trysil, bærte inn bagasje og skiftet for en liten svarv. Tok noen små rapitusser innover i starten av traseen i knallværet. Deretter var det en rask dusj og middagsdate med Christer og Richard.

Sover sjelden godt på hotell, og dette var intet unntak. Sovnet vel ikke skikkelig før i 2-3-tida på natta, og var trøtt når vekkeklokka ringte 07.30. Rolig god frokost og slækking på hotellrommet før vi reiste ned til start. Som vanlig i GOD tid slik at alle rutiualer og dobesøk kunne utføres. På oppvarmingen føltes beina daue, og pulsen ble høy. Dette synes jeg aldri gir noen god indikasjon for hvordan det føles i rittet.
Fra start ble det kjørt master, som til tider gikk veldig fort i motbaken opp mot rundkjøringa ved skisenteret. Deretter slapp den og det ble satt fart, MYE høyere fart enn tidligere år har jeg blitt fortalt. Noen gamblet med «rolgiere» start da det vanligvis pleier å samles på toppen, men i år ble det ikke slik. Tøyde strikken, men kom greit med i tetgruppa etter asfalten og videre innover småkulene pågrusveien. Syntes det til tider gikk fort nok, og følte meg ikke i hundre. Kroppen ville liksom ikke helt. Trøkte innpå en gel, men den holdt på å komme opp igjen med en gang. Ble småkvalm og fikk etterhvert mageknip. Ved å likke «komfortabelt» på halen, ble jeg gudskjelov kvitt kvalmen, men mageknipen kom innimellom.  I siste kneika før første terrengparti måtte imidlertidig jeg og 6-7 andre slippe gruppa.

Gjennom første terrengparti gikk det greit og vi klarte å samles en gjeng etter dette og kjørte bra på innover grusen. Følte jeg hadde bra trøkk her og klarte å bidra bra. Vi var vel åtte stykker, men detr var tydeligvis vanskelig å få til noen god rulle, da et par-tre stykker hadde nok med å henge virket det som. Selv om noen henger i sekken på rulla, så klinker til til i motbakkene, og henger bak på neste flate igjen. Jævla irriterende.

(c) Rolf Bakken, kred for å være ute i marka og ta bilder

Var uoppmerksom inn mot andre terrengparti og kom da inn som nr fem. Ikke nødvendigvis noe problem, men når han som ligger som nr tre var ei sinke på stiene og ga store luker til de to kjøresterke som dro ifra, kjente jeg det var irriterende. Hadde heller ikke mulgihet til å komme forbi uten å kjøre helt cowboy og ofre alt. Etter dette partiet var det et kort grusparti før vi kom til tredje terrengparti. Her spurtet jeg frem og kom først inn på singeltracken. Nedover kjerreveien rørte jeg ikke bremsene, og det ble bra luke bakover. Inn på en kremsti av singeltrack og danset nedover. Helt knall.

t på grusen igjen og vi hadde øyekontakt med de to foran, samtidig som de to som kom bak kom opp til meg. Vi tre kjørte på det vi klarte, det tok lang tid, men før Jordet hadde vi tatt igjen de to foran og vi var nå fem stykker. Inn på stiene med klopper etter Jordet. Her var det bra tørt og knallfint. Følte det gikk bra fort, men vi klarte å holde oss samlet, og vi kjørte bra rulle inn til mål, og det var duket for spurt. Dette er jeg elendig på og ble da nr fire av oss fem.Sitta å spurte mæssom…IDIOT Slitin, kokt, vonde bein…
Det endte med en 19.plass i et bra startfelt, med tiden 2.19.00,  ca 5.30 bak vinner Anders Fiskvik.

Idag var det dags for Halligrittet. Mange ritt på kalenderen idag, men valgte Hallingrittet da jeg hadde planer om en tur på hytta bare et par steinkast unna. Hytteturen ble avlyst da det ble kastrering av kjøtern denne uka, så det ble istedet en fin tur med far og sønn Røste Omdahl oppover.

Knallfint vær og unormalt varmt idag, ihvertfall slik været har vært hittil i år. Bra jeg hadde glemt solbriller når det var såpass med sol, men det gikk bra. Slapp i det minste å irritere meg for dugg og svette 🙂 Sykkelen var satt opp som vanlig med Specialized Fast Trak 2.2 Control foran og Specialized Renegade 2.3 Control bak, begge slangeløst på det nye hjulsettet fra Tune, med Prince + Princess Skyline 🙂

Varmet opp med Haugo, Nermoen og Røste Omdahl. Syklet da igjennom den nye avslutningen av rittet, hvor det var lagt inn endel teknisk singeltrack. I tillegg fikk vi vite at traseen oppe ved Storefjell i år var endret til å gå på en del stier på venstre side av hotellet, og ikke rundt hotellet på vei slik det har vært tidligere. Disse endringene skulle vissnok være permanenente, ifølge rittleder., og medførte noe lengre rittid.

Stod i første rekke på startstreken, litt vel optimistisk, da jeg plutselig så at det dukket opp endel sterke ryttere som var etteranmeldt. Ut fra start gikk det greit, og lå vel i 10-15. posisjon idet vi svingte av grusveien og oppover lia. Følte det gikk greit å være med opp, og stresset lite. Over toppen og innover gikk det bra unna og teten ble mindre. Var vel en 8-9 mann etterhvert, da det begynte å gå nedover den humpete og steinete kjerreveien. Helt nede ved veien mistet jeg kjedet foran, hoppet av og fikk satt det på igjen i det samme som Haugo for forbi. Kastet meg på sykkeln og gampet ivei, med mål om å ta de igjen. Inn mot bakken øyner jeg håp og passerer Haugo i god fart. Tråkker jevnt uten og stresse, over bakken og ned på andre sida får jeg bra fart, og klarer å holde trøkket over neste kul, YES jeg er på halen av teten igjen 🙂

Videre går det litt rykkvis. Vaen, Støvern og Tollefsen var sterkest og trøkket bra på. Inn på neste kjerrevei synes jeg det går fort etter magadraget mitt, men klarer å henge meg på. Innover seterveiene går det i varierende tempo, og Vaeng er uheldig og ryker på en punktering. Inn på den fine flytstien mot Storefjell går det også bra unna, og eneste jeg tenker på er flaska med cola, faren til Martin står med. Runder ut på veien og opp til venstre på den nye delen av traseen, merker kjøret og får den kjærkomne flaska. Altfor høy puls oppover her til å drikke, tråkker jevnt og prøver å holde følge oppover stiene. Noe steinete og bra sliten, må jeg gi luke oppover. Klarer å komme oppi igjen før det går i serpentinere oppover den bratte gresskråningen, og jeg må gi ny luke.

Dette er forøvrig foreviget i denne videoen fra Hallingdal Dronefoto: Hallingrittet 2015

Nedover fra toppen igjen, gjennom de fine stipartiene og ut på seterveiene klarer jeg å få kontakt med Ole Martin Brenno, og vi kjører sammen videre opp ijgennom de tunge svingene på hyttefeltet. Mot toppen merker jeg at framhjulet er løst, og ser at akslingen har løsnet litt. Stopper derfor på toppen for å stramme dette så det ikke går galt nedover den løse grusen. Føler jeg klarer å holde greit trykk nedover så ingen tar meg igjen. Runder nedover Oset, med mange tilskuere og fin stemning. Inn på det nye stipartiet rundt og på andre siden av lavoen ved Tisleifjorden. Grusingen hadde ikke satt seg, så det var tunge stipartier.

Kom etterhvert i mål til en 7.plass totalt og 2.plass i klassa M35-39 med tiden 1.26.57, 2.09 bak vinner Martin Støvern. Dyktig sliten og dehydrert, men nøgd 🙂

Note toself: Huske å dobbeltsjekke de tynne skjøre hurtigkoblingene fra Tune…

Denne helgen har det vært debut for ritt flere dager etter hverandre, og det til gangs. Hadde på forhånd booket inn overnatting hos studiekompis Ragnar, som sammen med sin bedre halvdel, Hilde, gjorde dette til en fullkommen helg. Kjempetakk, kjempemoro 🙂

Reiste opp torsdag ettermiddag og ble henvist til ferdig oppredd seng på gjesterommet. Det ble helt treningsfri på reisedagen, og sov uvanlig godt på natta. Fredag morgen ble det litt jobbing på Tynset sykehus, før jeg gjorde meg klar for ritt. Nervene var der og de vanlige x antall doturene var på plass. Veldig spent på formen etter en usedvanlig lett uke til meg å være. Hadde to knalløkter lørdag og søndag helga i forveien, men en langtur mtb på 119km og 5t35min lørdag og kjedekjøring med RGSK om Minnesund og Lygna, totalt 144km og 4t. Denne turen var hard, både pga lite racersykling og i tillegg gikk det hardt i bakka fra Minnesund til Lygna, samt bra med fart ned igjen fra Einafjorde til Gjøvik. Knalløkt!

Endelig var også årets rittsykkel, Hard Rocx Psycho Volante klar igjen, satt opp med Specialized Fast Trak 2.2 Control foran og Specialized Renegade 2.3 Control bak. Begge slangeløst.

Etappe 1 – start og mål på Tynset (57km og ca 750 høydemeter)
Ut fra start gikk det utrolig sakte med masterbilen til vi hadde krysset rv.3, så ble det litt fart i bakker og innover grusveien. Målet var som vanlig å henge med så lenge som mulig som vanlig. Det ble mye støting og ujevn kjøring oppover, og noen av oss måtte tøye strikken og slippe litt innimellom.
Et par bra magadrag med mye hjelp fra Rune Halvorsen, så kom vi oss opp igjen Hang med teten i ca 25km og ble da syklende litt videre med Jørn Andor som hadde svidd av litt mye i starten. Rune måtte dessverre slippe. Inn på stien i sæterområdet og jeg prøvde å henge på Jørn Andor, men klarte å knote det litt til. Jørn Andor dro også sakte ifra. Vi måtte av sykkelen å løpe over ei skikkelig blautmyr.
Videre på sti og gammel kjerrevei så jeg at Rune nærmet seg bakfra. Han virket sterk og rask i terrenget. Slapp han forbi og hang meg på. Det var tungt, men viktig å ha noen å bite seg fast i ryggen på. Nedover langs Fåa gikk det raskt, og utrolig morsomt. Hadde blitt advart mot høl, gjørme og sporete underlag, men her var det bare å holde hjulet nedover.
Tok etterhvert igjen Ola Lierhagen og Cato Baardseth. Vi holdt sammen til siste «knekkeren» opp sen stupbratt bakke, beina ble stokk stive og jeg valgte å hoppe av sykkelen og gå. Tapte ikke mer enn at jeg kom inn på hjul på tre av de som valgte og ikke minst klarte å sykle hele. Ola måtte dessverre slippe her. Derfra syklet vi sammen inn på «Kjærlighetsstien» inn mot sentrum hvor det ble litt vann mellom båtene. På asfaltoppløpet valgte jeg å vente på Rune som hadde bidratt med uvurderlig hjelp underveis. Takk for samarbeidet. Kom da inn på 1.57.56, noe som holdt til delt 1.plass i M30-39 med Rune, og 15.beste tid totalt. (Link til økta på strava : Etappe 1)

Etappe 2 – start og mål Tynset (82km og ca 1400 høydemeter)
Lørdagen etappe startet hardt med 10km motbakke. Målet etter første dag var å henge på Rune fra første dag, da han virket sterk, og håpe at man kunne få følge innover etter toppen. Ut fra start gikk det litt raskere med masterbilen, og oppover grusen ble det etterhvert satt fart. Beit meg fast, men det strakk seg etterhvert.
Kom med i gruppe to, med to blad Lierhagen, Baardseth og et par til. Fikk også første langing av Ragnar etter litt over en times sykling. Etter et par bratte og ikke minst morsomme nedforkjøringer på sti kom vi ut på grus og etterhvert litt asfalt. Her fikk vi samarbeidet bra, og klarte jammen å kjøre inn teten igjen. Da vi krysset elva og jernbanen Telneset var vi samlet før neste stigning. Her stod Ragnar og langet flaske og gel. Var med over den første knekkeren og innover flatene, men da den siste bratta kom etter ca 40 km klarte jeg ikke lenger å være med. Så meg tilbake og da hadde også Martin Andersen sluppet, så jeg tenkte at jeg kunne få heng på han over toppen. Problemet viste seg at han bare ble lenger og lenger bak og etterhvert borte. I etterkant viste det seg at han måtte til skogs å gjøre fra seg, pga noe sauemøkk på etappen dagen før trodde han.
Innover forsøkte jeg å holde trøkket så godt jeg kunne, det ble etterhvert blytungt, men ikke værre enn at jeg klarte å nyte de fantastiske furunålsstiene på reinsmåsa langs morenen. Så aldri noen bak meg, og tenkte de sterke fra etappe 1 snart kom opp, men det skjedde ikke. Fikk også cola av Ragnar når det var igjen ca to mil.  Vel halvannen mil igjen og jeg øynet  Xabier fra Sepura Birk-laget foran meg. Så ut som han stod stille, og jeg ga raskt fra meg en drikkeflaske til meg der han nærmest stoppet opp. Det tok nok tid før han kom seg igjen, for borte ble han bak meg. Trøkket på inn siste mila, men opp Brekkveien følte jeg det stoppet helt opp. Fytti helvete for en tung grusbakka å få etter 75 km. Så jeg kunne klare å komme under tre timer, og ga det jeg hadde nedover asfalten.Kom i mål på tiden 2.59.55, noe som holdt til klar seier i M30-39 og 14.plass totalt (link til økta på strava: Etappe 2) Veldig fornøyd med å bare tape 3 min til Lierhagen & co siste fire mila. Hard økt fysisk og psykisk.

Etappe 3 – Fra Tynset til Koppang (120km og over 2100 høydemeter)
Søndag var det dags for monsteretappen. Noen endringer med ekstra høydemeter underveis og sti på slutten fra året før. Her også endel motbakker i starten og var veldig spent på formen etter den harde etappe fra gårsdagen.
Syntes det faktisk gikk veldig greit å sitte med. Veldig usikker på når det kom motbakker og hvor lange de var, men snakket litt med yngste Fiskviken underveis og visste noenlunde hvor det kom til å smelle. Etter ca 35 km opp siste serpentinersvingene på steinete kjerrevei ble det nok. Feltet strakk seg bra, men jeg klarte å bite meg fast med Lierhagen & co oppover. Xabier virket frisk og seig ifra oss oppover. Innover fjellet på humpete, våt og steinete kjerrevei gikk det fort med Kjell Arild dunkende på tunge gir. Vi tok igjen Fiskvik og de to kjørte fort innover og vi feis forbi Xabier før det bar nedover fra fjellet. Her gikk det styggfort, noe Cato var veldig enig i når vi snakka i mål. Blant steinene nedover stod Repshus med flatt dekk og ropte etter pumpe, noe jeg i utrolig nok klarte å kaste fra meg.  Ikke mye lenger nedi lia stod også Svanstrøm med flatt dekk. Videre nedover lia på grusvei med gress i midtstripa gikk det enda fortere. Hadde aldri kjørt så fort ned her om jeg ikke hadde hatt gærne gamle Lierhagen foran meg. Han hadde tydeligvis kjørt her før, selv om Fiskvik fikk luke til oss.
Ut på asfalten tok vi raskt igjen Fiskvik, og sammen kjørte vi effektiv rulle nedover dalen på asfalten. Tok etterhvert også igjen Jørn Andor som joinet rulla. Vi samarbeidet også bra på grusveiene nedover dalen, men følte det kunne gått raskere enkelte steder. Her begynte Cato og Ola og merke kjøret, og var ikke med i rulla like mye. Opp «langbakken» og vi bannet litt alle mann om at dette var ødeleggende for rittet. Jaggu var det langt og tungt oppover. Hvordan er det da for de siste som skal opp her. Vi var samlet over og ned igjen, men da vi svingte opp og innover mot Moratråkktraseen dro Jørn Andor ifra i den lange grusklatringa. Vi sleit alle med drikke, klarte å få noe fra ATVen som fulgte etter, og i tillegg stod Ragnar med ekstra flaske som ble delt broderlig blant de andre. Her var det for langt mellom drikkestasjonene, og det burde absolutt være flasker og ikke drikkebeger på så lang og hard etappe. Videre opp bakken forsøkte jeg å holde trøkket oppover, er jo moro å gjøre det greit tidsmessig også. Fikk skryt av Fiskviken for at jeg gadd, noe som gir litt ekstra.

Inn på kjerreveier og stier fra Moratråkket seg Fiskvik sakte ifra oss andre fire, som syklet bra på innover. Kjell Arlid og jeg skiftet og dra innover. Mot slutten kom en helt utrolig flytsti i furuskogen ned mot grusen og Koppang. Vi trodde alle vi da bare hadde asfalten inn, men jaggu ble vi ikke geleidet inn på blåsti og skiløyper på oversida av hallen. Tre km med knot og tunge knekkere var ikke akkurat motiverende. Ola var lei og ga den han hadde, for han ville i mål, jeg kom meg forbi Kjell Arild som slet med kramper, og kom likt over mål med Ola etter bra samarbeid siste par km’erne.
Kom i mål på tiden 4.36.28, nok en klar seier i M30-39 og 8.plass totalt på etappen.VELDIG mye over mine forventninger. (link til økta på strava: etappe 3).

Totalt ble det da seier i M30-39 og tida hadde holdt til en 10.plass i menn elite senior, og INGEN tekniske problemer eller uhell.

Sett i etterkant så burde jeg nok sikkert startet i elite, men med null erfaring i å sykle ritt flere dager etterhverandre og at jeg trodde Iuell og Rødsbakken fra Rena skulle være med å kjempe om plasseringene, tenkte jeg det ville være morsomt å kjempe om en bra plassering i M30.39.

Knall opplegg, fin natur, bra vær og ikke minst knall bevertning hos Ragnar og Hilde gjorde denne helga helt suveren! I tillegg til kjempeblide syklister, sosialt på kulturhuset og mange kjente. TAKK!!

Etter mye regn i natt og morgentimene, men med meldt oppholdsvær under rittet, var det duket for et grisete og tungt Raumerrittet. Klubbkompis Ola Furuseth slengte seg også med i elite i siste liten, og satt på innover. Alltid ålreit og sosialt med samkjøring.

Etter forrige helgs tunge bein på Einarittet, prøvde jeg å ta det litt penere i uka, og håpet dette skulle gi utslag i bedre bein idag. Parkering, logistikk og arena var som vanlig veldig bra, men lett yr satte en demper for stemningen i bilen og oppvarming var lite fristende. En del kjente og skravlings før start hører med, gjensyn med gutta fra Rena, Nermoen og andre blide likesinnede.
Ut fra start gikk det som vanlig i litt varierende fart på de to første milene med asfalt. Fokuserte på å ligge greit plassert som nr 10-15 uten å bruke noe særlig krefter. Visste at bakken opp fra Ås gård tok sitt, 5 km med 6% stigning i snitt. Fikk i meg en gel og bra med drikke siste biten på asfalt og lå greit plassert inn på grusen. La meg bak Hedmarksgutta, og fokuserte på å kjøre så jevnt som mulig. På tross av tåke og våt grus perset jeg opp bakken og hadde jevnt veldig høy puls, 192 i snittpuls og 197 i maks ser jeg etterpå.

Over toppen klarte jeg å henge med Lierhagen, Thomas Morgan Knutsen og en 4-5 andre. Beina føltes ganske kjapt greie på tross av høy puls opp bakken. Vi prøvde etter beste evne å kjøre rulle innover, og det gikk jevnt og det var også noen regnskurer. Ikke lett å se noe der man ligger og kjører rulle. Inn i første terrengparti var det bare å prøve å holde følge, så nesten ingenting pga møkk, tåke og høy luftfuktighet. Fikk nappet av brillene etter dette og heller kjøre med såre øyer, som fortsatt er fulle av grus og dritt…

Klarte akkurat å være med etter terrengpartiet og det gikk fort etterpå. Knutsen og Lierhagen tro til når de var i front og det ble av og til luker her og der som måtte tettes. Merket etterhvert kjøret bra, og inn i neste terrengparti var det bare å prøve å holde seg på sykkelen. Der var det gjørme oppetter øra, og i det bratteste løp alle. Hadde fortsatt kontakt med gjengen, men når vi skulle sykle siste halvdel av partiet ble det dessverre luke pga slitne bein, litt knot og forhindringer av mange folk vi tok igjen som hadde startet tidligere på dagen.

Ut av dette partiet fikk jeg heng på en rytter fra Drøbak som kjørte sinnsykt på flatene. Sleit med å henge på hjulet, men han ventet en gang i håp om at vi kunne samarbeide, og jeg  beit meg fast så godt jeg kunne. Holdt følge inn og gjennom siste terrengparti. Her ble det mye sikksak pga mye folk, men kom igjennom uten å være av sykkelen. Det må sies å være flaks at man ikke tryner eller slår seg under disse forholdene…

Ut på grusen igjen og Drøbak-rytteren tråkker voldsomt, og jeg må slippe. Herfra og inn ble det en kamp mot huggu og vinden. Holde trøkket for ikke å bli tatt igjen av noen. Klarte dette og kom inn til en 9.plass totalt og 3.plass i M35-39 på tiden 2.43.05, 7.42 bak vinneren Greg Saw og bare litt over to minutter bak fjerdeplassen.

Da var Einarittet 2015 historie. Et ritt preget av tunge sure bein og mye gjørme. Troppet opp på vestsida av Einafjorden med to rittklare gutter i baksetet og kona mer ivrig og nervøs enn meg selv. Hadde planer om å sykle med Fast Trak 2.2 Control både foran og bak etter de siste dagers nedbør, men siden jeg ikke stolte på at bakdekket var tett, så valgte jeg et annet bakhjul med Renegade 2.2 Control istedet. Ikke helt optimalt, men bedre enn å måtte stoppe for etterfylling av luft.

En time før hovedrittet startet, var det barna som skulle teste konkurranseinstinkene og sykkelferdighetene. En fin liten trasee i skiløype, på grusvei og litt asfalt. Eskil var ivrig før start, fightet bra og var veldig stolt over andreplass. Magnus tar det meste veldig bedagelig og tar det som en tur. Veldig fornøyde i mål med gjørmeflekker, og saft, is og premie som ventet.

Klokken 12 gikk starten for oss som skulle sykle hovedrittet. Endel sterke navn dukket opp og det skulle blir kjørt mer enn hardt nok. Ut fra start var Nordskar offensiv, og dum som jeg var prøvde jeg å tette luka. Bortkastede krefter, da alle ble samlet før vi svingte av asfalten. Oppover grusen i «startsløyfa» strekte feltet seg bra og innover terrenget stakk Nordskar og fikk med seg klubbkamerat Eid. Vi bak prøvde å tette luka men det ble mye rykk og napp sykling, og ingen god rulle eller samkjøring følte jeg. Med en gang jeg skulle ta en føring, stivnet beina. Det var lite krutt, og beina ble sure selv om pulsen ikke var høy. Det ble derfor bare å kjøre på i det tempoet man følte man klarte. Inn i terrenget strakk feltet seg litt og Karlsen og to blad Lierhagen seg litt ifra. Hoppet av og løp i deverste gjørmehullene, og hadde ingen uhell tross grisete forhold.

Opp mot Høgkorset var det bare å holde eget tempo. Fikk da følge av Amdahl, som hadde en liten tur på nesten fem timer i Terrengsykkelrittet i beina. Så hele tiden folk foran oss, men det var umulig å få beina til å gi mer. Kjørte kontrollert nedover og prøvde å holde jevn fart bortover og oppover. Ingen endringer i plasseringene til mål, og ble nr. 5 i menn elite, og 6 totalt.

Ser i etterkant at jeg har hatt veldig lav snitt- og makspuls, samt lite puls i høye soner, med kun litt over seks minutter sone 4. Dette er ikke veldig overraskende med tanke på treningen jeg har gjort denne uken med tre 3-timersturer, en intervall og en styrkeøkt. Får holde trykket litt til før jeg prøver å slippe opp før Trans Østerdalen 19-21.juni.

Fin artikkel med bilder i Totens Blad eller Totens-Blad-2015-06-03